UNE utøver det innvandringspolitiske skjønnet, uten noen form for politisk kontroll. UNEs nemndledere, som ikke er politikere, og ikke har lov til å ta politiske signaler, skal utøve et politisk skjønn. Det gjør de så dårlig at regjeringen må forandre forskriften fordi UNE vurderer forholdsmessigheten i en utvisningssak så dårlig at politikerne ikke kan leve med det.

Kan vi leve med byråkrater som utøver politisk skjønn uten noen form for kontroll? Eller bør UNE må inn under politisk instruksjon, på linje med UDI? Kan vi forandre forskriften hver gang UNE viser at de mangler evne til gode skjønnsmessige vurderinger?

Det synes helt klart at UNE i mange saker er elendig dårlige til å utvise skjønn, men betyr det at de herved skal underlegges politisk instruksjonsmyndighet? Jeg er ikke like sikker. Det vil gi muligheten til å ta affære i enkeltsaker der det har blitt fattet urimelige avgjørelser, men det blir også en fare for rettssikkerheten til innvanderer, for en slik instruksjonsmyndighet kan selvsagt brukes begge veier. En regjering kunne også komme til å bruke denne instruksjonsmyndigheten til å overprøve UNE for å få kastet ut folk som er politisk uønskede.

Det bør finnes en ankeinnstans som ikke er underlagt politisk instruksjon, men vi kan være enige i at UNE ikke fungerer godt nok i dag, det er Navrud-saken et tydelig eksempel på.

I går fikk jeg to pakker i posten. Den var bestilt fra et tilsynelatende norsk nettsted, Allposters.no, og inneholdt noen t-skjorter. Når jeg først var inne på den nettbutikken hadde jeg også slengt med en filmplakat i samme bestilling. Det var selvsagt ikke før jeg hadde betalt og bestilt jeg kunne se vilkårene som viste at denne pakken ville bli sendt fra utlandet og at de ikke kunne garantere at jeg ikke ville måtte betale toll. Moms for EU-området var imidlertid inkludert i prisen.

Selvsagt endte jeg opp med å måtte punge ut for moms. I seg selv helt greit. Problemet var selvsagt at butikken hadde splittet pakken opp i to sendinger. På den ene måtte jeg betale 106kr til posten for å få betale 350 kr i moms. For den andre måtte jeg betale enda 106 kroner til posten for å betale 57 kr i moms (!!).

Enten må Posten og Tollvesenet pålegges å sørge for gratis fortolling, eller beløpsgrensen på 200kr for momsfritak på import må heves. Dagens grense ble ikke satt for forbrukernes del, men av administrative årsaker for Tollvesenet. Når transaksjonskostnadene overstiger det man betaler i moms skaper dette ikke “like konkurransevilkår” for norske bedrifter men er et hinder mot internasjonal handel som skader forbrukerne. Da er det på tide å ta hensyn til disse.

Mobbing er aldri offerets skyld. Mobbing oppstår fordi noen ønsker å utnytte sårbarhet for å oppnå en belønning – oftest makt eller tilhørighet. Maktvakum skapt av mangel på god ledelse vil raskt fylles av de som ønsker en slik belønning. De tre faktorene som skal til for at mobbing oppstår er;

- En eller flere som ønsker/har behov for makt eller tilhørighet

- Sårbarhet

- Mangel på voksenkontroll/ledelse

Det er sårbarheten som er det viktige kjennetegnet ved ofre for mobbing – ikke de egenskapene som mobberne peker på. Disse fungerer som verktøy for å umenneskeliggjøre offeret. For å rettferdiggjøre overgrepene. En kan bli mobbet for alt mulig. Det vanlige er at mobbere bruker det som rammer hardest – det offeret ikke kan gjøre noe med; som useende, kropp, famile, evner eller ressurser.

Mobbing ligner på andre overgrep. Blant annet ved at det attribueres skyld til offeret. I Ålesund fikk vi nettopp et eksempel på hva voldtektsoffre blir utsatt for – beskjed om at jenter er dumme hvis de går alene. Altså – voldtekt er jenters egen skyld. I dagens Magasinet viser Jesper Juul hvorfor vi også må jobbe med å kunnskap om hva mobbing er og med holdningen til mobbeofre

Det er politiets ansvar å sørge for at vi har rettssikkerhet. Og i denne sammenhengen er det viktig at vi mennesker, både kvinner og menn, har mulighet til å bevege oss fritt på gatene uten å være redd for vold.

