Ved avtalevalg er dette ikke relevant, med unntak av at man må oppfylle kravene til kjønnsbalanse (se lenger ned). Ved forholdsvalg bruker man imidlertid følgende fremgangsmåte fra kommunelovens § 37:

2. Når det er avgjort hvor mange medlemsplasser en liste vil få, foretas en ny stemmeopptelling for listens kandidater. En går fram slik:

Først telles de navn som står som nr. 1 på stemmesedlene. Den kandidat som får flest stemmer ved denne opptellingen, er valgt. Skal listen ha mer enn én plass, teller en deretter opp de navn som står som nr. 2 på stemmesedlene. Den kandidat som får flest stemmer ved de to opptellingene, når en ser bort fra den allerede valgte, er valgt. På samme måte fortsetter en inntil alle plasser listen skal ha er besatt, med de modifikasjoner som følger av bestemmelsen i denne paragrafs nr. 3. Hvis flere kandidater har fått like mange stemmer, anses den valgt som står først i rekkefølgen på listen.

Ved opptellingen ses bort fra andre navn enn de som står på den innleverte valgliste.

3. Viser det seg at et kjønn etter denne fremgangsmåte vil bli representert med færre medlemmer fra en liste enn det som følger av kravene i § 36 nr. 2, rykker kandidater fra det underrepresenterte kjønn så langt mulig opp på listen i det omfang som er nødvendig for å oppnå slik balanse.

4. Hver liste skal såvidt mulig tildeles så mange varamedlemmer som den får medlemmer, med et tillegg av to. Varamedlemsplassene fordeles ved fortsatt opptelling på samme måte som bestemt for medlemmene i pkt. 2 og 3 ovenfor.

I praksis betyr dette:

Man stemmer med lister. Hver liste leveres inn av et eller flere medlemmer av kommunestyre/fylkesting. Så stemmer hver enkelt representant på en av disse listene. Når kandidaten stemmer har vedkommende lov å endre rekkefølgen på navnene på listen. I praksis tror jeg dette skjer svært sjeldent i kommunestyrene rundt omkring.

Etter valget har en liste fått tildelt et visst antall plasser ut fra hvor mange stemmer den fikk. For å finne ut hvem som får listens førsteplass teller man opp hvem som står på førsteplass på flest lister. For å finne ut hvem som får plass nummer to teller man opp andrestemmene og legger disse til førstestemmene. Den som da får flest stemmer (bortsett fra de som allerede er valgt) får flest stemmer. Skal en liste ha flere plasser enn dette, gjentar man prosessen med 3. og 4.-stemmene.

I praksis: Dersom listene ikke endres på av mer enn halvparten av de som stemmer, så blir det de første personene på den opprinnelige listen som får plassene. Men…

Kjønnsbalanse – med et smutthull

Ved avtalevalg skal følgende krav oppfylles:

• Dersom det skal velges 2 eller 3 plasser skal begge kjønn være representert.
• Dersom det skal velges  4 eller 5 plasser skal begge kjønn være representert med minst 2.
• Dersom det skal velges  6 til 8 plasser skal begge kjønn være representert med minst 3
• Dersom  det skal velges 9 eller flere personer skal begge kjønn være representert med minst 40 %.

Ved forholdsvalg gjelder tilsvarende for de plassene som tildeles til hver liste. Dersom listene ikke er satt opp slik at man ivaretar kjønnsbalansen  rykker man opp det underrepresenterte kjønn tilstrekkelig antall plasser til at kravene blir oppfylt. 

Varamedlemmer – rot fra departementet

Når man har funnet ut hvem som skal sitte i utvalget må man selvsagt også ha noen varamedlemmer.  For forholdsvalg er dette rimelig greit – man skal, så langt det er mulig, ha så mange varamedlemmer fra hver liste som listen har plasser – pluss to.  Dersom man fikk to plasser i utvalget skal man følgelig ha fire varamedlemmer – dersom man hadde nok kandidater på listen. Det er i utgangspunktet lov å sette opp inntil dobbelt så mange kandidater på en liste som man har plasser i utvalget.

Varamedlemmer skal altså kåres per liste, hvilket vil si at om man stod på en fellesliste blir man ikke nødvendigvis blir erstattet av en person av samme parti når man har forfall  til et møte.

