For en som stort sett ikke kjøper hardcover-bøker var prisen noe stiv, men den er knakende godt skrevet. Derfor mener jeg boka var verdt pengene selv om den ser ut til å ha noen mangler jeg har kommentert lenger ned.

Som underholdningslitteratur i ferien var boka glimrende. I 1994 var jeg 13 år, men likevel svært politisk engasjert. At jeg var glødende opptatt av EU-avstemminga som 13-åring overrasket meg egentlig litt når jeg tenkte over det nå. Det betyr uansett at jeg på den tiden ikke var aktiv i Arbeiderpartiet, men har sett mye til restene av EU-saken etter at jeg selv engasjerte meg i AUF i 1997. Det var derfor veldig interessant både å få fylt inn noen av de historiske hullene og sammenhengene, samt bare å gjenoppleve hele striden.

Kallset lar oss nemlig gjenoppleve striden. Han skriver engasjerende, og det er lett for en politisk nerd å la seg rive med. Selv om jeg kjenner utfallet og historien satt jeg likevel nesten med en sitrende spenning i kroppen da Kallset beskrev spillet på LO-kongressen i 94. Jeg kunne omtrent føle frustrasjonen til landsmoder Gro og partileder Torbjørn da opprettelsen av Sosialdemokrater mot EU ble lansert. Ikke minst kunne jeg gjenoppleve den euforiske gleden av at folket stemte riktig og forkastet EU-prosjektet.

Språket i boka fortjener ekstra ros. Boka er skrevet på nynorsk, men det er ikke den vanlige demonstrativt stive nynorsken jeg ofte opplever fra noen av venstresidens skribenter som skriver nynorsk på trass. Kallsets nynorsk flyter ekstremt godt, og som bokmålsbruker (som riktignok har 9 år nynorsk som hovedmål fra grunnskolen) går det lang tid mellom hver gang jeg tenker over at det er nynorsk jeg leser. Han velger konsekvent ord som er forståelige også for bokmålsbrukere, og i de ytterst få tilfellene der dette ikke er mulig legger han attpå til bokmålsoversettelse. Bruken av nynorsk er intet mindre enn eksemplarisk og fortjener en egen honnør.

For alt engasjementet denne boka gjenopplivet i meg er det likevel noe som får akademikeren i meg til å reagere litt. Dette er nemlig ingen bok som presenterer teorier og antyder sammenhenger ut fra det tilgjengelige materialet. Den presenterer den virkelige og autorative beskrivelsen av sannheten om prosessen. Dette er kanskje vel så mye en kritikk av historiefaget generelt som det er en kritikk av forfatteren spesielt. Jeg oppfatter nemlig dette som gjengs måte å gjøre ting på i historieskrivingen. Det er minst to ting jeg savner:

For det første ville jeg svært gjerne hatt en bedre redegjørelse (helst i starten av boka) for prosessen bak boka og de kilder og metoder som har vært de viktigste. Forfatteren er redelig i sin redegjørelse for sitt ståsted som deltaker i prosessen, men han forteller oss ikke annet enn at boka er basert på hans hovedoppgave i historie og hans egne erfaringer.

For det andre er jeg en svoren motstander av sluttnoter, særlig i bøker. Det er ekstra vanskelig å følge med på kildehenvisningene når dette medfører at man må bla tilbake i boka, finne riktig kapittel og riktig note i noteseksjonen bakerst. Siden notenummereringen starter på nytt for hvert kapittel blir dette jevnt over for mye arbeid. Derfor velger jeg som leser heller å drite i å se hva kildene er enn å måtte avbryte flyten i lesingen. Et raskt blikk ned på en fotnote eller en inline kildehenvisning ville jeg nok tatt meg tid til. Oppklarende noter blir selvsagt heller ikke lest, siden jeg ikke tar meg tid til å bla dem fram bakerst i boka for å finne ut om det lille tallet bare var henvisning til en avisartikkel eller en fyldig redegjørelse for en påstand.