Ja, vi må jobbe for det. Det er selvsagt målet. Det er ikke akseptabelt at vi ikke er i stand til å tilby det. Likevel vet vi at det finnes mennesker der ute som begår slike handlinger, og vi vet at det er sannsynlig at vi ikke vil klare å fjerne problemet helt i nærmeste framtid. Da kan det ikke være kvinneundertrykkende eller å legge skyld på kivnnene å si at man er nødt til å ta forhåndsregler. Vekteren i dette tilfellet er antagelig bare opptatt av at ingen flere kvinner skal få lide for slike handlinger.

Dette er ikke det samme som å gi kvinnene skyld for voldtektene. Den skylden er helt og holdent overgriperen sin. Det blir litt det samme som at staten fraråder folk å reise til Somalia. Det er selvsagt ikke de som reiser sin skyld om de skulle bi skutt og drept der nede, men slik det er nå er det lurt å tøyle lysten til å dra dit. På lang sikt må vi selvsagt bidra til at Somalia blir et trygt land for alle, somaliere som nordmenn, men på kort sikt er det rett og slett for farlig. Det samme gjelder faktisk det å gå alene, gjerne full, i gatene i mange norske byer seint på natta. Politiet klarer faktisk ikke å beskytte alle slik det er nå. Vi skulle ønske at det ikke var slik, vi må gjøre det vi kan for å sørge for at det ikke fortsetter å være slik, men inntil videre er det faktisk lurt for kvinner i Norge å gjøre litt for å beskytte seg.

I tillegg må for eksempel alle vi menn ikke bare ta avstand fra slike handlinger, men være på vakt vi også når vi er på byen nattestid. Dette er ikke bare politiets, som Hanekamhaug sier, men samfunnets ansvar. Vi må bry oss om andre, ta vare på hverandre. Jeg er overbevist om at mange overgrep kunne vært avverget om bare vi som ikke har onde hensikter fulgte litt bedre med, brydde oss litt mer og var litt raskere til å melde fra når vi så ting.

Tilbake til Erlends opprinnelige innlegg: Jeg oppfatter ikke saken fra Ålesund som et forsøk på å legge ansvaret på offeret, i motsetning til Juuls helt malplaserte uttalelser. Jeg er ingen ekspert på mobbing, men jeg vil tro at det både er lurt å jobbe med både å styrke selvtilliten til mobber og offer. Både for å fjerne årsakene til at barn blir mobbere og gjøre dem som blir utsatt for det i stand til å håndtere det. Målet er at ingen skal lide, men verden er dessverre enda ikke fri for lidelse.

Det norske samfunnet har kommet veldig langt. Kvinners likestilling økonomisk og sosialt har gradvis gått  riktig retning, velstanden er høy og bedre fordelt enn i de fleste land og den sosiale mobiliteten er høy. Gode velferdsordninger drevet fram av venstresida men gjort mulig av en bred allianse mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og det politiske flertallet i hele etterkrigstiden. Her har også det meste av høyresiden vært med, med varierende engasjement. Konservativ tankegang har integrert tanken om at det er bedre å skape et bredt samarbeid enn å risikere ustabilitet på bakgrunn av store sosiale forskjeller. Den høye arbeidskraftproduktiviteten har også vært med på å skape gode konkurransefortrinn.

Dagens høyreside (også den markedsliberalistiske tenkningen som noen ganger får herske Arbeiderpartiets høyreside) er etter min mening ikke en troverdig konservativ bevegelse som vil reformere med forsiktige skritt. Dagens norske høyreside er opptatt av tidvis radikale nyliberale eksperimenter som setter de fremskritt det norske samfunnet har gjort på spill.

Nå er det en av velferdsstatens grunnpillarer, sykelønna som er under angrep. Dette tiltaket har vært med på å skape de positive effektene over. Den reduserer risikoen med å være i arbeid, og legger til rette for at grupper som av ulike grunner har hatt historisk høyere sykefravær enn andre. Dette gjelder kvinner, funksjonshemmede, eldre og andre hvis høye yrkesdeltakelse regnes som en av velferdsstatens seire. Å skulle gjøre vesentlige inngrep i dette nå er etter min mening et ganske radikalt eksperiment, på lik linje med storstilt privatisering  av fellesløsninger og innføring av New Public Management-prinsipper i offentlig sektor.