Når det gjelder avtalevalg gjelder i utgangspunktet den samme regelen. Her står det i loven at “hver gruppe” skal ha varalister på inntil antall medlemmer pluss to. Problemet er bare at “gruppe” ikke er et begrep som brukes ellers i kommuneloven. Hvem utgjør en gruppe? Husk at det (med noen unntak) ikke er noe krav til at medlemmene i et utvalg skal sitte i et kommunestyre eller være medlem i et parti – hvilken “gruppe” hører de til da? Slik jeg tolker regelen må dette bety at det er opp til kommunestyret å bestemme hva som utgjør “en gruppe” i slike tilfeller.

Spørsmålet har blitt satt på spissen i forbindelse med valg av varamedlemmer til utvalg der kommunestyret ønsker å ha en felles varaliste for hele utvalget. Dette kan ofte være en fordel i utvalg der det ikke er så sterke partipolitiske skillelinjer, for eksempel i kontrollutvalget.

Kommunal- og regionaldepartementet skriver i sin rundskriv om valg av formannskap og nemnder m.m. (s. 12) at de ut fra lovens forarbeider ikke anser en slik praksis for å være i tråd med loven. Dette er etter min mening en rimelig vrang tolkning. De spesifiserer forøvrig ikke hva de mener “en gruppe” består av. Samme departement skriver imidlertid i sin veileder “Kontrollutvalgsboken” (s. 20) der de faktisk foreslår felles varaliste til kontrollutvalget som et godt alternativ.

Uansett er tolkningen meningsløs i praksis, etter som det også her finnes et smutthull kommunene kan benytte seg av for å få gjennomført et slikt forslag. Avtalevalg krever jo at kommunestyret må ha blitt enige om sammensetningen av utvalget, etter som det må være enstemmig. Det er imidlertid fortsatt mulig å gjennomføre et enstemmig valg som et forholdsvalg der alle partiene er enige om å fremme en felles liste. I praksis blir dette akkurat det samme som et avtalevalg, men den forskjellen at nå må man ha én felles varaliste. Ergo er departementets vrange tolkning av paragrafen lett å omgå og rimelig meningsløs.

Nå burde du være godt rustet til å kunne arrestere ditt eget kommunestyre om de gjør feil i konstitueringen av politiske utvalg. Det ville overraske meg om alle klarer å få alt dette riktig…

Victor D'Hondt

I forbindelse med stortingsvalget for to år siden skrev jeg et innlegg her om hvordan mandatfordelingen egentlig regnes ut, ved hjelp av Sainte-Laguës metode. Dette er den samme metoden som brukes for å regne ut mandatfordelingen i kommune- og fylkestingsvalg. Men når disse så er valgt, så skal de sette sammen formannskap, hovedutvalg og komiteer. Og da er det andre regler som gjelder. Dette har noen kommuner allerede brent seg på.

Når kommuner og fylkeskommuner skal velge utvalg er det, i henhold til kommunelovens § 35 nr.4, to forskjellige varianter som kan brukes: Avtalevalg og forholdsvalg. Den første brukes når kommunestyret har blitt enige om hvem som skal inn i et utvalg. Da legges det fram et forslag som vedtas. Dersom man har tildelt mandater til grupper (noe som vanligvis betyr “partigrupper”, men ikke er nærmere definert i loven) kan man også velge flere varalister.

Dersom minst et medlem av kommunestyret krever det, går man over til den mer kompliserte valgformen, forholdsvalg (også kjent som forholdstallsvalg). Her leveres ett eller flere listeforslag, som medlemmene deretter stemmer på. Dette telles deretter opp etter metoden nedfelt i kommunelovens § 37. Metoden som her er beskrevet kalles D’Hondts metode, og er oppkalt etter den belgiske matematikeren Victor D’Hondt. Denne metoden ligner litt på Sainte-Laguës metode, men man bruker litt andre delingstall, som favoriserer store partier i vesentlig større grad. Dette fører til at “valgtekniske samarbeid” er en stor fordel, der partiene slår seg sammen til felles lister. En liste med mange stemmer bak seg i kommunestyret vil nemlig ofte få flere mandater i utvalg enn det de samarbeidende partiene ville fått hver for seg.

