Ved avtalevalg er dette ikke relevant, med unntak av at man må oppfylle kravene til kjønnsbalanse (se lenger ned). Ved forholdsvalg bruker man imidlertid følgende fremgangsmåte fra kommunelovens § 37:

2. Når det er avgjort hvor mange medlemsplasser en liste vil få, foretas en ny stemmeopptelling for listens kandidater. En går fram slik:

Først telles de navn som står som nr. 1 på stemmesedlene. Den kandidat som får flest stemmer ved denne opptellingen, er valgt. Skal listen ha mer enn én plass, teller en deretter opp de navn som står som nr. 2 på stemmesedlene. Den kandidat som får flest stemmer ved de to opptellingene, når en ser bort fra den allerede valgte, er valgt. På samme måte fortsetter en inntil alle plasser listen skal ha er besatt, med de modifikasjoner som følger av bestemmelsen i denne paragrafs nr. 3. Hvis flere kandidater har fått like mange stemmer, anses den valgt som står først i rekkefølgen på listen.

Ved opptellingen ses bort fra andre navn enn de som står på den innleverte valgliste.

3. Viser det seg at et kjønn etter denne fremgangsmåte vil bli representert med færre medlemmer fra en liste enn det som følger av kravene i § 36 nr. 2, rykker kandidater fra det underrepresenterte kjønn så langt mulig opp på listen i det omfang som er nødvendig for å oppnå slik balanse.

4. Hver liste skal såvidt mulig tildeles så mange varamedlemmer som den får medlemmer, med et tillegg av to. Varamedlemsplassene fordeles ved fortsatt opptelling på samme måte som bestemt for medlemmene i pkt. 2 og 3 ovenfor.

I praksis betyr dette:

Man stemmer med lister. Hver liste leveres inn av et eller flere medlemmer av kommunestyre/fylkesting. Så stemmer hver enkelt representant på en av disse listene. Når kandidaten stemmer har vedkommende lov å endre rekkefølgen på navnene på listen. I praksis tror jeg dette skjer svært sjeldent i kommunestyrene rundt omkring.

Etter valget har en liste fått tildelt et visst antall plasser ut fra hvor mange stemmer den fikk. For å finne ut hvem som får listens førsteplass teller man opp hvem som står på førsteplass på flest lister. For å finne ut hvem som får plass nummer to teller man opp andrestemmene og legger disse til førstestemmene. Den som da får flest stemmer (bortsett fra de som allerede er valgt) får flest stemmer. Skal en liste ha flere plasser enn dette, gjentar man prosessen med 3. og 4.-stemmene.

I praksis: Dersom listene ikke endres på av mer enn halvparten av de som stemmer, så blir det de første personene på den opprinnelige listen som får plassene. Men…

Kjønnsbalanse – med et smutthull

Ved avtalevalg skal følgende krav oppfylles:

• Dersom det skal velges 2 eller 3 plasser skal begge kjønn være representert.
• Dersom det skal velges  4 eller 5 plasser skal begge kjønn være representert med minst 2.
• Dersom det skal velges  6 til 8 plasser skal begge kjønn være representert med minst 3
• Dersom  det skal velges 9 eller flere personer skal begge kjønn være representert med minst 40 %.

Ved forholdsvalg gjelder tilsvarende for de plassene som tildeles til hver liste. Dersom listene ikke er satt opp slik at man ivaretar kjønnsbalansen  rykker man opp det underrepresenterte kjønn tilstrekkelig antall plasser til at kravene blir oppfylt. 

Varamedlemmer – rot fra departementet

Når man har funnet ut hvem som skal sitte i utvalget må man selvsagt også ha noen varamedlemmer.  For forholdsvalg er dette rimelig greit – man skal, så langt det er mulig, ha så mange varamedlemmer fra hver liste som listen har plasser – pluss to.  Dersom man fikk to plasser i utvalget skal man følgelig ha fire varamedlemmer – dersom man hadde nok kandidater på listen. Det er i utgangspunktet lov å sette opp inntil dobbelt så mange kandidater på en liste som man har plasser i utvalget.

Varamedlemmer skal altså kåres per liste, hvilket vil si at om man stod på en fellesliste blir man ikke nødvendigvis blir erstattet av en person av samme parti når man har forfall  til et møte.

Når det gjelder avtalevalg gjelder i utgangspunktet den samme regelen. Her står det i loven at “hver gruppe” skal ha varalister på inntil antall medlemmer pluss to. Problemet er bare at “gruppe” ikke er et begrep som brukes ellers i kommuneloven. Hvem utgjør en gruppe? Husk at det (med noen unntak) ikke er noe krav til at medlemmene i et utvalg skal sitte i et kommunestyre eller være medlem i et parti – hvilken “gruppe” hører de til da? Slik jeg tolker regelen må dette bety at det er opp til kommunestyret å bestemme hva som utgjør “en gruppe” i slike tilfeller.