Jeg vil bevare de gode velferdsordningene vi har, eller i det minste være forsiktig med å svekke dem. Dette fordi de har vært og fortsatt er med på å endre samfunnet vårt gradvis i riktig retning. Jeg har en konservativ holdning til velferdsstaten.

En rekke av de politikerne som gjør dette (dog ikke alle) er politikere som stort sett ikke har drevet med annet enn politikk. Kanskje har de klart å karre til seg en del studiepoeng fra et universitet, men det meste av sin yrkeserfaring har de gjerne først fra politiske ungdomsorganisasjoner, deretter fra parti, storting og regjering. Hva er så deres kompetanse? Jo, først og fremst innsikt i politiske beslutningsprosesser, påvirkningsmuligheter og nettverk. Dette er det de kan og det som gjør dem ettertraktet som arbeidstakere. Uten en annen karriere å falle til bake på så er det helt naturlig at de trekker til denne bransjen når  de legger politikken på hylla.

Dette er heller ikke noe nytt. Avgåtte politikere har alltid vært ettertraktede leder i nærings- og samfunnsliv. Den store forskjellen er at da gjør de det samme for en bestemt arbeidsgiver mens de nå gjør det for hvem som helst som vil betale.

Slik de politiske partiene fungerer nå, så er det å kjempe seg vei opp gjennom partiorganisasjonen fra man er ung den beste måten å skaffe seg politisk innflytelse. Da må man gjerne ofre det å skaffe seg en karriere utenfor politikken. Med mindre det endrer seg er det systemet og ikke de forholdsvis ufrie karrierevalgene disse menneskene gjør vi må skylde på.

Høyreavisa Adressa prøver nok å jobbe for at det rødgrønne samarbeidet i Trondheim skal lide samme skjebne som det rødgrønne fylkessamarbeidet i Nord-Trøndelag som havarerte da det ble kjent at Senterpartiet hadde forhandlet med andre bak ryggen på sine samarbeidspartnere fra Ap og SV.

Det hele startet med utspillet fra Knut Fagerbakke om at han trodde Sp kom til å trekke seg fra samarbeidet. Med direkte adresse til den høyrevridde Sp-eren Ola Borten Moe kunne det late til at han prøvde å sparke beina under samarbeidet. Men Fagerbakke er en gammel politisk ringrev. Snart skal det forhandles om politisk plattform for neste bystyreperiode. Da er det bra for både SV og Sp om de skaper inntrykk av at det er på nippet at de trekker seg fra samarbeidet med mindre Arbeiderpartiet gir dem store innrømmelser i forhandlingene.

Dette er nok ren strategi fra SVs side, jeg tror ikke Fagerbakke styrer mot noe brudd. Så mye står på spill rent symbolsk sett for både dem og SV, både lokalt og på nasjonalt plan til at de er villige til å risikere at Høyre tar over igjen Trondheim.

Heldigvis har også Marthinsen rett når han påpeker at en vesentlig grunn til det rødgrønne samarbeidets suksess i Trondheim også er den store mangelen på alternativer på høyresiden post Slundgård. I motsetning til ham ser jeg ikke tegnene til at høyresiden i Trondheim er i ferd med å reise seg. Det er ren ønsketenkning.

For det første legger høringen svært lite fokus på de prinsipielle sidene ved saken. Den anerkjenner at det kan være personvernproblemstillinger knyttet til datalagringsdirektivet, forteller mye om hvordan dataene skal behandles sikkert og prøver å fortelle at “det er ikke så farlig, sjø”. Utgangspunktet synes å være motsatt av det man kan forvente, nemlig at den som vil innføre en ny ordning må argumentere for hvorfor denne ordningen er nødvendig. Justisdepartementets utgangspunkt er “hvorfor ikke?” Det argumenteres i liten grad for direktivet i prinsipielle ordelag, det framstår for meg som nødvendigheten av direktivet omtrent er tatt for gitt, derfor er fokus på å berolige om noen av motforestillingene.