Denne misnøyen understrekes ytterligere av at jeg selv takket være moderne kommunikasjonsteknologi har muligheten til å sjekke fakta. Jeg synes påstandene om Per-Edgar Kokkvolds innvolvering (på side 125-6 i boka) var ganske interessante:

Allereie på det første styremøtet hadde SME vedtatt å opprette “et nettverk av personer med faglig kompetanse på forskjellige områder”[...]der også tidlegare Ap-statsråd Matz Sandman, økonomiprofessor Steinar Strøm og redaktør i Arbeiderbladet Per Edgar Kokkvold var med. Det er interessant at ein redaktør, attpåtil i den tidlegare Ap-avisa Arbeiderbladet, gav råd og synspunkt til SME. Ein kan undre seg over korleis Norsk Presseforbund eller Norsk Redaktørforening hadde reagerdt dersom det hadde vorte kjent at ein av redaktørane var rådgivar for ein kamporganisasjon under EU-striden.

Ressursgruppa vart dratt med i arbeidet med dei viktigaste trykksakene til SME, ikkje minst det viktige heftet Sosialdemokratisk Alternativ (SALT)… [heftet] var meir eit meri kollektivt produkt enn SME gav inntrykk av. Det vart nemleg ikkje opplyst at Sandman, Kokkvold, Rune Gerhardsen og [Hallvard] Bakke hadde deltatt eller lagt premissar for skrivinga av heftet.

Disse påstandene fikk meg til å bli nysgjerrig på hvordan Kokkvold, i dag generalsekretær i Norsk Presseforbund, kunne forsvare dette. Derfor spurte jeg og fikk svar på Twitter:

Sverrebm: Er nysgjerrig på hva generalsekretær @kokkvold ville mene om redaktør Kokkvolds politiske EU-aktivisme beskrevet i boka “Makta midt imot”.

Kokkvold: @sverrebm Ett møte med SME, i full åpenhet og i samråd med ja-redaktøren. Skrev for øvrig nei-kommentarer i min spalte nesten hver uke.

Sverrebm: @kokkvold Inntrykket jeg sitter igjen med fra boka er at du var en sentral deltaker i Tove Strand Gerhardsens arbeidsgruppe.

Kokkvold: @sverrebm Nei, det var jeg nok ikke.

Sverrebm: @kokkvold Noen ganger er altså virkeligheten mindre spennende enn historieskrivingen…

Kokkvold: @sverrebm Min aktivitet skjedde i spaltene. Den bidro nok til at jeg ikke ble ansvartlig redaktør i Arbeiderbladet. Det var bra for avisa.

Dette illustrerer for meg tydelig de litt for svake presiseringene av hvor sterke tolkninger forfatteren selv har gjort. I notene til denne delen forklarer forfatteren følgende (s. 306):

51. Opplysningar frå Wegard Harsvik, stadfesta av Per Edgar Kokkvold, i samtale 17.03.04. Det same stadfesta Steinar Strøm i telefonsamtale våren 2004

52. Gerhardsen, Tove Strand, Wegard Harsvik, Steinar Strøm og Finn Erik Thoresen: Sosialdemokratisk Alternativ. Sosialdemokrater mot EU, Oslo 1994.

Det gis med andre ord inntrykk for at dette er en framstilling av historien som Kokkvold selv støtter. Enten lyver Kokkvold på Twitter nå, ellers tar forfatteren seg noen friheter for å gjøre historien mer interessant. Jeg velger å tro at den erfarne pressemannen Kokkvold ikke er dum nok til å komme med direkte løgner på et offentlig sted som Twitter.

Man må være en kritisk leser, og akademikeren i meg har lært meg spesielt å se på historiebøker med en viss skepsis. Klarer man det er denne boka mer enn god nok til å være både god underholdning, engasjerende polemikk og interessant kunnskapskilde. Den var vel verdt de  kr 339,00 jeg betalte for den.