Spørsmålet har blitt satt på spissen i forbindelse med valg av varamedlemmer til utvalg der kommunestyret ønsker å ha en felles varaliste for hele utvalget. Dette kan ofte være en fordel i utvalg der det ikke er så sterke partipolitiske skillelinjer, for eksempel i kontrollutvalget.

Kommunal- og regionaldepartementet skriver i sin rundskriv om valg av formannskap og nemnder m.m. (s. 12) at de ut fra lovens forarbeider ikke anser en slik praksis for å være i tråd med loven. Dette er etter min mening en rimelig vrang tolkning. De spesifiserer forøvrig ikke hva de mener “en gruppe” består av. Samme departement skriver imidlertid i sin veileder “Kontrollutvalgsboken” (s. 20) der de faktisk foreslår felles varaliste til kontrollutvalget som et godt alternativ.

Uansett er tolkningen meningsløs i praksis, etter som det også her finnes et smutthull kommunene kan benytte seg av for å få gjennomført et slikt forslag. Avtalevalg krever jo at kommunestyret må ha blitt enige om sammensetningen av utvalget, etter som det må være enstemmig. Det er imidlertid fortsatt mulig å gjennomføre et enstemmig valg som et forholdsvalg der alle partiene er enige om å fremme en felles liste. I praksis blir dette akkurat det samme som et avtalevalg, men den forskjellen at nå må man ha én felles varaliste. Ergo er departementets vrange tolkning av paragrafen lett å omgå og rimelig meningsløs.

Nå burde du være godt rustet til å kunne arrestere ditt eget kommunestyre om de gjør feil i konstitueringen av politiske utvalg. Det ville overraske meg om alle klarer å få alt dette riktig…

Victor D'Hondt

I forbindelse med stortingsvalget for to år siden skrev jeg et innlegg her om hvordan mandatfordelingen egentlig regnes ut, ved hjelp av Sainte-Laguës metode. Dette er den samme metoden som brukes for å regne ut mandatfordelingen i kommune- og fylkestingsvalg. Men når disse så er valgt, så skal de sette sammen formannskap, hovedutvalg og komiteer. Og da er det andre regler som gjelder. Dette har noen kommuner allerede brent seg på.

Når kommuner og fylkeskommuner skal velge utvalg er det, i henhold til kommunelovens § 35 nr.4, to forskjellige varianter som kan brukes: Avtalevalg og forholdsvalg. Den første brukes når kommunestyret har blitt enige om hvem som skal inn i et utvalg. Da legges det fram et forslag som vedtas. Dersom man har tildelt mandater til grupper (noe som vanligvis betyr “partigrupper”, men ikke er nærmere definert i loven) kan man også velge flere varalister.

Dersom minst et medlem av kommunestyret krever det, går man over til den mer kompliserte valgformen, forholdsvalg (også kjent som forholdstallsvalg). Her leveres ett eller flere listeforslag, som medlemmene deretter stemmer på. Dette telles deretter opp etter metoden nedfelt i kommunelovens § 37. Metoden som her er beskrevet kalles D’Hondts metode, og er oppkalt etter den belgiske matematikeren Victor D’Hondt. Denne metoden ligner litt på Sainte-Laguës metode, men man bruker litt andre delingstall, som favoriserer store partier i vesentlig større grad. Dette fører til at “valgtekniske samarbeid” er en stor fordel, der partiene slår seg sammen til felles lister. En liste med mange stemmer bak seg i kommunestyret vil nemlig ofte få flere mandater i utvalg enn det de samarbeidende partiene ville fått hver for seg.

Helt konkret går metoden ut på det følgende:

1. Listene rangeres etter hvor mange stemmer hver liste har fått. Den listen som har fått flest stemmer får det første mandatet.
2. Deretter ganger man stemmene til denne listen med følgende: 1/(1+s), der s er antall mandater listen allerede har fått. I praksis er dette det samme som å dele på antall mandater listen allerede har fått +1. Når listen har fått 1 mandat skal man altså dele på 2.
3. Deretter går man tilbake til punkt 1 og fortsetter inntil alle plassene er fordelt.

Først: Ta det med ro. Vi er fortsatt det beste landet å bo i. På parameteren livskvalitet er vi best av alle. Basert på våre lave mordtall, vår rene natur, vår likestilling, våre jevne inntektsfordeling og lave arbeidsledighet knuser vi Finland ned i støvlene. Men likevel vinner finnene sammenlagt. Hvorfor?