Helt konkret går metoden ut på det følgende:

1. Listene rangeres etter hvor mange stemmer hver liste har fått. Den listen som har fått flest stemmer får det første mandatet.
2. Deretter ganger man stemmene til denne listen med følgende: 1/(1+s), der s er antall mandater listen allerede har fått. I praksis er dette det samme som å dele på antall mandater listen allerede har fått +1. Når listen har fått 1 mandat skal man altså dele på 2.
3. Deretter går man tilbake til punkt 1 og fortsetter inntil alle plassene er fordelt.

Men jeg har vel egentlig alltid vært mer interessert i politikk generelt enn nødvendigvis partipolitikk. Partiene er jo bare der man må være om man vil være med på det som skjer i politikken. Et nødvendig onde, for det meste. I kontrollutvalgenes fascinerende verden prøver vi å legge fra oss dette med partipolitikken.  Kontrollutvalgenes jobb er å sørge for at demokratiet funker som det skal, og at byråkratene er lojale mot det politikerne bestemmer, og min jobb er å hjelpe dem med dette. Jeg bruker å si at jobben min er å olje det demokratiske maskineriet. Det må man jo kunne skrive litt om.

I disse dager velges det nye kontrollutvalg i hele landet, og jeg kommer til å følge med på hva de driver med. Forvent å høre mer om det på bloggen her framover.

Til valget til Nidaros Bispedømmeråd er det 19 kandidater, og skal velges 4. De valgte medlemmene også kommer til å møte på Kirkemøtet som bestemmer i denne saken. Av de 19 kandidatene er det 15 kandidater som enten sier blankt “nei” eller “dette er et vanskelig spørsmål…” fulgt av en bortforklaring på hvorfor det er greit å “vise omsorg” for homofile, men at de i bunn og grunn er annenrangs medlemmer av kriken.

Det er tre kandidater som sier klart ja:

• Trude Holm
• Hans Roger Selnes
• Gunnar Winther

I tillegg er det én kandidat som sier ja, men ønsker at prestene skal ha mulighet til å reservere seg mot å gjennomføre det:

• Ingrid Anna Teigen

Jeg kommer til å benytte sjansen til å stemme på de eneste 4 kandidatene som har et menneskesyn jeg kan stå inne for.

Du trenger ikke like kirken, du trenger bare å synes at homofile er likeverdige mennesker, og ikke ville gi makt til dem som mener det motsatte.

Du finner informasjon om valget i Nidaros på www.kirkevalget.no, og du stemmer i samme valglokale som du stemmer i kommunevalget. Du har til og med rett til å stemme selv om du ikke står i manntallet. Da må du bare levere en skriftlig begrunnelse på hvorfor du likevel bør få stemme.

I avsnitt 14.5.3 (side 119) slås det nemlig fast at ikke bare politiet, men også private aktører kan få tilgang «abonnements­opplysninger, herunder også elektronisk kommunikasjonsadresse» (dvs. IP-adresse). Dette begrunnes med at en slik hjemmel allerede eksisterer. Det som forties er at det i dag er pålegg fra Datatilsynet om at IP-adresser må slettes så snart som mulig, og senest etter 21 dager. Det som foreslås i proposisjonen er en plikt til å lagre de samme adressene i et helt år. Det er noe ganske annet.

Det blir stadig påstått at datalagringsdirektivet er her for å være et nødvendig verktøy for at politiet skal kunne bekjempe terror og annen alvorlig kriminalitet. Likevel ser vi at implementeringen i norsk lovgivning ser ut til å være skreddersydd for andre overvåkningsformål, både private og offentlige.

En annen veldig viktig påpekning han kommer med er at lagringen er anslått til å ville koste 217 millioner kroner. Dette vil vi være nødt til å betale for på en eller annen måte.

Jurist Jon Wessel-Aas har en veldig god gjennomgang på Dagsavisens Nye Meninger-sider av den omskrivningen av virkeligheten som store deler av politiet og påtalemyndigheten, sammen med enkelte justispolitikere nå driver på med. Datatilsynet roper også tydelig varsko om det de mener er feilinformasjon og farlig bagatellisering.

