For en som stort sett ikke kjøper hardcover-bøker var prisen noe stiv, men den er knakende godt skrevet. Derfor mener jeg boka var verdt pengene selv om den ser ut til å ha noen mangler jeg har kommentert lenger ned.

Som underholdningslitteratur i ferien var boka glimrende. I 1994 var jeg 13 år, men likevel svært politisk engasjert. At jeg var glødende opptatt av EU-avstemminga som 13-åring overrasket meg egentlig litt når jeg tenkte over det nå. Det betyr uansett at jeg på den tiden ikke var aktiv i Arbeiderpartiet, men har sett mye til restene av EU-saken etter at jeg selv engasjerte meg i AUF i 1997. Det var derfor veldig interessant både å få fylt inn noen av de historiske hullene og sammenhengene, samt bare å gjenoppleve hele striden.

Kallset lar oss nemlig gjenoppleve striden. Han skriver engasjerende, og det er lett for en politisk nerd å la seg rive med. Selv om jeg kjenner utfallet og historien satt jeg likevel nesten med en sitrende spenning i kroppen da Kallset beskrev spillet på LO-kongressen i 94. Jeg kunne omtrent føle frustrasjonen til landsmoder Gro og partileder Torbjørn da opprettelsen av Sosialdemokrater mot EU ble lansert. Ikke minst kunne jeg gjenoppleve den euforiske gleden av at folket stemte riktig og forkastet EU-prosjektet.

Språket i boka fortjener ekstra ros. Boka er skrevet på nynorsk, men det er ikke den vanlige demonstrativt stive nynorsken jeg ofte opplever fra noen av venstresidens skribenter som skriver nynorsk på trass. Kallsets nynorsk flyter ekstremt godt, og som bokmålsbruker (som riktignok har 9 år nynorsk som hovedmål fra grunnskolen) går det lang tid mellom hver gang jeg tenker over at det er nynorsk jeg leser. Han velger konsekvent ord som er forståelige også for bokmålsbrukere, og i de ytterst få tilfellene der dette ikke er mulig legger han attpå til bokmålsoversettelse. Bruken av nynorsk er intet mindre enn eksemplarisk og fortjener en egen honnør.

For alt engasjementet denne boka gjenopplivet i meg er det likevel noe som får akademikeren i meg til å reagere litt. Dette er nemlig ingen bok som presenterer teorier og antyder sammenhenger ut fra det tilgjengelige materialet. Den presenterer den virkelige og autorative beskrivelsen av sannheten om prosessen. Dette er kanskje vel så mye en kritikk av historiefaget generelt som det er en kritikk av forfatteren spesielt. Jeg oppfatter nemlig dette som gjengs måte å gjøre ting på i historieskrivingen. Det er minst to ting jeg savner:

For det første ville jeg svært gjerne hatt en bedre redegjørelse (helst i starten av boka) for prosessen bak boka og de kilder og metoder som har vært de viktigste. Forfatteren er redelig i sin redegjørelse for sitt ståsted som deltaker i prosessen, men han forteller oss ikke annet enn at boka er basert på hans hovedoppgave i historie og hans egne erfaringer.

For det andre er jeg en svoren motstander av sluttnoter, særlig i bøker. Det er ekstra vanskelig å følge med på kildehenvisningene når dette medfører at man må bla tilbake i boka, finne riktig kapittel og riktig note i noteseksjonen bakerst. Siden notenummereringen starter på nytt for hvert kapittel blir dette jevnt over for mye arbeid. Derfor velger jeg som leser heller å drite i å se hva kildene er enn å måtte avbryte flyten i lesingen. Et raskt blikk ned på en fotnote eller en inline kildehenvisning ville jeg nok tatt meg tid til. Oppklarende noter blir selvsagt heller ikke lest, siden jeg ikke tar meg tid til å bla dem fram bakerst i boka for å finne ut om det lille tallet bare var henvisning til en avisartikkel eller en fyldig redegjørelse for en påstand.