Det andre punktet jeg sitter igjen med etter en første gjennomlesing gjør meg mye mer skeptisk. Det handler om  i hvilke tilfeller disse dataene kan hentes ut og benyttes av politiet. Så langt har vi blitt fortalt at det handler bare om alvorlig kriminalitet, noe som i høringen foreslås å være kriminalitet med en strafferamme på 3 år eller mer. Men så… på side 47-8 i dokumentet begynner man så å liste opp unntak fra dette. Justisdepartementet vil ha unntak for “[...]saker om lovbrudd som det er særlig vanskelig å etterforske uten tilgang til data[...]“. Så følger en liste over hva man vil tolke inn i dette. Den er ikke kort: terrorvirksomhet, brudd på taushetsplikt om politiets bevismateriale, datakriminalitet, narkotikalovbrudd, hvitvasking, seksuallovbrudd mot barn og brudd på privatlivets fred. Innenfor alle disse typer saker kan altså politiet hente ut de forholdsvis store mengdene informasjon som blir lagret på hver enkeltperson. Det finnes sikkert gode grunner for hver og en av disse, men til sammen er listen lang.

Som sagt gjorde ikke dette meg mindre skeptisk til datalagringsdirektivet. Jeg følger nysgjerrig med og håper det faktisk kommer til å bli en skikkelig debatt om de prinsipielle sidene heller enn debatt om hvorfor direktivet egentlig ikke er så skummelt. Storberget bør svare på hvorfor? bedre enn hvorfor ikke?

Sykelønnsordningen er først og fremst til for de syke, de som av tusen grunner ikke makter å gå på jobb. Det er innlysende. Men offentlig statistikk viser at 20 prosent av de som er sykemeldt, ikke har søkt annet arbeid. Halvparten av dem igjen sier at de heller aldri har tenkt å gjøre det. Snakker vi om fallende arbeidsmoral eller det man i gamle dager kalte “skoft”?

Jensen kan umulig ha tenkt skikkelig igjennom det han skriver. Som han sier – sykelønnsordningen er til for de som ikke makter å gå på jobb, de som er for syke. At 20 prosent av de som er for syke til å jobbe ikke søker ny jobb er da knappest en faretruende høy andel? Selvsagt er det mange av de syke som faktisk ikke er friske nok til å jobbe – ei heller i en annen jobb. Hvordan det kan brukes som et bevis på “skoft” blir for meg helt uforståelig.

Begynner vi å angripe de som er syke for å være syke begynner vi å rive beina under den velferdsstaten Norge har bygd opp i fellesskap. Sykelønnsordningen skal være en sikkerhet og gi trygghet.

Jeg er hjertens enig med overlege Håkon Lasse Leira ved Arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs. I en kronikk i Dagbladet etterlyser han mer kunnskapsbasert debatt og mindre “fantasifulle påstander”. Eller for den saks skyld, absurd bruk av statistikk.

For en som stort sett ikke kjøper hardcover-bøker var prisen noe stiv, men den er knakende godt skrevet. Derfor mener jeg boka var verdt pengene selv om den ser ut til å ha noen mangler jeg har kommentert lenger ned.

Som underholdningslitteratur i ferien var boka glimrende. I 1994 var jeg 13 år, men likevel svært politisk engasjert. At jeg var glødende opptatt av EU-avstemminga som 13-åring overrasket meg egentlig litt når jeg tenkte over det nå. Det betyr uansett at jeg på den tiden ikke var aktiv i Arbeiderpartiet, men har sett mye til restene av EU-saken etter at jeg selv engasjerte meg i AUF i 1997. Det var derfor veldig interessant både å få fylt inn noen av de historiske hullene og sammenhengene, samt bare å gjenoppleve hele striden.

Kallset lar oss nemlig gjenoppleve striden. Han skriver engasjerende, og det er lett for en politisk nerd å la seg rive med. Selv om jeg kjenner utfallet og historien satt jeg likevel nesten med en sitrende spenning i kroppen da Kallset beskrev spillet på LO-kongressen i 94. Jeg kunne omtrent føle frustrasjonen til landsmoder Gro og partileder Torbjørn da opprettelsen av Sosialdemokrater mot EU ble lansert. Ikke minst kunne jeg gjenoppleve den euforiske gleden av at folket stemte riktig og forkastet EU-prosjektet.

