UNE utøver det innvandringspolitiske skjønnet, uten noen form for politisk kontroll. UNEs nemndledere, som ikke er politikere, og ikke har lov til å ta politiske signaler, skal utøve et politisk skjønn. Det gjør de så dårlig at regjeringen må forandre forskriften fordi UNE vurderer forholdsmessigheten i en utvisningssak så dårlig at politikerne ikke kan leve med det.

Kan vi leve med byråkrater som utøver politisk skjønn uten noen form for kontroll? Eller bør UNE må inn under politisk instruksjon, på linje med UDI? Kan vi forandre forskriften hver gang UNE viser at de mangler evne til gode skjønnsmessige vurderinger?

Det synes helt klart at UNE i mange saker er elendig dårlige til å utvise skjønn, men betyr det at de herved skal underlegges politisk instruksjonsmyndighet? Jeg er ikke like sikker. Det vil gi muligheten til å ta affære i enkeltsaker der det har blitt fattet urimelige avgjørelser, men det blir også en fare for rettssikkerheten til innvanderer, for en slik instruksjonsmyndighet kan selvsagt brukes begge veier. En regjering kunne også komme til å bruke denne instruksjonsmyndigheten til å overprøve UNE for å få kastet ut folk som er politisk uønskede.

Det bør finnes en ankeinnstans som ikke er underlagt politisk instruksjon, men vi kan være enige i at UNE ikke fungerer godt nok i dag, det er Navrud-saken et tydelig eksempel på.

I går fikk jeg to pakker i posten. Den var bestilt fra et tilsynelatende norsk nettsted, Allposters.no, og inneholdt noen t-skjorter. Når jeg først var inne på den nettbutikken hadde jeg også slengt med en filmplakat i samme bestilling. Det var selvsagt ikke før jeg hadde betalt og bestilt jeg kunne se vilkårene som viste at denne pakken ville bli sendt fra utlandet og at de ikke kunne garantere at jeg ikke ville måtte betale toll. Moms for EU-området var imidlertid inkludert i prisen.

Selvsagt endte jeg opp med å måtte punge ut for moms. I seg selv helt greit. Problemet var selvsagt at butikken hadde splittet pakken opp i to sendinger. På den ene måtte jeg betale 106kr til posten for å få betale 350 kr i moms. For den andre måtte jeg betale enda 106 kroner til posten for å betale 57 kr i moms (!!).

Enten må Posten og Tollvesenet pålegges å sørge for gratis fortolling, eller beløpsgrensen på 200kr for momsfritak på import må heves. Dagens grense ble ikke satt for forbrukernes del, men av administrative årsaker for Tollvesenet. Når transaksjonskostnadene overstiger det man betaler i moms skaper dette ikke “like konkurransevilkår” for norske bedrifter men er et hinder mot internasjonal handel som skader forbrukerne. Da er det på tide å ta hensyn til disse.

Det er ofte morsomt å ta bilde av is har jeg funnet ut. Ikke at jeg har tatt så mange bra bilder av is selv, men jeg har sett en del av dem i det siste. Det har jo vært en bra vinter for det i Trondheim. Kombinert med lys og skygge synes jeg dette ble litt interessant.

Forøvrig er jeg nødt til å ta meg sammen og fotografere litt mer. Utvalget har vært litt for skralt de siste ukene. Men et ukens bilde skal det bli hver uke uansett.

Begge bildene denne gangen er fra næringslivsdager på campus på Gløshaugen.

Det første bildet er IAESTEs næringslivsdager, som ble promotert med en stor luftballong bak Hovedbygget, rett utenfor vinduet til kontoret mitt.

Trøndelagsdagen, for promotering av Trøndersk næringsliv, var ikke mindre kreative med sine røde trønderbarter på trærne rundt omkring på campus.

Mobbing er aldri offerets skyld. Mobbing oppstår fordi noen ønsker å utnytte sårbarhet for å oppnå en belønning – oftest makt eller tilhørighet. Maktvakum skapt av mangel på god ledelse vil raskt fylles av de som ønsker en slik belønning. De tre faktorene som skal til for at mobbing oppstår er;

- En eller flere som ønsker/har behov for makt eller tilhørighet

- Sårbarhet

- Mangel på voksenkontroll/ledelse

Det er sårbarheten som er det viktige kjennetegnet ved ofre for mobbing – ikke de egenskapene som mobberne peker på. Disse fungerer som verktøy for å umenneskeliggjøre offeret. For å rettferdiggjøre overgrepene. En kan bli mobbet for alt mulig. Det vanlige er at mobbere bruker det som rammer hardest – det offeret ikke kan gjøre noe med; som useende, kropp, famile, evner eller ressurser.