Denne misnøyen understrekes ytterligere av at jeg selv takket være moderne kommunikasjonsteknologi har muligheten til å sjekke fakta. Jeg synes påstandene om Per-Edgar Kokkvolds innvolvering (på side 125-6 i boka) var ganske interessante:

Allereie på det første styremøtet hadde SME vedtatt å opprette “et nettverk av personer med faglig kompetanse på forskjellige områder”[...]der også tidlegare Ap-statsråd Matz Sandman, økonomiprofessor Steinar Strøm og redaktør i Arbeiderbladet Per Edgar Kokkvold var med. Det er interessant at ein redaktør, attpåtil i den tidlegare Ap-avisa Arbeiderbladet, gav råd og synspunkt til SME. Ein kan undre seg over korleis Norsk Presseforbund eller Norsk Redaktørforening hadde reagerdt dersom det hadde vorte kjent at ein av redaktørane var rådgivar for ein kamporganisasjon under EU-striden.

Ressursgruppa vart dratt med i arbeidet med dei viktigaste trykksakene til SME, ikkje minst det viktige heftet Sosialdemokratisk Alternativ (SALT)… [heftet] var meir eit meri kollektivt produkt enn SME gav inntrykk av. Det vart nemleg ikkje opplyst at Sandman, Kokkvold, Rune Gerhardsen og [Hallvard] Bakke hadde deltatt eller lagt premissar for skrivinga av heftet.

Disse påstandene fikk meg til å bli nysgjerrig på hvordan Kokkvold, i dag generalsekretær i Norsk Presseforbund, kunne forsvare dette. Derfor spurte jeg og fikk svar på Twitter:

Sverrebm: Er nysgjerrig på hva generalsekretær @kokkvold ville mene om redaktør Kokkvolds politiske EU-aktivisme beskrevet i boka “Makta midt imot”.

Kokkvold: @sverrebm Ett møte med SME, i full åpenhet og i samråd med ja-redaktøren. Skrev for øvrig nei-kommentarer i min spalte nesten hver uke.

Sverrebm: @kokkvold Inntrykket jeg sitter igjen med fra boka er at du var en sentral deltaker i Tove Strand Gerhardsens arbeidsgruppe.

Kokkvold: @sverrebm Nei, det var jeg nok ikke.

Sverrebm: @kokkvold Noen ganger er altså virkeligheten mindre spennende enn historieskrivingen…

Kokkvold: @sverrebm Min aktivitet skjedde i spaltene. Den bidro nok til at jeg ikke ble ansvartlig redaktør i Arbeiderbladet. Det var bra for avisa.

Dette illustrerer for meg tydelig de litt for svake presiseringene av hvor sterke tolkninger forfatteren selv har gjort. I notene til denne delen forklarer forfatteren følgende (s. 306):

51. Opplysningar frå Wegard Harsvik, stadfesta av Per Edgar Kokkvold, i samtale 17.03.04. Det same stadfesta Steinar Strøm i telefonsamtale våren 2004

52. Gerhardsen, Tove Strand, Wegard Harsvik, Steinar Strøm og Finn Erik Thoresen: Sosialdemokratisk Alternativ. Sosialdemokrater mot EU, Oslo 1994.

Det gis med andre ord inntrykk for at dette er en framstilling av historien som Kokkvold selv støtter. Enten lyver Kokkvold på Twitter nå, ellers tar forfatteren seg noen friheter for å gjøre historien mer interessant. Jeg velger å tro at den erfarne pressemannen Kokkvold ikke er dum nok til å komme med direkte løgner på et offentlig sted som Twitter.

Man må være en kritisk leser, og akademikeren i meg har lært meg spesielt å se på historiebøker med en viss skepsis. Klarer man det er denne boka mer enn god nok til å være både god underholdning, engasjerende polemikk og interessant kunnskapskilde. Den var vel verdt de  kr 339,00 jeg betalte for den.

Dette var vel en bloggpost som helst skulle kommet under eller i forkant av København-forhandlingene, men jeg har vært opptatt med mye annet enn blogging i det siste. Jeg synes uansett det er interessant å titte tilbake for å forstå ting som skjedde.

Hva er så et tonivåspill? Det er en variant av såkalt spillteori. Dette er en fagretning som befinner seg i grenselandet mellom statsvitenskap og samfunnsøkonomi. Den mest berømte opprinnelsen til denne teorien kommer fra John Forbes Nash som du kanskje husker fra filmen A Beautiful Mind? Tonivåspill-teorien kommer fra Robert Putnam, og er spesielt interessant for å forstå diplomatiske forhandlinger.