• 308 682 besøk på Arbeiderpartiet.no (213 203 absolutt unike)
• 90 214 besøk på viktigfordeg.no (79 967 absolutt unike)
• 17 000 plakater er laget på kampanjesiden Viktigfordeg.no
• Youtube: 50 valgkampvideoer er vist 61 000 ganger. I tillegg tusenvis av seere på arrangementer vi har streamet live
• Annonser på Google er vist 13 millioner ganger, og klikket på 57 000 ganger
• Jens Stoltenbergs tilhengerskare på facebook har økt med 8912 i løpet av valgkampen. Siden hadde i snitt 1880 visninger om dagen. Jens Stoltenberg er i verdenstoppen blant politikere på Facebook. (80 853 sidevisninger, 13 855 bildevisninger, 10 691videovisninger)
• Vi har sendt ut nesten 290 000 e-post i løpet av valgkampen til 25 000 mottakere
• Vi har sendt ut over 100 000 sms til egene medlemmer og eget apparat
• 700 publiserte bilder på Flickr - 51 000 visninger
• Alle stortingskandidatene har profil på Mitt Arbeiderparti. De fleste er også til stede i andre nettsamfunn
• 250 twitrere sympatiserer med Arbeiderpartiet. Vi er det største partiet på Twitter.
• Nesten 70 rødbloggere

Dette fikk sitt tilsvar fra SVs Snorre Valen, på hans blogg, og i en påfølgende livlig Twitter-diskusjon:

snorrevalen @kokkvold Din definisjon og bruk av (ditt eget) begrep “arabisk fascisme” er nærmest skandaløst sausete og upresist – på så mange plan.

kokkvold @snorrevalen “Arabisk” er upresist, men “fascisme” er mer dekkende enn islamismens apologeter i vest våger å innse.

snorrevalen @kokkvold Du fortsetter å spre om deg med merkelapper på meningsmotstanderne – “islam-apologet” nå som “USA-hater” i 2001. Ganske ynkelig.

kokkvold @snorrevalen Du er relativt ny i politikken og har sikkert ennå mye å lære. Men som demagog er du allerede en mester.

Så kom Høyres Eirik Løkke på banen:

Eiriklokke @snorrevalen Mener du at verden ikke har en utfordring med islamsk fundamentalisme jf din kritikk av @kokkvold?

snorrevalen @Eiriklokke Jo, med islamsk fundamentalisme. Ikke arabere per se.

Eiriklokke @snorrevalen det er vel liten tvil om at de arabiske samfunn ikke er noen gode modeller for utvikling.

snorrevalen @Eiriklokke Det er ikke det vi diskuterer her. Fælt som dere konservative forsøker å vri dere unna saken.

Are Sende Osen fra P3 kommenterte diskusjonen fra sidelinjen, påfulgt av meg selv:

bareare Litt små- artig men mest stusselig twitter- kjekling på gang mellom @snorrevalen og @kokkvold. Hold fred gutta.

sverrebm @kokkvold svarer på kritikk fra @snorrevalen med blatant hersketeknikk, mens @Eiriklokke bidrar med nye generaliseringer fra sidelinja.

Og så fortsatte det hele i en diskusjon mellom meg selv og Eirik Løkke:

Eiriklokke @sverrebm vanskelig å ikke generalisere innenfor 140 tegn. Som Statsviter burde du vel vite at general. også er statsvitenskapens oppgave.

sverrebm @Eiriklokke Generalisering er ofte nødvendig for å forstå. Å dømme muslimer og arabere på bakgrunn av islamister og ekstremister er feil.

Eiriklokke @sverrebm Ikke helt uenig i det. Men generaliseringen arabiske samfunn har et mindre bra verdisyn er en generalisering jeg står for.

sverrebm @Eiriklokke Jeg mener den generaliseringen er for bred, både i forhold til ‘arabiske samfunn’ og ‘verdisyn’ som begreper.

Eiriklokke @sverrebm tja mulig den er for “bred”. Men viktig å se hva som er essens og hva som er nyanse.

Eiriklokke @sverrebm Det er riktig at man mister noe på veien når man søker essens. Men hovedproblemet her er ikke fordommer, men manglende oppgjør.

sverrebm @Eiriklokke: Der ligger vel uenigheten mellom høyre og venstresiden. Er hovedproblemet fordommer eller manglende oppgjør med fremmed kultur?