Mobbing ligner på andre overgrep. Blant annet ved at det attribueres skyld til offeret. I Ålesund fikk vi nettopp et eksempel på hva voldtektsoffre blir utsatt for – beskjed om at jenter er dumme hvis de går alene. Altså – voldtekt er jenters egen skyld. I dagens Magasinet viser Jesper Juul hvorfor vi også må jobbe med å kunnskap om hva mobbing er og med holdningen til mobbeofre

Det er politiets ansvar å sørge for at vi har rettssikkerhet. Og i denne sammenhengen er det viktig at vi mennesker, både kvinner og menn, har mulighet til å bevege oss fritt på gatene uten å være redd for vold.

Ja, vi må jobbe for det. Det er selvsagt målet. Det er ikke akseptabelt at vi ikke er i stand til å tilby det. Likevel vet vi at det finnes mennesker der ute som begår slike handlinger, og vi vet at det er sannsynlig at vi ikke vil klare å fjerne problemet helt i nærmeste framtid. Da kan det ikke være kvinneundertrykkende eller å legge skyld på kivnnene å si at man er nødt til å ta forhåndsregler. Vekteren i dette tilfellet er antagelig bare opptatt av at ingen flere kvinner skal få lide for slike handlinger.

Dette er ikke det samme som å gi kvinnene skyld for voldtektene. Den skylden er helt og holdent overgriperen sin. Det blir litt det samme som at staten fraråder folk å reise til Somalia. Det er selvsagt ikke de som reiser sin skyld om de skulle bi skutt og drept der nede, men slik det er nå er det lurt å tøyle lysten til å dra dit. På lang sikt må vi selvsagt bidra til at Somalia blir et trygt land for alle, somaliere som nordmenn, men på kort sikt er det rett og slett for farlig. Det samme gjelder faktisk det å gå alene, gjerne full, i gatene i mange norske byer seint på natta. Politiet klarer faktisk ikke å beskytte alle slik det er nå. Vi skulle ønske at det ikke var slik, vi må gjøre det vi kan for å sørge for at det ikke fortsetter å være slik, men inntil videre er det faktisk lurt for kvinner i Norge å gjøre litt for å beskytte seg.

I tillegg må for eksempel alle vi menn ikke bare ta avstand fra slike handlinger, men være på vakt vi også når vi er på byen nattestid. Dette er ikke bare politiets, som Hanekamhaug sier, men samfunnets ansvar. Vi må bry oss om andre, ta vare på hverandre. Jeg er overbevist om at mange overgrep kunne vært avverget om bare vi som ikke har onde hensikter fulgte litt bedre med, brydde oss litt mer og var litt raskere til å melde fra når vi så ting.

Tilbake til Erlends opprinnelige innlegg: Jeg oppfatter ikke saken fra Ålesund som et forsøk på å legge ansvaret på offeret, i motsetning til Juuls helt malplaserte uttalelser. Jeg er ingen ekspert på mobbing, men jeg vil tro at det både er lurt å jobbe med både å styrke selvtilliten til mobber og offer. Både for å fjerne årsakene til at barn blir mobbere og gjøre dem som blir utsatt for det i stand til å håndtere det. Målet er at ingen skal lide, men verden er dessverre enda ikke fri for lidelse.

Det norske samfunnet har kommet veldig langt. Kvinners likestilling økonomisk og sosialt har gradvis gått  riktig retning, velstanden er høy og bedre fordelt enn i de fleste land og den sosiale mobiliteten er høy. Gode velferdsordninger drevet fram av venstresida men gjort mulig av en bred allianse mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og det politiske flertallet i hele etterkrigstiden. Her har også det meste av høyresiden vært med, med varierende engasjement. Konservativ tankegang har integrert tanken om at det er bedre å skape et bredt samarbeid enn å risikere ustabilitet på bakgrunn av store sosiale forskjeller. Den høye arbeidskraftproduktiviteten har også vært med på å skape gode konkurransefortrinn.

Dagens høyreside (også den markedsliberalistiske tenkningen som noen ganger får herske Arbeiderpartiets høyreside) er etter min mening ikke en troverdig konservativ bevegelse som vil reformere med forsiktige skritt. Dagens norske høyreside er opptatt av tidvis radikale nyliberale eksperimenter som setter de fremskritt det norske samfunnet har gjort på spill.

