Det skal altså være ulovlig å indeksere nettsider og lenke til dem? Artikkelen trekker paraleller til Google, som gjør nesten nøyaktig det samme. Gjør ikke jeg nesten akkurat det samme nå også? Min nettleser mellomlagrer disse sidene på min datamaskin, og jeg går igjennom dem og lenker til deler jeg tror vil være interessante for lesere av denne bloggen. Dette er jo forsåvidt småskala manuell indeksering av norske nettaviser. Må jeg nå spørre Klareringstjenesten om lov til å gjøre dette? Heldigvis er dette ikke-kommersiell virksomhet all den tid jeg enda ikke har noen annonser på bloggen min..

På journalisten.no kaller Bjørn Åge Mossin dette en “full seier for opphavsretten”. Dette blir etterfulgt av en svært interessant kommentar-diskusjon med Anders Brenna fra Teknisk Ukeblad som ikke ser på dette som noen stor seier.

Det store spørsmålet som gjenstår for min del: Hvorfor vil nettavisene hindre tjenester som skaffer dem større trafikk? Vil de nå også stenge Googles crawlere ute fra sine sider så de hindrer at folk kommer inn på artiklene deres gjennom tilfeldige nettsøk?

Problemstillingen er som følger:

Er det greit at hvem som helst, også kommersielle aktører, kan importere en twitter-feed og offentliggjøre den på sine egne nettsider?

Nei, mener Mikkel Grüner:

Av en eller anden grunn irriterte det meg grenseløst. Det føltes rett og slett feil at Dagbladet så nonchalant høstet småfolks meninger om storfolk.

Mellem linjene lå det en rekke synspunkter som jeg er uenig i: At storfolks meninger er verdt penger, mens småfolks meninger bør være gratis. At man ikke engang trenger å vurdere å gi kompensasjon, at man kan bemektige seg tankene og meningene deres uten å innhente tillatelse.

Slik jeg ser det er Twitter et medium for de som ønsker å bli lest. Det er et komplett åpent medium, og ønsker du ikke at mange skal lese din tweet så bør du gå over til Facebook eller et annet medium som er tilrettelagt for at du kan begrense hvem som skal lese det du skriver.

Dersom forutsetningen er at du ønsker å bli lest, bør du bli glad, ikke sint over at andre tar tak i det du skriver og retter oppmerksomhet mot det. Etter som Twitter har tilrettelagt et API som gjør dette mulig er det også forholdsvis utopisk å se for seg at det ikke skal bli sånn.

Det er imidlertid ikke greit å direkte kopiere det noen skriver uten å kreditere dem, og det er høflig å kreditere dem hvis du videreformidler ideen bak det de skrev med egne ord. Det er imidlertid absurd å kreve eierskap til en tanke du formidler på 140 tegn.

Hva er så løsningen?

Martin Grüner Larsen mener at svaret er:

Jeg lurer på om den gode løsningen er at alle Twitter-feeds i utgangspunktet havner under en Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike-lisens, som man som bruker kan velge vekk og sette sin feed under copyright. Og så kan Twitter opprette en måte å oppsøke bare Creative Commons-twitterfeeds. Dealen med institusjoner som Dagbladet osv. må da, siden lisensen er non-commercial, være at de oppretter Twitterfeeds på egne sider uten reklamer, der de ikke kan tjene penger på at min bror kaller Røkke for stygge ting under sin egen copyright.

Jeg mener for det første at Noncommercial-forutsetningen er overflødig. Så lenge man plikter å kreditere den som har skrevet det (f.eks. gjennom å publisere en komplett feed med lenkede brukernavn) mener jeg Tweets bør være åpne for å siteres eller gjengis hvor man måtte ønske. Det er også en merkelig forutsetning at noen skal ha rett til å kalle Røkke stygge ting i offentligheten men at det skal være forbudt å sitere dem. Tror heller ikke det holder vann i forhold til norsk copyright-lovgivning (åndsverkslovens § 22):

§ 22. Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Når det gjelder adgangen til å “reservere seg” mener jeg den ganske enkelt bare bør være slik man har i dag, nemlig adgangen til å velge hvem som får være “followers”. Da er tweetene (formodentlig) heller ikke søkbare, og problemet er løst. Brukere som velger dette er imidlertid slik jeg ser det i feil medium, men det får nå være deres sak.

Andre bloggere om dette:

• Jill Walker Tretteberg har edruelige kommentarer og forslag.

Et par små utdrag:

Internett er fortsatt et ungt fenomen, og det forstås ikke av alle. Dessverre er det gjerne slik at jo mer makt man har, jo mindre forstår man.

Når store deler av samfunnet ledes av personer som knapt kan stave IT, og med enda færre som vet hva forkortelsen står for, er det ikke rart at fremtiden saboteres av makthaverne.

Det gjør mange, enten de jobber i det private eller i offentlig sektor.

Og dette om platebransjens krig mot egne kunder:

Resten av mediebransjen var på den årlige prisutdelingen til Gulltaggen. Det er et stort årlig arrangement med glimrende foredragsholdere, men prisutdelingen har en stor stygg ripe i lakken etter at de ifjor kåret «Piracy Kills Music» til Norges beste internettstrategi.

Ett år etter klarer jeg verken å se at strategien var vellykket, eller at den noensinne kommer til å virke. For meg virker det som om musikkbransjens strategi er å sende ut «selvmordsbombere».

Ledelsen overlever kanskje, men hvordan det og «brent jords taktikk» skal gi dem og musikerne mer penger i kassa er nok strategi på et nivå høyere enn jeg forstår.

If you copy this post and pass it off as your own, that’s called plagiarism. If you illegally download a Freakonomics e-book for yourself, that’s downlifting (or, more traditionally, bootlegging). If you want to be a pirate, downloading a bootleg of Hook isn’t going to get you there — you’re going to have to actually go out onto the high seas and commit yourself some illegal acts of violence or depredation. Confusing piracy at sea with “piracy” on the internet, according to Copycense, is misleading “public relations blather.” K. Matthew Dames furthers the case in this paper, investigating the etymology of piracy and finding just how far the word has strayed from its original meaning.

Det er et godt scoop for medieindustrien at de har fått satt denne merkelappen på aktiviteten. For som Focault og Bourdieu kunne fortalt oss: Språk er med på å forme holdninger.