Det norske samfunnet har kommet veldig langt. Kvinners likestilling økonomisk og sosialt har gradvis gått  riktig retning, velstanden er høy og bedre fordelt enn i de fleste land og den sosiale mobiliteten er høy. Gode velferdsordninger drevet fram av venstresida men gjort mulig av en bred allianse mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og det politiske flertallet i hele etterkrigstiden. Her har også det meste av høyresiden vært med, med varierende engasjement. Konservativ tankegang har integrert tanken om at det er bedre å skape et bredt samarbeid enn å risikere ustabilitet på bakgrunn av store sosiale forskjeller. Den høye arbeidskraftproduktiviteten har også vært med på å skape gode konkurransefortrinn.

Dagens høyreside (også den markedsliberalistiske tenkningen som noen ganger får herske Arbeiderpartiets høyreside) er etter min mening ikke en troverdig konservativ bevegelse som vil reformere med forsiktige skritt. Dagens norske høyreside er opptatt av tidvis radikale nyliberale eksperimenter som setter de fremskritt det norske samfunnet har gjort på spill.

Nå er det en av velferdsstatens grunnpillarer, sykelønna som er under angrep. Dette tiltaket har vært med på å skape de positive effektene over. Den reduserer risikoen med å være i arbeid, og legger til rette for at grupper som av ulike grunner har hatt historisk høyere sykefravær enn andre. Dette gjelder kvinner, funksjonshemmede, eldre og andre hvis høye yrkesdeltakelse regnes som en av velferdsstatens seire. Å skulle gjøre vesentlige inngrep i dette nå er etter min mening et ganske radikalt eksperiment, på lik linje med storstilt privatisering  av fellesløsninger og innføring av New Public Management-prinsipper i offentlig sektor.

Jeg vil bevare de gode velferdsordningene vi har, eller i det minste være forsiktig med å svekke dem. Dette fordi de har vært og fortsatt er med på å endre samfunnet vårt gradvis i riktig retning. Jeg har en konservativ holdning til velferdsstaten.