Forklaringen finner vi når vi dykker ned bak rankingen, for eksempel med Newsweeks glimrende interaktive grafikk. Vi scorer best på livskvalitet, er blant de beste på politisk miljø, men blir grundig slått av finnene på utdanning og “økonomisk dynamisme”. Newsweeks ekspertpanel har tatt med disse indikatorene fordi de ikke bare ønsker å måle hvilke land som er best i dag, men i hvilke land du har størst sjanse til å ha det bra gjennom hele livet dersom du blir født i dag. Og der mener de altså at du ligger bedre an i Finland enn i Norge. De er rett og slett ikke overbevist om at Norge kommer til å fortsette å være best.

Utdanningsrankingen er basert på de internasjonale PISA og TIMSS-rankingene som rangerer skolebarn etter deres prestasjoner. Det har lenge vært et politisk tema at vi ikke scorer blant de beste her. Det er et problem, men det står nok ikke så dårlig til med norsk skole som det disse testene synes å vise. Deres kriterier er nemlig ikke de samme som de vi har satt oss for norsk skole, slik blant annet Svein Sjøberg ved Universitetet i Bergen dokumenterer. Ekspertpanelet til Newsweek har likevel valgt disse kriteriene, antageligvis fordi det ikke finnes noen bedre. Deres “reservekriterium” – andeler som kan lese og skrive, samt forventet tid på skolebenken – ville Norge slått Finland på, men det er jo svært dårlig egnet til å måle kvaliteten på utdanning.

Det andre kriteriet som trekker Norge ned er det litt mer diffuse “økonomisk dynamisme”. Her scorer også Norge bare brukbart. Dette skal være målet på hvor bra landet antagelig kommer til å klare seg i framtida. Hvorfor gjør vi det ikke så bra her? I følge kriteriene til Newsweek er det ikke fordi den norske staten tyner bedriftene. Vi scorer bedre enn Finland både på hvor enkelt reglene gjør det å drive forretning og hvor raskt man kan starte en bedrift. Vi har også bedre økonomisk vekst enn finnene. Det vi taper på er to ting: For det første har vi en råvarebasert økonomi. Det gjør oss lite dynamiske, fordi vi er avhengige av at vi fortsatt har råvarene våre, og at verden fortsatt vil ha dem.

Det andre er at finnene knuser oss på innovasjonsindeksen til World Economic Forum, som skal måle vår innovasjonsevne. Her er det blant annet kvaliteten på forskningen, mengden penger vi bruker på forskning, samarbeidet mellom universiteter og næringsliv som teller. Her er vi rett og slett ikke gode nok, selv om vi har alle forutsetninger til å være det. Vår råvarebaserte økonomi, også kalt oljepengene, gir oss mye penger som kan investeres i å bli best når det gjeller forskning og innovasjon. Over tid kan dette føre til at vi ikke blir så råvareavhengige som vi er.

Dette er det Newsweeks eksperter straffer oss for. Vi er det beste landet å leve i per i dag, men vi investerer ikke nok i framtida gjennom å satse på utdanning og forskning. Det er bekymringsverdig.

Dette var vel en bloggpost som helst skulle kommet under eller i forkant av København-forhandlingene, men jeg har vært opptatt med mye annet enn blogging i det siste. Jeg synes uansett det er interessant å titte tilbake for å forstå ting som skjedde.

Hva er så et tonivåspill? Det er en variant av såkalt spillteori. Dette er en fagretning som befinner seg i grenselandet mellom statsvitenskap og samfunnsøkonomi. Den mest berømte opprinnelsen til denne teorien kommer fra John Forbes Nash som du kanskje husker fra filmen A Beautiful Mind? Tonivåspill-teorien kommer fra Robert Putnam, og er spesielt interessant for å forstå diplomatiske forhandlinger.

I utangspunktet høres det kanskje litt merkelig at det å sende en lavere nivå representant skal gjøre deg sterkere i forhandlinger, men det er faktisk slik. Det hele handler om at man blir sterkere dersom man har en “høyere makt” i hjemlandet som man kan påberope seg at kanskje ikke vil godta resultatet av forhandlingene. USA har for eksempel veldig strenge regler for ratifisering av traktater som må godkjennes av kongressen. For å få en bindende avtale med USA må man ikke bare overbevise presidenten, men også sørge for å få en avtale som er god nok til at Kongressen vil godkjenne den. I forhandlingene kan presidenten for eksempel si noe slikt som “Personlig er jeg jo enig i det du sier, men jeg trenger en avtale som Kongressen vil godta, og det du foreslår blir nok vanskelig å selge til konservative republikanere.”