For det første: Datalagringsdirektivet vil ikke styrke personvernet fordi det gir det bedre mulighet til å bevise din uskyld.   Som Politiets fellesforbund skriver:

Vi mener i tillegg at personvernet vil bli styrket gjennom en implementering av datalagringsdirektivet, nettopp fordi slike opplysninger stadig oftere benyttes i etterforskningen og er avgjørende for å bevise både ukyld og uskyld.

I en liberal rettsstat trenger du ikke å bevise din uskyld. Det er politiet som må bevise din skyld før de kan straffe deg. At slike argumenter brukes fra politiet viser en skremmende mangel på innsikt i de prinsipielle sidene ved egen virksomhet. Dersom våre politikere legger slike argumenter til grunn for sin beslutning i denne saken tar de det første skrittet i en veldig farlig retning i forhold til vårt rettssystem.

For det andre: Datalagringsdirektivet innebærer ikke en “liten endring i hva som skal lagres” som det påstås på Arbeiderpartiets nettsider.  I dag er det ingen ting som “skal lagres”, men en del som i noen tilfeller kan lagres. Mye av den informasjonen DLD vil pålegge selskaper å lagre er i dag ulovlig å lagre, som for eksempel dette Datatilsynet trekker fram:

Følgende typer trafikkdata er per i dag ulovlig for tele- og internettselskapene å lagre:

• Hvor du geografisk beveget deg når du benyttet mobiltelefonen til å snakke, sende eller motta sms, høre beskjeder i talepostkassen mv.
• Tidspunktene du logget deg på og av Internett og hvilke IP-adresser du benyttet
• Logg over når og til hvem du sendte og mottok e-post, herunder IP-adressen du benyttet.

Nevnte trafikkdata har tele- og internettselskapene i dag ikke lovlig grunnlag for å lagre. Nå vil imidlertid representanter for politiet pålegge lagring i minst et halvt år.

Resten av informasjonen er frivillig å lagre, både for selskap og bruker, og ofte konsesjonspliktig. I alle tilfelle er lagring av data om det bygd på frivillighet. Du kan kreve å få slettet data når du velger å avbryte et kundeforhold. Med DLD gjelder premisset at man er pålagt å lagre data om deg, og du har ikke rett til å kreve disse slettet. Dette er ikke en “utsatt sletteplikt” dette er innføring av en lagringsplikt som helt tydelig gjør et stort inngrep overfor vanlige innbyggere i det som til nå har vært en klar rettighet.

For det tredje: Informasjon om oss vil nå bli innsamlet på helt andre premisser enn det de har blitt tidligere. Nå er det tillatt å lagre en del opplysninger fordi tilbydere har behov for dem for å være i stand til å levere deg tjenester du ber om, og kunne ta riktig betalt for dem. Data lagres fordi du ber om en tjeneste, og det lagres kun det som er nødvendig for å tilby deg denne tjenesten.

Gjennom datalagringsdirektivet foreslås det nå å begynne å samle inn informasjon spesifikt  med den  hensikt å overvåke statens innbyggere. Lovforslaget åpner for at PST kan få utlevert informasjon uten at det er begått noen forbrytelse, uten at det er del av en konkret etterforskning, ja til og med før man en gang har kommet så langt som til å forberede en kriminell handling. Jon Wessel-Aas trekker fram en rekke gode eksempler på at direktivets tilhengere må ty til kreativ språkbruk for å prøve å endre innholdet i hva direktivet innebærer, og bagatellisere det. Han viser til statsadvokat Lasse Qvigstad, en av de få fra politi- og påtalemyndighet som har uttalt seg redelig og nyansert i denne saken. Han skriver:

Det prinsipielt sett nye med datalagringsdirektivet er at private pålegges å lagre informasjon med det formål at politiet skal kunne anvende dette i etterforskning og eventuell straffesak. Det er lite tvilsomt at dette utgjør et paradigmeskifte for politiet og påtalemyndigheten.

Dette er overvåkning. Dette dreier seg om å sikre bevis også der ingen forbrytelse har blitt begått, ei heller der man tror en forbrytelse vil bli begått, fordi en forbrytelse kanskje kan bli begått. Det finnes ingen plikt til å gjøre rede overfor staten for hvor man befinner seg og hva man gjør før man er mistenkt for en forbrytelse. Denne plikten innføres nå for alle gjennom datalagringsdirektivet.

