Skrevet av Sverre den 17.10.2011

Hvordan velges politiske utvalg? Hvorfor er valgtekniske samarbeid så lurt?

statsvitenskap 4 kommentarer

Victor D'Hondt

I forbindelse med stortingsvalget for to år siden skrev jeg et innlegg her om hvordan mandatfordelingen egentlig regnes ut, ved hjelp av Sainte-Laguës metode. Dette er den samme metoden som brukes for å regne ut mandatfordelingen i kommune- og fylkestingsvalg. Men når disse så er valgt, så skal de sette sammen formannskap, hovedutvalg og komiteer. Og da er det andre regler som gjelder. Dette har noen kommuner allerede brent seg på.

Når kommuner og fylkeskommuner skal velge utvalg er det, i henhold til kommunelovens § 35 nr.4, to forskjellige varianter som kan brukes: Avtalevalg og forholdsvalg. Den første brukes når kommunestyret har blitt enige om hvem som skal inn i et utvalg. Da legges det fram et forslag som vedtas. Dersom man har tildelt mandater til grupper (noe som vanligvis betyr “partigrupper”, men ikke er nærmere definert i loven) kan man også velge flere varalister.

Dersom minst et medlem av kommunestyret krever det, går man over til den mer kompliserte valgformen, forholdsvalg (også kjent som forholdstallsvalg). Her leveres ett eller flere listeforslag, som medlemmene deretter stemmer på. Dette telles deretter opp etter metoden nedfelt i kommunelovens § 37. Metoden som her er beskrevet kalles D’Hondts metode, og er oppkalt etter den belgiske matematikeren Victor D’Hondt. Denne metoden ligner litt på Sainte-Laguës metode, men man bruker litt andre delingstall, som favoriserer store partier i vesentlig større grad. Dette fører til at “valgtekniske samarbeid” er en stor fordel, der partiene slår seg sammen til felles lister. En liste med mange stemmer bak seg i kommunestyret vil nemlig ofte få flere mandater i utvalg enn det de samarbeidende partiene ville fått hver for seg.

Helt konkret går metoden ut på det følgende:

  1. Listene rangeres etter hvor mange stemmer hver liste har fått. Den listen som har fått flest stemmer får det første mandatet.
  2. Deretter ganger man stemmene til denne listen med følgende: 1/(1+s), der s er antall mandater listen allerede har fått. I praksis er dette det samme som å dele på antall mandater listen allerede har fått +1. Når listen har fått 1 mandat skal man altså dele på 2.
  3. Deretter går man tilbake til punkt 1 og fortsetter inntil alle plassene er fordelt.

Et tenkt eksempel:
Fordelingen i kommunestyret er som følger: Ap 6, SV 2, Sp 2, H 3, V 1, Frp 1 gir totalt 15 stemmer.
Hvis alle stilte hver sin liste ville opptellingen til et utvalg på 5 foregått slik:
  1. Mandat går til Ap. Etter deling på 2 står de igjen med 3 stemmer, og er likt med Høyre som har 3.
  2. Mandat går til Ap (ved likhet går det til listen med flest stemmer totalt). Etter deling på 3 står Ap igjen med 2 stemmer.
  3. Mandat går til Høyre. Etter deling på 2 står de igjen med 1,5 stemmer. Ap, SV og Sp står da alle med 3 mandater stemmer.
  4. Mandat går til Ap (nok en gang største parti ved likhet). Etter deling på 4 står de igjen med 1,5 stemmer.
  5. Mandat går til SV eller Sp som begge står igjen med 2 stemmer. Dette avgjøres ved loddtrekning.
Endelig mandatfordeling blir da Ap: 3, H: 1, SV eller Sp: 1
Som man ser får Ap rent flertall i utvalget selv om partiet bare hadde 40 % av mandatene i kommunestyret. Venstre og FrP havner helt utenfor, sammen med enten SV eller Sp etter loddtrekning.
Hvis de 4 små partiene hadde slått seg sammen i et valgteknisk samarbeid, ville de hatt 6 stemmer bak seg. Da ville opptellingen blitt slik:
  1. Mandat går til Ap eller SV/Sp/V/FrP-lista ved loddtrekning (begge har 6 stemmer). Etter deling står denne lista igjen med 3.
  2. Mandat går til den andre av de to listene som hadde 6.
  3. Mandat går enten til Ap eller SV/Sp/V/Frp-lista ved loddtrekning igjen (begge disse, samt H-lista har 3 stemmer igjen, så det trekkes lodd mellom de to som hadde flest i utgangspunktet. Etter deling står da den lista som vant igjen med 2.
  4. Mandat går til den andre av de to.
  5. Mandat går så til Høyre som den eneste som står igjen med 3 stemmer.
Etter denne modellen mister altså Ap ett mandat til felleslista, og flertallet i utvalget. Dersom det skal velges to forskjellige utvalg på fem medlemmer kan disse for eksempel da forhandle seg fram til en løsning som fører til at alle de fire partiene får hver sin plass i ett av utvalgene. Sammenlignet med å stille egne lister vil de altså alle fire komme bedre ut.
Hva nå?
P.C.

I punkt 3 så mener du vel at Ap, SV og Sp alle står igjen med 2, ikke 3 mandater?

Skrevet den 17.10.11
Sverre

Nei, jeg mener at de står igjen med 3 stemmer (dvs. en kvotient på 3). Er rettet opp.

Skrevet den 17.10.11
Det politiske dyr » Hvordan velges politiske utvalg – del 2 – Kandidater og kjønn

[…] Forrige post inneholdt reglene for hvordan man fordeler mandatene ved valg til politiske utvalg, ved hjelp av D’Hondts metode. Men det er bare den første delen av hvordan utvalget settes sammen. Man trenger også regler for å finne ut hvem som blir valgt fra hver enkelt liste. Det er ikke bare å plukke riktig antall navn fra øverst på listen (dog i praksis nesten). Man må blant annet oppfylle kommunelovens regler om kjønnsbalanse, men det finnes smutthull… Her skal du få den lange og spissfindige forklaringen. […]

Skrevet den 26.01.15
buy soundcloud plays

buy soundcloud plays

Det politiske dyr » Hvordan velges politiske utvalg? Hvorfor er valgtekniske samarbeid sÃ¥ lurt?

Skrevet den 25.08.15

Abonner på denne bloggen:

Abonner via RSS-feed
Hva er RSS?

..eller, abonner via epost:
“Freedom of the press is guaranteed only to those who own one.”
‐ A.J. Liebling
© Det politiske dyr | Theme: Politikkdyr, basert på BloggdesignsTWO av Bloggdesigns.no

Bad Behavior has blocked 2281 access attempts in the last 7 days.