I utangspunktet høres det kanskje litt merkelig at det å sende en lavere nivå representant skal gjøre deg sterkere i forhandlinger, men det er faktisk slik. Det hele handler om at man blir sterkere dersom man har en “høyere makt” i hjemlandet som man kan påberope seg at kanskje ikke vil godta resultatet av forhandlingene. USA har for eksempel veldig strenge regler for ratifisering av traktater som må godkjennes av kongressen. For å få en bindende avtale med USA må man ikke bare overbevise presidenten, men også sørge for å få en avtale som er god nok til at Kongressen vil godkjenne den. I forhandlingene kan presidenten for eksempel si noe slikt som “Personlig er jeg jo enig i det du sier, men jeg trenger en avtale som Kongressen vil godta, og det du foreslår blir nok vanskelig å selge til konservative republikanere.”

Dette blir litt det samme som når du får en invitasjon til en middagsavtale du helst vil unngå: “Ja, det høres trivelig ut, men jeg må sjekke med kona om vi er opptatt den kvelden.”

Gjennom å ha en “høyere makt” på hjemmebane får altså Obama et ekstra forhandlingskort han kan spille for å få avtalen best mulig for USA. I et mindre demokratisk land som Kina er ikke dette like effektivt.  Hvem vil tro på at Hu Jintao vil ha problemer med å få gjennomslag i Kina for en avtale han har gått med på? Da kommer trikset med å sende statsministeren i stedet. Han har da også muligheten til å være personlig medgjørlig, men han kan si han er avhengig av presidentens godkjennelse for å få noe igjennom. Hadde presidenten kommet selv kunne han blitt nødt til å komme med bindende utsagn på stedet.

Fortsatt litt uklart? Se for deg følgende eksempel:

La oss si at USA sin ideelle posisjon er at Kina forplikter seg til å redusere CO2-utslippene til et visst nivå uten at USA må betale. Kinas ideelle posisjon er at de reduserer til det nivået og at USA betaler hele beløpet det vil koste. La oss si at det vil koste 100 milliarder dollar. La oss også si at Kongressen i USA maksimalt kan være villig til å gå med på å betale inntil 60 milliarder dollar, mens Kina minimum vil kreve 40 milliarder dollar for å kunne gå med på en avtale. Vi ser da at det er et såkalt løsningsrom mellom 40 og 60 milliarder der begge er villige til å gå med på avtalen. Dette er selvsagt ikke kjent for partene, hva de er villige til å gå med på holdes hemmelig når forhandlingen starter.

For at utfallet for USA sin del skal komme så nærme 40 milliarder som mulig er det flere måter man kan gå fram. For det første kan de amerikanske forhandlerne prøve å overdrive Kongressens uvilje og overbevise kineserne om at de for eksempel aldri vil godta 5o milliarder. Hvis Wen Jiabao forhandler på vegne av kineserne kan han også si at han ikke har mandat fra presidenten for å godta mer enn 40.

Et veldig viktig poeng her er derfor å skaffe seg informasjon om hva motpartens “høyere makt” på hjemmebane er villig til å gå med på. Gjennom å vite hva det reelle forhandlingsrommet til motparten er skaffer du deg en fordel. Her har demokratier en ulempe med at de har mer åpne systemer, men de vil ofte ha en fordel med at det er mange flere beslutningstakere og dermed mindre forutsigbart hva de vil gå med på.

En annen taktikk kineserne kan bruke er også å prøve å påvirke den Amerikanske opinionen. Det er her de offentlige talene under slike konferanser er ekstremt viktige. Dersom kineserne klarer å få den amerikanske befolkningen, og dermed kongressrepresentantene til å bli mer positive og betalingsvillige vil de utvide handlingsrommet til Obama og da paradoksalt nok svekke hans forhandlingskraft.

I en slik forhandling vil det være en fordel for amerikanske forhandlere dersom den interne opposisjonen i USA lager mye leven. Dersom de gir inntrykk overfor kineserne at de vil være i stand til å velte en avtale som blir for dyr for USA vil de styrke de amerikanske forhandlernes posisjon. Dette er igjen en åpenbar fordel for demokratiske land der det er større rom for intern opposisjon.

