Jurist Jon Wessel-Aas har en veldig god gjennomgang på Dagsavisens Nye Meninger-sider av den omskrivningen av virkeligheten som store deler av politiet og påtalemyndigheten, sammen med enkelte justispolitikere nå driver på med. Datatilsynet roper også tydelig varsko om det de mener er feilinformasjon og farlig bagatellisering.

For det første: Datalagringsdirektivet vil ikke styrke personvernet fordi det gir det bedre mulighet til å bevise din uskyld.   Som Politiets fellesforbund skriver:

Vi mener i tillegg at personvernet vil bli styrket gjennom en implementering av datalagringsdirektivet, nettopp fordi slike opplysninger stadig oftere benyttes i etterforskningen og er avgjørende for å bevise både ukyld og uskyld.

I en liberal rettsstat trenger du ikke å bevise din uskyld. Det er politiet som må bevise din skyld før de kan straffe deg. At slike argumenter brukes fra politiet viser en skremmende mangel på innsikt i de prinsipielle sidene ved egen virksomhet. Dersom våre politikere legger slike argumenter til grunn for sin beslutning i denne saken tar de det første skrittet i en veldig farlig retning i forhold til vårt rettssystem.

For det andre: Datalagringsdirektivet innebærer ikke en “liten endring i hva som skal lagres” som det påstås på Arbeiderpartiets nettsider.  I dag er det ingen ting som “skal lagres”, men en del som i noen tilfeller kan lagres. Mye av den informasjonen DLD vil pålegge selskaper å lagre er i dag ulovlig å lagre, som for eksempel dette Datatilsynet trekker fram:

Følgende typer trafikkdata er per i dag ulovlig for tele- og internettselskapene å lagre:

• Hvor du geografisk beveget deg når du benyttet mobiltelefonen til å snakke, sende eller motta sms, høre beskjeder i talepostkassen mv.
• Tidspunktene du logget deg på og av Internett og hvilke IP-adresser du benyttet
• Logg over når og til hvem du sendte og mottok e-post, herunder IP-adressen du benyttet.

Nevnte trafikkdata har tele- og internettselskapene i dag ikke lovlig grunnlag for å lagre. Nå vil imidlertid representanter for politiet pålegge lagring i minst et halvt år.

Resten av informasjonen er frivillig å lagre, både for selskap og bruker, og ofte konsesjonspliktig. I alle tilfelle er lagring av data om det bygd på frivillighet. Du kan kreve å få slettet data når du velger å avbryte et kundeforhold. Med DLD gjelder premisset at man er pålagt å lagre data om deg, og du har ikke rett til å kreve disse slettet. Dette er ikke en “utsatt sletteplikt” dette er innføring av en lagringsplikt som helt tydelig gjør et stort inngrep overfor vanlige innbyggere i det som til nå har vært en klar rettighet.

For det tredje: Informasjon om oss vil nå bli innsamlet på helt andre premisser enn det de har blitt tidligere. Nå er det tillatt å lagre en del opplysninger fordi tilbydere har behov for dem for å være i stand til å levere deg tjenester du ber om, og kunne ta riktig betalt for dem. Data lagres fordi du ber om en tjeneste, og det lagres kun det som er nødvendig for å tilby deg denne tjenesten.

Gjennom datalagringsdirektivet foreslås det nå å begynne å samle inn informasjon spesifikt  med den  hensikt å overvåke statens innbyggere. Lovforslaget åpner for at PST kan få utlevert informasjon uten at det er begått noen forbrytelse, uten at det er del av en konkret etterforskning, ja til og med før man en gang har kommet så langt som til å forberede en kriminell handling. Jon Wessel-Aas trekker fram en rekke gode eksempler på at direktivets tilhengere må ty til kreativ språkbruk for å prøve å endre innholdet i hva direktivet innebærer, og bagatellisere det. Han viser til statsadvokat Lasse Qvigstad, en av de få fra politi- og påtalemyndighet som har uttalt seg redelig og nyansert i denne saken. Han skriver:

Det prinsipielt sett nye med datalagringsdirektivet er at private pålegges å lagre informasjon med det formål at politiet skal kunne anvende dette i etterforskning og eventuell straffesak. Det er lite tvilsomt at dette utgjør et paradigmeskifte for politiet og påtalemyndigheten.

