I avsnitt 14.5.3 (side 119) slås det nemlig fast at ikke bare politiet, men også private aktører kan få tilgang «abonnements­opplysninger, herunder også elektronisk kommunikasjonsadresse» (dvs. IP-adresse). Dette begrunnes med at en slik hjemmel allerede eksisterer. Det som forties er at det i dag er pålegg fra Datatilsynet om at IP-adresser må slettes så snart som mulig, og senest etter 21 dager. Det som foreslås i proposisjonen er en plikt til å lagre de samme adressene i et helt år. Det er noe ganske annet.

Det blir stadig påstått at datalagringsdirektivet er her for å være et nødvendig verktøy for at politiet skal kunne bekjempe terror og annen alvorlig kriminalitet. Likevel ser vi at implementeringen i norsk lovgivning ser ut til å være skreddersydd for andre overvåkningsformål, både private og offentlige.

En annen veldig viktig påpekning han kommer med er at lagringen er anslått til å ville koste 217 millioner kroner. Dette vil vi være nødt til å betale for på en eller annen måte.

Jurist Jon Wessel-Aas har en veldig god gjennomgang på Dagsavisens Nye Meninger-sider av den omskrivningen av virkeligheten som store deler av politiet og påtalemyndigheten, sammen med enkelte justispolitikere nå driver på med. Datatilsynet roper også tydelig varsko om det de mener er feilinformasjon og farlig bagatellisering.

For det første: Datalagringsdirektivet vil ikke styrke personvernet fordi det gir det bedre mulighet til å bevise din uskyld.   Som Politiets fellesforbund skriver:

Vi mener i tillegg at personvernet vil bli styrket gjennom en implementering av datalagringsdirektivet, nettopp fordi slike opplysninger stadig oftere benyttes i etterforskningen og er avgjørende for å bevise både ukyld og uskyld.

I en liberal rettsstat trenger du ikke å bevise din uskyld. Det er politiet som må bevise din skyld før de kan straffe deg. At slike argumenter brukes fra politiet viser en skremmende mangel på innsikt i de prinsipielle sidene ved egen virksomhet. Dersom våre politikere legger slike argumenter til grunn for sin beslutning i denne saken tar de det første skrittet i en veldig farlig retning i forhold til vårt rettssystem.

For det andre: Datalagringsdirektivet innebærer ikke en “liten endring i hva som skal lagres” som det påstås på Arbeiderpartiets nettsider.  I dag er det ingen ting som “skal lagres”, men en del som i noen tilfeller kan lagres. Mye av den informasjonen DLD vil pålegge selskaper å lagre er i dag ulovlig å lagre, som for eksempel dette Datatilsynet trekker fram:

Følgende typer trafikkdata er per i dag ulovlig for tele- og internettselskapene å lagre:

• Hvor du geografisk beveget deg når du benyttet mobiltelefonen til å snakke, sende eller motta sms, høre beskjeder i talepostkassen mv.
• Tidspunktene du logget deg på og av Internett og hvilke IP-adresser du benyttet
• Logg over når og til hvem du sendte og mottok e-post, herunder IP-adressen du benyttet.

Nevnte trafikkdata har tele- og internettselskapene i dag ikke lovlig grunnlag for å lagre. Nå vil imidlertid representanter for politiet pålegge lagring i minst et halvt år.

Resten av informasjonen er frivillig å lagre, både for selskap og bruker, og ofte konsesjonspliktig. I alle tilfelle er lagring av data om det bygd på frivillighet. Du kan kreve å få slettet data når du velger å avbryte et kundeforhold. Med DLD gjelder premisset at man er pålagt å lagre data om deg, og du har ikke rett til å kreve disse slettet. Dette er ikke en “utsatt sletteplikt” dette er innføring av en lagringsplikt som helt tydelig gjør et stort inngrep overfor vanlige innbyggere i det som til nå har vært en klar rettighet.

For det tredje: Informasjon om oss vil nå bli innsamlet på helt andre premisser enn det de har blitt tidligere. Nå er det tillatt å lagre en del opplysninger fordi tilbydere har behov for dem for å være i stand til å levere deg tjenester du ber om, og kunne ta riktig betalt for dem. Data lagres fordi du ber om en tjeneste, og det lagres kun det som er nødvendig for å tilby deg denne tjenesten.

Gjennom datalagringsdirektivet foreslås det nå å begynne å samle inn informasjon spesifikt  med den  hensikt å overvåke statens innbyggere. Lovforslaget åpner for at PST kan få utlevert informasjon uten at det er begått noen forbrytelse, uten at det er del av en konkret etterforskning, ja til og med før man en gang har kommet så langt som til å forberede en kriminell handling. Jon Wessel-Aas trekker fram en rekke gode eksempler på at direktivets tilhengere må ty til kreativ språkbruk for å prøve å endre innholdet i hva direktivet innebærer, og bagatellisere det. Han viser til statsadvokat Lasse Qvigstad, en av de få fra politi- og påtalemyndighet som har uttalt seg redelig og nyansert i denne saken. Han skriver:

Det prinsipielt sett nye med datalagringsdirektivet er at private pålegges å lagre informasjon med det formål at politiet skal kunne anvende dette i etterforskning og eventuell straffesak. Det er lite tvilsomt at dette utgjør et paradigmeskifte for politiet og påtalemyndigheten.