Dette så vi også tydelig i regjeringsforhandlingene om Soria Moria II, der ulike grupper og politikere innad i de tre regjeringspartiene gikk ut offentlig og tydelig med sine krav til erklæringen. Ut fra tankegangen om et tonivåspill vil dette være noe som styrker deres partis forhandlingsposisjon gjennom å innskrenke ledelsens handlingsrom.

Selvsagt gjelder regelen om at det er en fordel å innskrenke handlingsrommet bare inntil et visst nivå. Da skjer det slik som det skjedde i København. Hvis det maksimale beløpet USA var villig til å betale var 45 mens det minimale Kina var villig til å godta for å forplikte seg var 55 milliarder blir enden på visa at det ikke er noe overlapp i handlingsrommene og dermed ikke rom for å inngå noen avtale i det hele tatt. For de som ønsker å få avtalen til å havarere er selvsagt dette målet. Klimaskeptikerne ønsker ikke bare å få en avtale som er så gunstig så mulig for Obama, men å innskrenke handlingsrommet hans så mye at han ikke får inngått noen avtale i det hele tatt.

Det er her politikkens og diplomatiets virkelige balansekunst kommer inn. Man må både håndtere den interne opposisjonen og utenlandske forhandlere på en gang. Det krever en virkelig leder for å lykkes. La oss håpe Obama er den mannen.

Den relativt ukjente Van Rompuy ble ikke valgt av innbyggerne i EU, ei heller av EU-parlamentet de har valgt. Han ble utnevnt av EU-rådet, som består av ministre utnevnt av regjeringssjefer stort sett valgt av parlamenter valgt av folket i de forskjellige EU-landene.

Van Rompuy er i det minste statsminister. Noe merkeligere er utnevnelsen av den britiske Baronesse Ashton, et navn øyensynlig tatt helt ut av det blå. En kvinne som aldri har vært folkevalgt, bare sittet i House of Lords og vært EUs handelskommisjonær i ett år. Nå er hun EUs nye “utenriksminster”, eller High Representative som det så pent heter. I forkant hadde de fleste tatt for gitt at den posten måtte gå til noen som hadde vært statsleder eller utenriksminister. Den gang ei…

I disse dager er det ikke vanskelig å beholde sin skepsis til de “demokratiske” prosessene i EU.

Statsråd Tora Aasland påpeker helt riktig at det ville være et brudd på den akademiske friheten. I tillegg er det som Moshe Zuckermann påpeker å angripe Israel på helt feil sted. Akademisk boikott kunne vært forsvart dersom det var tilfelle at det ble begått grove overgrep mot den akademiske friheten i landet, og akademia ikke sto fritt til å kritisere styresmaktene. Slik er det ikke, som Moshe Zuckermann er et godt eksempel på. Det at han kommer til Trondheim for å snakke, og viser at det også finnes kritiske røster i Israel er antageligvis også med på å styrke forståelsen for landet heller enn å koke opp noen antisemittisk storm som enkelte “Israel-venner” synes å tro. Som intern kritiker av Israels politikk er også han mot boikott.

Selvsagt er en generell undertrykkelse av Palestinerne en trussel mot den akademiske friheten deres, men mangelen på rent drikkevann og strøm på Gaza-stripen eller frykten for å bli drept av høyreekstreme Israelere er vesentlig større problemer. Å stenge Israel inne bak en intelektuell segregeringsmur vil ikke sørge for å styrke moderate og liberale krefter.

Når styret ved NTNU stemmer dette forslaget ned på torsdag kan vi forhåpentligvis heller fortsette en konstruktiv diskusjon rundt problemene i Midtøsten, jobbe for å styrke de moderate stemmene i Israel og hjelpe det Israelske folket å se at de ikke kan fortsette en passiv støtte til de overgrepene som gjøres i deres navn.

Oppdatering: Få også med deg innlegg om saken på bloggen Polar Coordinate.