Det er også feil som Jonas Gahr Støre har påstått, at Norge er forpliktet til å innføre direktivet. Det har alltid eksistert en reservasjonsrett i EØS. Som en advokatutredning for samferdselsdepartementet trakk fram i forbindelse med Postdirektivet er konsekvensen av at Norge eventuelt sier nei, at den delen av EØS-avtalen settes ut av spill. I dette tilfellet, at EU bl.a. får nett til å nekte Norske selskaper fri konkurranse i EU på telekommunikasjons-området. Men vil EU ha noen interesse av dette? Nå har jo også flere land i EU, deriblant EUs største land Tyskland fastslått at det strider mot deres grunnlov å innføre direktivet. Og de har i utgangspunktet ingen rett til å reservere seg. Det skal bli vanskelig for EU å slå ned på Norge i denne saken, men la Tyskland fare. EØS ble innført med den begrunnelse at det ikke innebar at Norge avsto suverenitet til en fremmed makt. Vi har et faktisk valg.

Slik debatten foregår nå, og med forventningen om at Høyre ikke kommer til å holde på sine prinsipper, men la seg overtale mot kosmetiske endringer i forslaget, kan Stortinget komme til å vedta disse endringene på bakgrunn av frykt, faktafeil og et helt misforstått syn på sentrale rettsstatlige prinsipper. Verdens politistater og diktaturer begrunner som regel sine overgrep med behovet for sikkerhet, trygghet og å verne innbyggerne mot trusler. Forskjellen på disse og en liberal rettsstat er at vi setter grenser for hvordan dette kan gjøres. Å trå over disse grensene åpner for mye farlig tankegang.

Benjamin Franklin’s ord fra 1775 er fortsatt relevante i denne sammenhengen:

They who can give up essential liberty to obtain a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety

Først: Ta det med ro. Vi er fortsatt det beste landet å bo i. På parameteren livskvalitet er vi best av alle. Basert på våre lave mordtall, vår rene natur, vår likestilling, våre jevne inntektsfordeling og lave arbeidsledighet knuser vi Finland ned i støvlene. Men likevel vinner finnene sammenlagt. Hvorfor?

Forklaringen finner vi når vi dykker ned bak rankingen, for eksempel med Newsweeks glimrende interaktive grafikk. Vi scorer best på livskvalitet, er blant de beste på politisk miljø, men blir grundig slått av finnene på utdanning og “økonomisk dynamisme”. Newsweeks ekspertpanel har tatt med disse indikatorene fordi de ikke bare ønsker å måle hvilke land som er best i dag, men i hvilke land du har størst sjanse til å ha det bra gjennom hele livet dersom du blir født i dag. Og der mener de altså at du ligger bedre an i Finland enn i Norge. De er rett og slett ikke overbevist om at Norge kommer til å fortsette å være best.

Utdanningsrankingen er basert på de internasjonale PISA og TIMSS-rankingene som rangerer skolebarn etter deres prestasjoner. Det har lenge vært et politisk tema at vi ikke scorer blant de beste her. Det er et problem, men det står nok ikke så dårlig til med norsk skole som det disse testene synes å vise. Deres kriterier er nemlig ikke de samme som de vi har satt oss for norsk skole, slik blant annet Svein Sjøberg ved Universitetet i Bergen dokumenterer. Ekspertpanelet til Newsweek har likevel valgt disse kriteriene, antageligvis fordi det ikke finnes noen bedre. Deres “reservekriterium” – andeler som kan lese og skrive, samt forventet tid på skolebenken – ville Norge slått Finland på, men det er jo svært dårlig egnet til å måle kvaliteten på utdanning.

Det andre kriteriet som trekker Norge ned er det litt mer diffuse “økonomisk dynamisme”. Her scorer også Norge bare brukbart. Dette skal være målet på hvor bra landet antagelig kommer til å klare seg i framtida. Hvorfor gjør vi det ikke så bra her? I følge kriteriene til Newsweek er det ikke fordi den norske staten tyner bedriftene. Vi scorer bedre enn Finland både på hvor enkelt reglene gjør det å drive forretning og hvor raskt man kan starte en bedrift. Vi har også bedre økonomisk vekst enn finnene. Det vi taper på er to ting: For det første har vi en råvarebasert økonomi. Det gjør oss lite dynamiske, fordi vi er avhengige av at vi fortsatt har råvarene våre, og at verden fortsatt vil ha dem.