Det siste poenget her er noe jeg stadig kommer tilbake til når jeg leser om forholdet mellom norsk og utenlandsk kultur, innvandring og asylpolitikk. Det synes på meg som debatten kan deles i et konservativt syn som stort sett har hørt høyresiden til og et liberalt som stort sett har vært venstresidens politikk.

De konservative ser på fremmed kultur som et problem. De ser konflikt mellom verdier definert som “våre” og verdier definert som “fremmede”. Fokuset blir på denne konflikten, særlig på fremmede verdier som vurderes som negative.

De liberale ser på brytning mellom kulturer som en naturlig del av menneskets sosiale utvikling. De har mindre tilknytning til et sett med verdier som oppfattes som “våre”, og er mer opptatt av å lete etter “gode” verdier hvor de enn måtte finnes. De har kanskje en tendens til å overse verdikonflikter til fordel for den positive utviklingen man kan oppnå gjennom en kontinuerlig utfordring av de dominerende verdiene i et samfunn.

Politikkmessig fører dette først og fremst til en forskjell i hvilke tiltak man fokuserer på. Den liberale løsningen er å sørge for integrering, bekjempe fordommer og prøve å legge til rette for at ulike kulturer skal kunne finne seg til rette i samfunnet. Den konservative løsningen er å samle et forsvar av den norske kulturen, begrense innvandring av mennesker fra utenfor vår kulturkrets og fokusere på å løse problemene.

I diskusjonen over er det vel ganske tydelig at Kokkvold og Løkke har en klart konservativ analyse av situasjonen mens Valen og meg selv er godt plantet på den liberale siden. I norsk politikk de siste tiårene har vel SV og Venstre vært de tydelige liberalerene mens FrP har vært de tydeligste konservative partiet, kanskje sammen med Senterpartiet. Høyre og Arbeiderpartiet opplever jeg som partier som har stått litt midt imellom og hatt vanskeligheter med å være tydelige i den ene eller den andre retningen. Det har vel også ført til at den norske politikken på feltet knappest kan kalles svært tydelig.

Med en tydeligere blokkdeling av politikken har Høyre den siste tiden naturlig søkt mer til den konservative siden. Det har også Arbeiderpartiet. Som et parti som tradisjonelt ikke har vært veldig opptatt av innvandrings-, asyl- og integreringspolitikk har partiet vært åpent for at de som tok initiativet fikk ta føringen. Og de som har tatt initiativet er de som har latt seg engasjere av oppfatningen av et problem. Hærførerne fra Oslo, i kompaniskap med Bjarne Håkon Hanssen som en stund var myndig statsråd over feltet, og Arild Stokkan-Grande som satt med jobben som innvandringspolitisk talsmann på Stortinget, har løftet banneret høyt og med svært lite motstand etablert Arbeiderpartiet som et svært tydelig kultur-konservativt parti. Det bekymrer meg.

Å til stadighet snakke om folkegrupper som et problem skaper selvforsterkende trender. Hvis vi lar arabere i Norge oppleve at samfunnet ser på dem som et problem vil det være vanskelig for dem å finne seg til rette her. Hvis vi maner til kamp er det kamp vi får. Selvsagt skal vi ikke akseptere kulturelle uttrykk som er uakseptable brudd på normene i vårt samfunn, men vi kan ikke forkaste andres kultur som helhet. Ingen vil stå og se på at deres kultur utryddes, men hvis de ikke oppfatter andre som en trussel er det kanskje mulig å finne nye måter å uttrykke den på. Jeg tror ikke den som har vært villig til å reise fra sitt hjemland for å finne trygghet er helt uvillig til å inngå kompromisser for å oppnå denne. Men da må han eller hun oppleve at det er noe å hente – at det finnes muligheter for å oppnå trygghet både fysisk, økonomisk og kulturelt.

Møtes de med generaliseringer som at “arabiske samfunn har et mindre bra verdisyn” tror jeg ikke vi skaper slik trygghet.

Forøvrig: Diskusjoner med innlegg på 140 tegn er vanskelig. At man må sette ting på spissen kan likevel noen ganger føre til at man ser ting på nye måter. Så lenge man kan supplere med et blogginlegg i etterkant synes jeg dette er sosiale medier på sitt beste.