Som jeg skrev på min engelske blogg på fredag mener jeg at Barack Obama er en verdig mottaker av fredsprisen. Jeg har vært i tvil om det kanskje har vært litt tidlig å gi ham prisen, men blir mer og mer overbevist om at Thorbjørn Jagland og resten av Nobel-komiteen gjorde det riktige. Barack Obama har faktisk overbevist den amerikanske befolkningen om å stemme på ham og hans utenrikspolitikk. Han har tatt initiativet til en rekke nye prosesser, deriblant stenging av Guantanamo, forbud mot tortur, vraking av rakettskjoldplanene og arbeid for atomvåpennedrustning.

Å gi ham prisen kan er en viktig oppmuntring og anerkjennelse til å fortsette dette arbeidet. Jeg er enig med Tore Sandvik i at det er surpompfakter vi ser fra skaren av kritikere som fortsetter å sutre. Fortsatt i tvil? Denne videoen med Rachel Maddow kan kanskje få deg på andre tanker?

Jeg kan godt se at det er grunnlag for saklig kritikk av utvalget av forelesere. En velbegrunnet kritikk, kanskje til og med forslag på saklige opponenter med forskningsbasert argumentasjon kunne vært grunnllag for interessant debatt. I stedet får vi en navnløs Israelsk UD-kilde referert av Haaretz og Dagbladet som omtaler foreleserne som “et stjernelag av Israel-hatere”. Det føyer seg inn i rekken av utspill fra “Israel-venner” og den israelske staten som ikke akkurat er egnet til å bygge opp tillit i verden forøvrig.

Vi ser nå gjentatte forsøk på å skape et bilde av Norge som en Israel-hatende nasjon, et bilde jeg ikke synes samsvarer med virkeligheten i det hele tatt. Med unntak av enkelte langt ute på både de ytterste høyre og venstre fløyene ser jeg svært lite Israel- eller jødehat. Det jeg derimot hører mye av er støtte til palestinerne og kritikk av den israelske statens handlinger. Å likestille det med hat mot Israel og jødene er milevidt fra å være konstruktiv diskusjon.

Nok en gang må jeg stille spørsmålet om dette er folk som faktisk ønsker å nøre opp konflikter for å kunne framstå som ofre eller om de bare ikke skjønner at det er det de holder på med. Det er vanskelig å tro på uvitenhet i det israelske utenriksdepartementet, selv om de sliter med å ha slike som Avigdor Lieberman på toppen.

Til alle dere som er sjokkert over at disse foredragene er så ubalanserte oppfordrer jeg til å arrangere en tilsvarende serie. Finn gode forskningsbaserte foredragsholdere av Walts kaliber som framstiller konflikten fra et annet synspunkt og jeg kommer gjerne for å høre på. Om noen NTNU-ansatte eller studenter er med på initiativet ser jeg ikke for meg at dørene vil være stengte heller.

Som sagt kommer Kenneth Walt til Trondheim for å holde foredrag på fredag. Jeg vil tro det må bli smekkfult i auditorium D2 med all denne forhåndsomtalen han får av foredraget…

Andre gode innlegg (med svært illustrerende kommentarfelt) om saken:

• Ola Nordal, med oppfølging.
• NTNU-rektor Torbjørn Digernes

En organisasjon som kaller seg Scholars for Peace in the Middle East var blant de første som fanget opp denne forelesningsserien og sporenstreks stemplet NTNU som “A Norwegian hate university”. De har blant annet også startet en aksjon med kommentarer på NTNU-rektor Torbjørn Digernes’ blogg. Et annet nettsted som kastet seg på hylekoret var bloggen “Norway, Israel and the Jews”.

Sistnevnte stiller seg uforstående til organisator Morten Levins (som forøvrig har jødisk bakgrunn) uttalelser om at det er “sterke krefter” som prøver å kvele all informert debatt om Israel. De lurer på hvem disse sterke kreftene er, og om det kanskje er en mørk konspirasjon?

Det er nok ingen mørk konspirasjon, men man skal ikke ha fulgt mye med på debatten om Israel før man legger merke til at det er en lang rekke Israel-vennlige debattanter som kaster seg over ethvert kritisk argument og stempler det som “antisemittisme”, “hatpropaganda” eller noe tilsvarende. Gjør man noe annet enn å ensidig uttrykke sin støtte til enhver israelsk handling er man bortimot medansvarlig for Holocaust. Selv kritikk av enkelthandlinger fra den israelske staten blir som regel slått ned på.