Det andre er at finnene knuser oss på innovasjonsindeksen til World Economic Forum, som skal måle vår innovasjonsevne. Her er det blant annet kvaliteten på forskningen, mengden penger vi bruker på forskning, samarbeidet mellom universiteter og næringsliv som teller. Her er vi rett og slett ikke gode nok, selv om vi har alle forutsetninger til å være det. Vår råvarebaserte økonomi, også kalt oljepengene, gir oss mye penger som kan investeres i å bli best når det gjeller forskning og innovasjon. Over tid kan dette føre til at vi ikke blir så råvareavhengige som vi er.

Dette er det Newsweeks eksperter straffer oss for. Vi er det beste landet å leve i per i dag, men vi investerer ikke nok i framtida gjennom å satse på utdanning og forskning. Det er bekymringsverdig.

Nå har jeg tatt meg en langhelg fra jobben for å reise på tur, til Kalhovd ved inngangen til Hardangervidda. Turen er sponset av NSB mot at jeg bidrar med innlegg på bloggen Norge med tog. Følg med der for oppdateringer fra turen.

UNE utøver det innvandringspolitiske skjønnet, uten noen form for politisk kontroll. UNEs nemndledere, som ikke er politikere, og ikke har lov til å ta politiske signaler, skal utøve et politisk skjønn. Det gjør de så dårlig at regjeringen må forandre forskriften fordi UNE vurderer forholdsmessigheten i en utvisningssak så dårlig at politikerne ikke kan leve med det.

Kan vi leve med byråkrater som utøver politisk skjønn uten noen form for kontroll? Eller bør UNE må inn under politisk instruksjon, på linje med UDI? Kan vi forandre forskriften hver gang UNE viser at de mangler evne til gode skjønnsmessige vurderinger?

Det synes helt klart at UNE i mange saker er elendig dårlige til å utvise skjønn, men betyr det at de herved skal underlegges politisk instruksjonsmyndighet? Jeg er ikke like sikker. Det vil gi muligheten til å ta affære i enkeltsaker der det har blitt fattet urimelige avgjørelser, men det blir også en fare for rettssikkerheten til innvanderer, for en slik instruksjonsmyndighet kan selvsagt brukes begge veier. En regjering kunne også komme til å bruke denne instruksjonsmyndigheten til å overprøve UNE for å få kastet ut folk som er politisk uønskede.

Det bør finnes en ankeinnstans som ikke er underlagt politisk instruksjon, men vi kan være enige i at UNE ikke fungerer godt nok i dag, det er Navrud-saken et tydelig eksempel på.

I går fikk jeg to pakker i posten. Den var bestilt fra et tilsynelatende norsk nettsted, Allposters.no, og inneholdt noen t-skjorter. Når jeg først var inne på den nettbutikken hadde jeg også slengt med en filmplakat i samme bestilling. Det var selvsagt ikke før jeg hadde betalt og bestilt jeg kunne se vilkårene som viste at denne pakken ville bli sendt fra utlandet og at de ikke kunne garantere at jeg ikke ville måtte betale toll. Moms for EU-området var imidlertid inkludert i prisen.

Selvsagt endte jeg opp med å måtte punge ut for moms. I seg selv helt greit. Problemet var selvsagt at butikken hadde splittet pakken opp i to sendinger. På den ene måtte jeg betale 106kr til posten for å få betale 350 kr i moms. For den andre måtte jeg betale enda 106 kroner til posten for å betale 57 kr i moms (!!).

Enten må Posten og Tollvesenet pålegges å sørge for gratis fortolling, eller beløpsgrensen på 200kr for momsfritak på import må heves. Dagens grense ble ikke satt for forbrukernes del, men av administrative årsaker for Tollvesenet. Når transaksjonskostnadene overstiger det man betaler i moms skaper dette ikke “like konkurransevilkår” for norske bedrifter men er et hinder mot internasjonal handel som skader forbrukerne. Da er det på tide å ta hensyn til disse.