Når han sammen med Kristin Halvorsen og Audun Lysbakken skal inn og forhandle så håper jeg de har lært av forrige gang og av dette valget. Jeg håper SV satser på forskning og høyere utdanning, miljø og innvandrings- og asylpolitikken.

Senterpartiet er durkdrevne i gamet. De er jo norges regjeringskoalisjonsparti nummer en og har deltatt i både borgerlige og rødgrønne flertalls- og mindretallsregjeringer. De vet hvordan de skal te seg som lillebror i en koalisjonsregjering og de får gjennomslag og tjener oppslutning på det. En kommentator (tror det var Kyrre Nakkim?) beskrev i løpet av valgnatten hvordan Senterpartiet kom med sine spissede krav i forhandlingene mens SV som aldri har vært annet enn et opposisjonsparti brettet ut hele partiprogrammet på bordet og sa “her er våre standpunkter”.

Det er nok mye av grunnen til at det har gått som det har gått med SV i dette valget. De har få saker de kan peke på som “SV-sakene” i regjeringen. Når man sitter i regjering med et Arbeiderparti som alltid har jobbet for barnehagene så viser man seg ikke fram med å satse på det samme. Jeg håper SV denne gangen vil komme til forhandlingsbordet med mer erfaring og et utvalgt knippe saker de vil kjøre hardt på. Da håper jeg de velger blant SVs hjertesaker der de faktisk er uenige om prioriteringene med Arbeiderpartiet.

Jeg mener det er tre områder der SV kan markere seg og der de faktisk har sjanse til å påvirke politikk som ville blitt mye svakere uten deres press:

• Forskning og høyere utdanning – Alle snakker varmt om det, men dessverre er det et område som har hatt en tendens til å falle igjennom når det skal prioriteres opp mot andre gode formål. Her har SV sjansen til å gjøre en forskjell, både for å sikre Norges framtid og gjenerobre velgere blant akademikerne.
• Miljø – SV fremstår som et parti som er mer opptatt av miljø enn økonomisk vekst og har muligheten til å være et viktig korrektiv til sine samarbeidspartnere som har en tendens til å prioritere næringsliv, særlig i distriktsnorge. Oljeboring i Lofoten og CO2-kutt også innenlands er områder der press fra SV kan gjøre mye.
• Innvandring – Er det ett område i politikken der jeg faktisk skjemmes over mange av uttalelsene og deler av politikken fra eget parti er det på dette området. Vi må få slutt på en populistisk politikk og konfronterende retorikk der man kaster alle prinsipper om solidaritet og medmenneskelighet for å prøve å erobre poeng fra Fremskrittspartiet. Og det har kommet signaler fra arbeidergutta fra Oslo Øst og Senterpartiets Ola Borten Moe om at de vil bli tøffere. Vær så snill og sørg for at han tar feil når Kyrre Nakkim spår at en tøffere Ap-linje vil vinne fram i dette spørsmålet?

Så, Kristin, Audun og Bård Vegard: Gå inn i forhandlingene med fokus på viktige SV-saker der det er mulig å presse Ap til en kursendring. “Pick your battles” og kom ut av forhandlingene med noen viktige seire for SV som både vil styrke dere i kommende valg og sørge for at regjeringen fører bedre politikk!

Jeg har observert litt av hvert i løpet av en lang valgnatt. En av tingene er hvor ekstremt dårlig NRK var på å forutsi valgresultatet, eller snarere hvor dårlig Synovate var på deres vegne. Selv NRKs egne folk antydet at valgdagsmålingen måtte være på jordet når man sammenlignet med de andres. Svein Tore Marthinsen har tallene.

Personlig skulle jeg ønsket meg et mye sterkere SV. Arbeiderpartiet trenger et SV som kan være vår dårlige samvittighet på blant annet miljø og innvandring. Heldigvis ser det i alle fall ut som om det blant de SVerne som kom inn er mange veldig flinke folk som forhåpentligvis kommer til å gjøre en god jobb med dette. Gratulerer til Snorre Valen, Audun Lysbakken og dere andre.