Språket i boka fortjener ekstra ros. Boka er skrevet på nynorsk, men det er ikke den vanlige demonstrativt stive nynorsken jeg ofte opplever fra noen av venstresidens skribenter som skriver nynorsk på trass. Kallsets nynorsk flyter ekstremt godt, og som bokmålsbruker (som riktignok har 9 år nynorsk som hovedmål fra grunnskolen) går det lang tid mellom hver gang jeg tenker over at det er nynorsk jeg leser. Han velger konsekvent ord som er forståelige også for bokmålsbrukere, og i de ytterst få tilfellene der dette ikke er mulig legger han attpå til bokmålsoversettelse. Bruken av nynorsk er intet mindre enn eksemplarisk og fortjener en egen honnør.

For alt engasjementet denne boka gjenopplivet i meg er det likevel noe som får akademikeren i meg til å reagere litt. Dette er nemlig ingen bok som presenterer teorier og antyder sammenhenger ut fra det tilgjengelige materialet. Den presenterer den virkelige og autorative beskrivelsen av sannheten om prosessen. Dette er kanskje vel så mye en kritikk av historiefaget generelt som det er en kritikk av forfatteren spesielt. Jeg oppfatter nemlig dette som gjengs måte å gjøre ting på i historieskrivingen. Det er minst to ting jeg savner:

For det første ville jeg svært gjerne hatt en bedre redegjørelse (helst i starten av boka) for prosessen bak boka og de kilder og metoder som har vært de viktigste. Forfatteren er redelig i sin redegjørelse for sitt ståsted som deltaker i prosessen, men han forteller oss ikke annet enn at boka er basert på hans hovedoppgave i historie og hans egne erfaringer.

For det andre er jeg en svoren motstander av sluttnoter, særlig i bøker. Det er ekstra vanskelig å følge med på kildehenvisningene når dette medfører at man må bla tilbake i boka, finne riktig kapittel og riktig note i noteseksjonen bakerst. Siden notenummereringen starter på nytt for hvert kapittel blir dette jevnt over for mye arbeid. Derfor velger jeg som leser heller å drite i å se hva kildene er enn å måtte avbryte flyten i lesingen. Et raskt blikk ned på en fotnote eller en inline kildehenvisning ville jeg nok tatt meg tid til. Oppklarende noter blir selvsagt heller ikke lest, siden jeg ikke tar meg tid til å bla dem fram bakerst i boka for å finne ut om det lille tallet bare var henvisning til en avisartikkel eller en fyldig redegjørelse for en påstand.

Denne misnøyen understrekes ytterligere av at jeg selv takket være moderne kommunikasjonsteknologi har muligheten til å sjekke fakta. Jeg synes påstandene om Per-Edgar Kokkvolds innvolvering (på side 125-6 i boka) var ganske interessante:

Allereie på det første styremøtet hadde SME vedtatt å opprette “et nettverk av personer med faglig kompetanse på forskjellige områder”[...]der også tidlegare Ap-statsråd Matz Sandman, økonomiprofessor Steinar Strøm og redaktør i Arbeiderbladet Per Edgar Kokkvold var med. Det er interessant at ein redaktør, attpåtil i den tidlegare Ap-avisa Arbeiderbladet, gav råd og synspunkt til SME. Ein kan undre seg over korleis Norsk Presseforbund eller Norsk Redaktørforening hadde reagerdt dersom det hadde vorte kjent at ein av redaktørane var rådgivar for ein kamporganisasjon under EU-striden.

Ressursgruppa vart dratt med i arbeidet med dei viktigaste trykksakene til SME, ikkje minst det viktige heftet Sosialdemokratisk Alternativ (SALT)… [heftet] var meir eit meri kollektivt produkt enn SME gav inntrykk av. Det vart nemleg ikkje opplyst at Sandman, Kokkvold, Rune Gerhardsen og [Hallvard] Bakke hadde deltatt eller lagt premissar for skrivinga av heftet.