Det som stadig fascinerer meg er hvordan denne skaren av debattanter ikke skjønner at det finnes få ting som er så skadelig for staten Israels sak som disse beinharde og unyanserte angrepene på alle som ytrer seg kritisk eller sågar (som rektor Digernes) bare åpner for å la kritikere slippe til. Det er ikke David Irving vi snakker om her, men anerkjente forskere som i alle fall har saklig argumentasjon bak sine meninger.

Jeg vil uttrykke min tydelige støtte til Torbjørn Digernes og organisatorene bak forelesningsserien og gleder meg til foredraget med Walt den 9. oktober. Jeg hører gjerne også på seriøse forskningsbaserte innlegg fra Israel-vennlige forelesere, men kan ikke annet enn riste på hodet over de nett-trollene som her er nevnt.

En rap fra to college-gutter som karakteriserer seg som “young conservatives”, ikke ulikt Unge Høyre her hjemme. Blant ting du ikke hadde forventet å høre i en rap-låt:

Three things taught me conservative love:
Jesus, Ronald Reagan, plus Atlas Shrugged
Saving our nation from inflation devastation
On my hands and my knees praying for salvation

[youtube lkeZ2P4SiY8]

For den som ikke er fult like politisk nerdete kan jeg nevne at Atlas Shrugged som det henvises til er en roman av Ayn Rand, som regnes som en viktig del av det ideologiske grunnlaget for nykonservatismen – ideologien både Unge Høyre og de unge konservative i USA er så begeistret for.

Du kan også lese hele teksten til låta her.

(Thanks to Lee Stiegman at The Monkey Cage for posting this video.)

Oppdatering: Tar selvkritikk på å ha blandet sammen begrepet young conservatives med Young Republicans som er Unge Høyres motstykke i USA. Har redigert i forhold til det.

Rabab Amidane (foto: Maria Fonfara)

Anne Appelbaum skriver i Dagsavisen (kun i papirutgaven) 4. juli under overskriften “Se mot Marokko” der hun prøvde å framstille Marokko som et land som skiller seg ut. Styrt av en konge som hevder å nedstamme i direkte linje fra Muhammed, men med selvinnsikt nok til å sette ned en “sanhetskommisjon” som skulle rydde opp i de overgrep begått av hans far. “Som eneste land i regionen har Marokko innrømmet å ha begått kriminelle handlinger” skriver hun. Jeg er enig i at vi bør se mot Marokko, men ikke med det blikket Appelbaum foreslår.

Appelbaum og Marokko fikk passene sine påskrevne av Erik Kirkerud fra støttekomiteen for Vest-Sahara noen dager senere. For det første har Marokkos sannhetskommisjoner på ingen måte fungert slik Appelbaum beskriver. For det andre viser ikke Marokko noen vilje til selvkritikk på det området der de har flest svin på skogen, nemlig i forhold til Vest-Sahara, landet de okkuperte i 1975 og har styrt med beinhard hånd siden den gang. FN og menneskerettsdomstolen i Haag har bekreftet Vest-Saharas krav på selvstendighet gjentatte ganger, og blant andre menneskerettsaktivisten Rabab Amidane har dokumentert omfattende menneskerettighetsbrudd, og skapt oppmerksomhet blant annet gjennom sine Youtube-videoer. For dette fikk hun studentenes fredspris i 2009.

[youtube yAoljcQ81vE 425 344]

Marokko er den arabiske verdens eneste okkupasjonsmakt og begår jevnlig grove menneskerettighetsbrudd. Hvis vi skal se til Marokko er det med kritisk blikk for å få dem til å gi Saharawiene de rettighetene de har krav på.

(Takk til ToreO for videotips.)

Inntil videre ser det ut til at de negative stemmene treffer nærmest målet. Vi kan i dag lese i Dagsavisen at det hele bryter sammen til kaos og opptøyer. Nå slåss politiet med tilhengere av Musavi som mener det er omfattende valgfusk. Det ser ut til at det er langt å gå før Iran nærmer seg noe som ligner på stabilt demokrati.

Oppdatering: Blogger Andreas Halse kommenterer i lys av egne erfaringer fra Iran, og VG rapporterer om kaos i det deres egne journalister også har blitt slått med køller av politiet.