En siste observasjon er at sentrum ser ut til å forsvinne bort fra norsk politikk, Sponheim tar hatten sin og går hjem til sauene. Arbeiderpartiet og Høyre/FrP ser ut til å være de to store blokkene. Er det medias Jens mot Jensen (og etter hvert Erna) som har skapt dette? Er det sentrumspartier som ikke velger side men insisterer på å skulle være “på vippen”? Eller er det bare en normalisering fra Høyres elendige valg i ’05 og omvendt for Venstre? Utallige kommentatorer og bloggere kommer sikkert til å ha sine egne svar på dette.

Når Arbeiderpartiet vinner valg kommer jo også som sedvanlig sutringen over valgsystemet, den modifiserte Sainte-Laguës metode som søker å kompensere for de små partienes fordel i et forholdstalssystem. Særlig er dette bittert for fansen til Venstre som prøver å svelge at elendig valgoppslutning sendte dem under sperregrensen. Marthinsen mener ikke uventet at de egentlig vant.

Det som i alle fall er sikkert er at Arbeiderpartiet har grunn til å feire! Høyres og FrPs valgkamp var vel så mye rettet mot det rødgrønne Trondheim som mot regjeringen, og Trondheim slo tilbake. Også i nabofylket i nord er vi tilbake til gamle høyder med 43,5 %. Gerd Janne Kristoffersen gjør en kjempejobb og får kjempeoppslutning blant sine egne i Verdal. Derfor får hun også med seg Susanne Bratli som tok til bake Arbeiderpartiets 3. mandat i Nord-Trøndelag. Ja, det er en god dag å være sosialdemokrat – særlig i Trøndelag. Og her skinner sola også gitt.

Valgvake

Politikk er aldri så kjedelig som når det er valgkamp. Det er ikke spesielt givende å høre politikere sitte i ørkesløse TV-debatter og gjenta sine forhåndsprogrammerte politiske standpunkter til hverandre. Det er heller ikke spesielt interessant å diskutere de populistiske utspillene som hagler fra alle partier i deres jakt på velgernes gunst. Men snart er det over. I dag er det siste frist for forhåndsstemming, på mandag slippes de siste konvoluttene ned i stemmeurnene. Da skal det avgjøres hvem som blir sittende ved roret de neste 4 årene.

Men hvem skal man stemme på? Jeg anbefaler deg faktisk å legge til side alt det du har hørt utbasunert de siste fire ukene. Det er ikke hva de klarer å overgå hverandre i lovnader mot slutten av en fireårsperiode som teller. Det som teller er hvem du stoler på. Hvem du tror kommer til å bringe samfunnet framover i riktig retning. Hvem som har det riktige grunnsynet og er i stand til å styre landet på den måten du ønsker. Hvilken vei skal vi gå?

[youtube SvzU-1EymAI]

Først og fremst er det et veivalg mellom høyre og venstre. Skal fokus være på individet, lavere skatt og mindre styring av folks hverdag, eller på fellesskapsløsninger, solidariske bidrag og trygghet for alle. For meg er ikke det valget vanskelig. Jeg ønsker ikke et samfunn der minst mulig skatt er målet og alle må være sin egen lykkes smed, men et samfunn der vi alle bidrar og tar vare på dem som faller igjennom og ikke lykkes. Jeg ønsker ikke et samfunn der en type barn går på en skole og en annen type barn på en annen skole, men et samfunn der alle barn er del i et variert fellesskap. Jeg ønsker ikke et samfunn der markedskreftene fritt skal få diktere lønn, regler og andre vilkår i arbeidsmarkedet, men et samfunn der vi alle sammen bidrar for at alle har en jobb å gå til med lik lønn for likt arbeid og stabile rammevilkår.

Jeg har ikke tro på at Siv Jensen eller Erna Solberg kan lede oss på veien mot dette samfunnet, Jens Stoltenberg er mannen som lede oss i arbeidet mot å skape dette samfunnet. Jeg har ikke tro på et borgerlig kaos med 4 år regjeringskrise, men et stabilt rødgrønt samarbeid der god politikk skapes i brytningen mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som alle tre skal være sterke nok til å farge politikken med sine egne hjertesaker.