Nå er det en av velferdsstatens grunnpillarer, sykelønna som er under angrep. Dette tiltaket har vært med på å skape de positive effektene over. Den reduserer risikoen med å være i arbeid, og legger til rette for at grupper som av ulike grunner har hatt historisk høyere sykefravær enn andre. Dette gjelder kvinner, funksjonshemmede, eldre og andre hvis høye yrkesdeltakelse regnes som en av velferdsstatens seire. Å skulle gjøre vesentlige inngrep i dette nå er etter min mening et ganske radikalt eksperiment, på lik linje med storstilt privatisering  av fellesløsninger og innføring av New Public Management-prinsipper i offentlig sektor.

Jeg vil bevare de gode velferdsordningene vi har, eller i det minste være forsiktig med å svekke dem. Dette fordi de har vært og fortsatt er med på å endre samfunnet vårt gradvis i riktig retning. Jeg har en konservativ holdning til velferdsstaten.

Ukens bilde ble denne gangen tatt på en liten rundtur rundt Nidarosdomen på vei fra byen til kontoret på Gløshaugen. Et fortvilt steinansikt ser ut over Marinen og Nidelva fra sørveggen på Nidarosdomen. Dette ekstremt følelsesfulle uttrykket fascinerte meg virkelig.

Det er alltid nye detaljer å finne på den eneste skikkelige katedralen vi har i Norge.

En rekke av de politikerne som gjør dette (dog ikke alle) er politikere som stort sett ikke har drevet med annet enn politikk. Kanskje har de klart å karre til seg en del studiepoeng fra et universitet, men det meste av sin yrkeserfaring har de gjerne først fra politiske ungdomsorganisasjoner, deretter fra parti, storting og regjering. Hva er så deres kompetanse? Jo, først og fremst innsikt i politiske beslutningsprosesser, påvirkningsmuligheter og nettverk. Dette er det de kan og det som gjør dem ettertraktet som arbeidstakere. Uten en annen karriere å falle til bake på så er det helt naturlig at de trekker til denne bransjen når  de legger politikken på hylla.

Dette er heller ikke noe nytt. Avgåtte politikere har alltid vært ettertraktede leder i nærings- og samfunnsliv. Den store forskjellen er at da gjør de det samme for en bestemt arbeidsgiver mens de nå gjør det for hvem som helst som vil betale.

Slik de politiske partiene fungerer nå, så er det å kjempe seg vei opp gjennom partiorganisasjonen fra man er ung den beste måten å skaffe seg politisk innflytelse. Da må man gjerne ofre det å skaffe seg en karriere utenfor politikken. Med mindre det endrer seg er det systemet og ikke de forholdsvis ufrie karrierevalgene disse menneskene gjør vi må skylde på.

Høyreavisa Adressa prøver nok å jobbe for at det rødgrønne samarbeidet i Trondheim skal lide samme skjebne som det rødgrønne fylkessamarbeidet i Nord-Trøndelag som havarerte da det ble kjent at Senterpartiet hadde forhandlet med andre bak ryggen på sine samarbeidspartnere fra Ap og SV.

Det hele startet med utspillet fra Knut Fagerbakke om at han trodde Sp kom til å trekke seg fra samarbeidet. Med direkte adresse til den høyrevridde Sp-eren Ola Borten Moe kunne det late til at han prøvde å sparke beina under samarbeidet. Men Fagerbakke er en gammel politisk ringrev. Snart skal det forhandles om politisk plattform for neste bystyreperiode. Da er det bra for både SV og Sp om de skaper inntrykk av at det er på nippet at de trekker seg fra samarbeidet med mindre Arbeiderpartiet gir dem store innrømmelser i forhandlingene.

Dette er nok ren strategi fra SVs side, jeg tror ikke Fagerbakke styrer mot noe brudd. Så mye står på spill rent symbolsk sett for både dem og SV, både lokalt og på nasjonalt plan til at de er villige til å risikere at Høyre tar over igjen Trondheim.

Heldigvis har også Marthinsen rett når han påpeker at en vesentlig grunn til det rødgrønne samarbeidets suksess i Trondheim også er den store mangelen på alternativer på høyresiden post Slundgård. I motsetning til ham ser jeg ikke tegnene til at høyresiden i Trondheim er i ferd med å reise seg. Det er ren ønsketenkning.