Disse påstandene fikk meg til å bli nysgjerrig på hvordan Kokkvold, i dag generalsekretær i Norsk Presseforbund, kunne forsvare dette. Derfor spurte jeg og fikk svar på Twitter:

Sverrebm: Er nysgjerrig på hva generalsekretær @kokkvold ville mene om redaktør Kokkvolds politiske EU-aktivisme beskrevet i boka “Makta midt imot”.

Kokkvold: @sverrebm Ett møte med SME, i full åpenhet og i samråd med ja-redaktøren. Skrev for øvrig nei-kommentarer i min spalte nesten hver uke.

Sverrebm: @kokkvold Inntrykket jeg sitter igjen med fra boka er at du var en sentral deltaker i Tove Strand Gerhardsens arbeidsgruppe.

Kokkvold: @sverrebm Nei, det var jeg nok ikke.

Sverrebm: @kokkvold Noen ganger er altså virkeligheten mindre spennende enn historieskrivingen…

Kokkvold: @sverrebm Min aktivitet skjedde i spaltene. Den bidro nok til at jeg ikke ble ansvartlig redaktør i Arbeiderbladet. Det var bra for avisa.

Dette illustrerer for meg tydelig de litt for svake presiseringene av hvor sterke tolkninger forfatteren selv har gjort. I notene til denne delen forklarer forfatteren følgende (s. 306):

51. Opplysningar frå Wegard Harsvik, stadfesta av Per Edgar Kokkvold, i samtale 17.03.04. Det same stadfesta Steinar Strøm i telefonsamtale våren 2004

52. Gerhardsen, Tove Strand, Wegard Harsvik, Steinar Strøm og Finn Erik Thoresen: Sosialdemokratisk Alternativ. Sosialdemokrater mot EU, Oslo 1994.

Det gis med andre ord inntrykk for at dette er en framstilling av historien som Kokkvold selv støtter. Enten lyver Kokkvold på Twitter nå, ellers tar forfatteren seg noen friheter for å gjøre historien mer interessant. Jeg velger å tro at den erfarne pressemannen Kokkvold ikke er dum nok til å komme med direkte løgner på et offentlig sted som Twitter.

Man må være en kritisk leser, og akademikeren i meg har lært meg spesielt å se på historiebøker med en viss skepsis. Klarer man det er denne boka mer enn god nok til å være både god underholdning, engasjerende polemikk og interessant kunnskapskilde. Den var vel verdt de  kr 339,00 jeg betalte for den.

Jeg har tidligere vært stor tilhenger av at permisjonen skulle “deles likt” mellom mor og far slik at begge fikk lik anledning til å delta i barneoppdragelsen. Fredrik Mellems glimrende skriverier de siste dagene¹ har imidlertid fått meg til å innse at denne tankegangen er feil. Å skulle tvinge begge til å være hjemme 18 uker hver er ikke veien å gå.

Problemet i dag er for det første at vi i alt for stor grad anser permisjonen for å være mors. Byråd fra FrP i Oslo, Sylvi Listhaug snakker om å “gi fra seg” deler av “sin permisjon” til barnefaren. Riktig nok er det noen fysiske forutsetninger som gjør det mye vanskeligere for far å gi et likeverdig tilbud som mor de aller første ukene, men deretter er det ingen grunn til at vi skal se på permisjonen som mors og snakke om at hun må “gi fra seg”. Permisjonen er barnets og foreldrenes, og foreldrene må få muligheten til å legge den opp som det passer den aktuelle familien best.

Det andre problemet vi har i dag er at det økonomisk er lagt for dårlig til rette for at foreldrene kan velge fritt. Stønaden i permisjonstiden er nemlig basert på mors lønn, ikke på begges. Det bør være en selvfølge at stønaden skal baseres på å erstatte arbeidsinntekten til den som tar permisjon når vedkommende gjør det for å sørge for at ingen valgt fordeling av kvoten er mer eller mindre økonomisk gunstige enn andre.

Jeg er enig med Fredrik Mellem i at den beste måten å få bukt med disse to problemene på er nok ikke gjennom regulering av familielivet. Det er først og fremst nødvendig med økonomiske ordninger som ikke gir negative incentiver. I tillegg må vi sørge for å endre språkbruk og holdninger og slutte med slike begrep som “pappakvote”.

1. Et innlegg i Dagsavisen med oppfølgende reportasje og et nytt innlegg som presisering.