Derfor går jeg til valgurnen på mandag og stemmer på Arbeiderpartiet og 4 nye år med rødgrønn regjering ledet av Jens Stoltenberg. Derfor skal jeg ut i helga sammen med resten av Team 1000 for å overbevise andre om det samme. Deretter håper jeg vi kan gå tilbake til å diskutere gode politiske løsninger heller enn hvem som sa hva til hvem på hvilket tidspunkt i valgkampen.

Godt valg, folkens!

Selvsagt skal Røberg-Larsen stå fritt til å fronte sine meninger, selv om de skaper problemer for eget parti, men analysen hans synes å være grunnleggende feil. Arbeiderpartiet står vesentlig sterkere i oppslutning nå enn vi gjorde før vi gikk inn for et rødgrønt alternativ. Vi ser ut til å få en oppslutning rundt ti prosent høyere enn katastrofevalget i 2001. Et katastrofevalg som inntraff da Arbeiderpartiet, inspirert av Tony Blair og Anthony Giddens skulle prøve å bli “moderne” og mer markedsrettet, med andre ord mer lik Høyre. I en tid da de sosialdemokratiske partiene i de fleste landene rundt oss sliter virker det merkelig å mene at dette er et tegn på at velgerne straffer oss. (For tall på dette, se Christer Gulbrandsen)

SV fungerer som et utmerket korrektiv til de som fortsatt ikke har lært av historien og tror at det er en god idé å bevege seg bort fra å være et sosialdemokratisk parti. SV er også et miljøparti som står som en motvekt trykket fra industriinteressene for å prioritere økonomisk vekst og velstand over miljøet.

Med et stortingsflertall bak seg har også regjeringen en gjennomføringsevne mye sterkere enn når man stadig må kjempe for gjennomslag. Dette ser ut til å gi velgerne tillit til Arbeiderpartiet. Selv etter fire års “regjeringsslitasje” som rikssynserne ynder å kalle det, er det lite som tyder på at velgerne vil straffe oss. De ser at regjeringen får gjennomført mye god sosialdemokratisk politikk.

For høyrekrefter som ønsker å trekke Arbeiderpartiet i motsatt retning er det selvsagt ingen fordel at vi binder oss til et parti til venstre for oss. At organisasjonen Norsk Industri for eksempel mener dette overrasker meg ikke, og er ikke noe overbevisende argument for min del. Røberg-Larsen mener åpenbart at det er et godt argument i seg selv at denne arbeidsgiverorganisasjonen mener det. Jeg deler ikke hans oppfatning.

SV er bra for Arbeiderpartiet. Sammen i regjering får vi gjennomført mer sosialdemokratisk politikk, og SV er et nyttig korrektiv for å holde Arbeiderpartiet til å fortsatt være et sosialdemokratisk parti. En fortsatt rødgrønn regjering vil være bra både for Arbeiderpartiet og Norge!

Selv om jeg selvsagt ser på det som positivt at mitt parti kan kapre fire mandater håper jeg likevel de rødgrønne samlet kan gjøre det bedre enn det Marthinsen predikerer. Han mener at de borgerlige ligger an til å kapre 6 mandater og dermed kapre flertallet. Da kan fort Venstre og KrFs (manglende?) prinsippfasthet i forhold til FrP bli det som avgjør hva slags regjering vi får.

Marthinsen serverer også mye annet godt snacks for politikk og statistikk-nerder. Vel verdt å ta en titt på resten av bloggen hans.

I dag kan vi lese i Trønder-Avisa hvordan fylkesråd og koalisjonspartner Johannes Sandstad (KrF) frykter at et så stort beløp kan være med å øke “homorekrutteringen” i fylket. Han er redd for den bærekraftigheten i utviklingen dersom fylket skal få for mange homofile! I et fylke der nesten alle homofile blir skviset ut er KrF mest opptatt av frykten for at flere skal bli lurt ut i homofilien. Det høres nesten ut som det er narkotikabruk han snakker om.

La oss håpe Nord-Trøndelag Senterparti ved neste valg tar seg sammen og blir til å stole på slik at Arbeiderpartiet ikke lenger trenger å være i koalisjon med fylkesråder som dette.