Dette blir litt det samme som når du får en invitasjon til en middagsavtale du helst vil unngå: “Ja, det høres trivelig ut, men jeg må sjekke med kona om vi er opptatt den kvelden.”

Gjennom å ha en “høyere makt” på hjemmebane får altså Obama et ekstra forhandlingskort han kan spille for å få avtalen best mulig for USA. I et mindre demokratisk land som Kina er ikke dette like effektivt.  Hvem vil tro på at Hu Jintao vil ha problemer med å få gjennomslag i Kina for en avtale han har gått med på? Da kommer trikset med å sende statsministeren i stedet. Han har da også muligheten til å være personlig medgjørlig, men han kan si han er avhengig av presidentens godkjennelse for å få noe igjennom. Hadde presidenten kommet selv kunne han blitt nødt til å komme med bindende utsagn på stedet.

Fortsatt litt uklart? Se for deg følgende eksempel:

La oss si at USA sin ideelle posisjon er at Kina forplikter seg til å redusere CO2-utslippene til et visst nivå uten at USA må betale. Kinas ideelle posisjon er at de reduserer til det nivået og at USA betaler hele beløpet det vil koste. La oss si at det vil koste 100 milliarder dollar. La oss også si at Kongressen i USA maksimalt kan være villig til å gå med på å betale inntil 60 milliarder dollar, mens Kina minimum vil kreve 40 milliarder dollar for å kunne gå med på en avtale. Vi ser da at det er et såkalt løsningsrom mellom 40 og 60 milliarder der begge er villige til å gå med på avtalen. Dette er selvsagt ikke kjent for partene, hva de er villige til å gå med på holdes hemmelig når forhandlingen starter.

For at utfallet for USA sin del skal komme så nærme 40 milliarder som mulig er det flere måter man kan gå fram. For det første kan de amerikanske forhandlerne prøve å overdrive Kongressens uvilje og overbevise kineserne om at de for eksempel aldri vil godta 5o milliarder. Hvis Wen Jiabao forhandler på vegne av kineserne kan han også si at han ikke har mandat fra presidenten for å godta mer enn 40.

Et veldig viktig poeng her er derfor å skaffe seg informasjon om hva motpartens “høyere makt” på hjemmebane er villig til å gå med på. Gjennom å vite hva det reelle forhandlingsrommet til motparten er skaffer du deg en fordel. Her har demokratier en ulempe med at de har mer åpne systemer, men de vil ofte ha en fordel med at det er mange flere beslutningstakere og dermed mindre forutsigbart hva de vil gå med på.

En annen taktikk kineserne kan bruke er også å prøve å påvirke den Amerikanske opinionen. Det er her de offentlige talene under slike konferanser er ekstremt viktige. Dersom kineserne klarer å få den amerikanske befolkningen, og dermed kongressrepresentantene til å bli mer positive og betalingsvillige vil de utvide handlingsrommet til Obama og da paradoksalt nok svekke hans forhandlingskraft.

I en slik forhandling vil det være en fordel for amerikanske forhandlere dersom den interne opposisjonen i USA lager mye leven. Dersom de gir inntrykk overfor kineserne at de vil være i stand til å velte en avtale som blir for dyr for USA vil de styrke de amerikanske forhandlernes posisjon. Dette er igjen en åpenbar fordel for demokratiske land der det er større rom for intern opposisjon.

Dette så vi også tydelig i regjeringsforhandlingene om Soria Moria II, der ulike grupper og politikere innad i de tre regjeringspartiene gikk ut offentlig og tydelig med sine krav til erklæringen. Ut fra tankegangen om et tonivåspill vil dette være noe som styrker deres partis forhandlingsposisjon gjennom å innskrenke ledelsens handlingsrom.

Selvsagt gjelder regelen om at det er en fordel å innskrenke handlingsrommet bare inntil et visst nivå. Da skjer det slik som det skjedde i København. Hvis det maksimale beløpet USA var villig til å betale var 45 mens det minimale Kina var villig til å godta for å forplikte seg var 55 milliarder blir enden på visa at det ikke er noe overlapp i handlingsrommene og dermed ikke rom for å inngå noen avtale i det hele tatt. For de som ønsker å få avtalen til å havarere er selvsagt dette målet. Klimaskeptikerne ønsker ikke bare å få en avtale som er så gunstig så mulig for Obama, men å innskrenke handlingsrommet hans så mye at han ikke får inngått noen avtale i det hele tatt.

Det er her politikkens og diplomatiets virkelige balansekunst kommer inn. Man må både håndtere den interne opposisjonen og utenlandske forhandlere på en gang. Det krever en virkelig leder for å lykkes. La oss håpe Obama er den mannen.