Dette er overvåkning. Dette dreier seg om å sikre bevis også der ingen forbrytelse har blitt begått, ei heller der man tror en forbrytelse vil bli begått, fordi en forbrytelse kanskje kan bli begått. Det finnes ingen plikt til å gjøre rede overfor staten for hvor man befinner seg og hva man gjør før man er mistenkt for en forbrytelse. Denne plikten innføres nå for alle gjennom datalagringsdirektivet.

Det er også feil som Jonas Gahr Støre har påstått, at Norge er forpliktet til å innføre direktivet. Det har alltid eksistert en reservasjonsrett i EØS. Som en advokatutredning for samferdselsdepartementet trakk fram i forbindelse med Postdirektivet er konsekvensen av at Norge eventuelt sier nei, at den delen av EØS-avtalen settes ut av spill. I dette tilfellet, at EU bl.a. får nett til å nekte Norske selskaper fri konkurranse i EU på telekommunikasjons-området. Men vil EU ha noen interesse av dette? Nå har jo også flere land i EU, deriblant EUs største land Tyskland fastslått at det strider mot deres grunnlov å innføre direktivet. Og de har i utgangspunktet ingen rett til å reservere seg. Det skal bli vanskelig for EU å slå ned på Norge i denne saken, men la Tyskland fare. EØS ble innført med den begrunnelse at det ikke innebar at Norge avsto suverenitet til en fremmed makt. Vi har et faktisk valg.

Slik debatten foregår nå, og med forventningen om at Høyre ikke kommer til å holde på sine prinsipper, men la seg overtale mot kosmetiske endringer i forslaget, kan Stortinget komme til å vedta disse endringene på bakgrunn av frykt, faktafeil og et helt misforstått syn på sentrale rettsstatlige prinsipper. Verdens politistater og diktaturer begrunner som regel sine overgrep med behovet for sikkerhet, trygghet og å verne innbyggerne mot trusler. Forskjellen på disse og en liberal rettsstat er at vi setter grenser for hvordan dette kan gjøres. Å trå over disse grensene åpner for mye farlig tankegang.

Benjamin Franklin’s ord fra 1775 er fortsatt relevante i denne sammenhengen:

They who can give up essential liberty to obtain a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety

Siden kulturbegrepet er noe av det minst objektive som fins – man drøfter alltid andres kultur med sin egen som referansepunkt – pleier slike innlegg å preges av selektiv hukommelse. Dette er da også en felle Hanesson tramper uti med begge føtter når han skriver:

Noen kulturer er andre underlegne. Noen kulturer har stagnert, andre har gått fremover. I løpet av noen hundre år ble den europeiske kultur ledende. Vi lever fortsatt på arven fra opplysningstiden, som satte vitenskap og individuell frihet i høysetet og tok avstand fra religiøse mørkemenn. Den arven bør vi ta vare på og utvikle videre.

For å få regnestykket til å gå opp, unnlater Hanesson behendig å nevne at kulturen som lever på arven fra opplysningstiden, også ga oss Stalin og Hitler, gulag og holocaust, første og annen verdenskrig i løpet av noen få korte tiår i forrige århundre. Mozarts og Voltaires kontinent var åstedet for de største massedrapene vi har sett i historien – og forhåpentligvis noensinne vil se. Europa avfødte tankegodset som legitimerte brutale kolonivelder og inspirerte folk som Mao Zedong, Pol Pot og Kim Il-Sung (marxismen-leninismen er solid tankegods fra våre breddegrader).

Det ingen motsetning mellom disse sannhetene og det Hanesson sier om vårt forhold til mørkemenn. Det viser bare at virkeligheten er for kompleks til at man kan trekke bombastiske konklusjoner om ulike kulturers (i den grad de lar seg definere) etiske standarder, og at perspektivet avhenger av øynene som ser.

Innlegget han refererer til er en kommentar fra NHH-professor Ragnvaldur Hanesson i E24. Jeg anbefaler å lese hele Newths innlegg, han har også andre gode perspektiver.