Dette er overvåkning. Dette dreier seg om å sikre bevis også der ingen forbrytelse har blitt begått, ei heller der man tror en forbrytelse vil bli begått, fordi en forbrytelse kanskje kan bli begått. Det finnes ingen plikt til å gjøre rede overfor staten for hvor man befinner seg og hva man gjør før man er mistenkt for en forbrytelse. Denne plikten innføres nå for alle gjennom datalagringsdirektivet.

Det er også feil som Jonas Gahr Støre har påstått, at Norge er forpliktet til å innføre direktivet. Det har alltid eksistert en reservasjonsrett i EØS. Som en advokatutredning for samferdselsdepartementet trakk fram i forbindelse med Postdirektivet er konsekvensen av at Norge eventuelt sier nei, at den delen av EØS-avtalen settes ut av spill. I dette tilfellet, at EU bl.a. får nett til å nekte Norske selskaper fri konkurranse i EU på telekommunikasjons-området. Men vil EU ha noen interesse av dette? Nå har jo også flere land i EU, deriblant EUs største land Tyskland fastslått at det strider mot deres grunnlov å innføre direktivet. Og de har i utgangspunktet ingen rett til å reservere seg. Det skal bli vanskelig for EU å slå ned på Norge i denne saken, men la Tyskland fare. EØS ble innført med den begrunnelse at det ikke innebar at Norge avsto suverenitet til en fremmed makt. Vi har et faktisk valg.

Slik debatten foregår nå, og med forventningen om at Høyre ikke kommer til å holde på sine prinsipper, men la seg overtale mot kosmetiske endringer i forslaget, kan Stortinget komme til å vedta disse endringene på bakgrunn av frykt, faktafeil og et helt misforstått syn på sentrale rettsstatlige prinsipper. Verdens politistater og diktaturer begrunner som regel sine overgrep med behovet for sikkerhet, trygghet og å verne innbyggerne mot trusler. Forskjellen på disse og en liberal rettsstat er at vi setter grenser for hvordan dette kan gjøres. Å trå over disse grensene åpner for mye farlig tankegang.

Benjamin Franklin’s ord fra 1775 er fortsatt relevante i denne sammenhengen:

They who can give up essential liberty to obtain a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety

For det første legger høringen svært lite fokus på de prinsipielle sidene ved saken. Den anerkjenner at det kan være personvernproblemstillinger knyttet til datalagringsdirektivet, forteller mye om hvordan dataene skal behandles sikkert og prøver å fortelle at “det er ikke så farlig, sjø”. Utgangspunktet synes å være motsatt av det man kan forvente, nemlig at den som vil innføre en ny ordning må argumentere for hvorfor denne ordningen er nødvendig. Justisdepartementets utgangspunkt er “hvorfor ikke?” Det argumenteres i liten grad for direktivet i prinsipielle ordelag, det framstår for meg som nødvendigheten av direktivet omtrent er tatt for gitt, derfor er fokus på å berolige om noen av motforestillingene.

Det andre punktet jeg sitter igjen med etter en første gjennomlesing gjør meg mye mer skeptisk. Det handler om  i hvilke tilfeller disse dataene kan hentes ut og benyttes av politiet. Så langt har vi blitt fortalt at det handler bare om alvorlig kriminalitet, noe som i høringen foreslås å være kriminalitet med en strafferamme på 3 år eller mer. Men så… på side 47-8 i dokumentet begynner man så å liste opp unntak fra dette. Justisdepartementet vil ha unntak for “[...]saker om lovbrudd som det er særlig vanskelig å etterforske uten tilgang til data[...]“. Så følger en liste over hva man vil tolke inn i dette. Den er ikke kort: terrorvirksomhet, brudd på taushetsplikt om politiets bevismateriale, datakriminalitet, narkotikalovbrudd, hvitvasking, seksuallovbrudd mot barn og brudd på privatlivets fred. Innenfor alle disse typer saker kan altså politiet hente ut de forholdsvis store mengdene informasjon som blir lagret på hver enkeltperson. Det finnes sikkert gode grunner for hver og en av disse, men til sammen er listen lang.

Som sagt gjorde ikke dette meg mindre skeptisk til datalagringsdirektivet. Jeg følger nysgjerrig med og håper det faktisk kommer til å bli en skikkelig debatt om de prinsipielle sidene heller enn debatt om hvorfor direktivet egentlig ikke er så skummelt. Storberget bør svare på hvorfor? bedre enn hvorfor ikke?

Retorikken for hvorfor direktivet er nødvendig dreier seg stort sett om to momenter: For det første har vi argumentasjonen rundt å stoppe pedofili og annen alvorlig kriminalitet, mest berømt gjennom Helga Pedersens syltynne og desperate retorikk. Å gjennomføre et tiltak som dette på det grunnlaget strider mot de mest grunnleggende prinsippene i den norske rettsstaten. Å skulle overvåke alle for å øke sjansen for å ta de få som er lovbrytere er svært problematisk. Særlig når effekten av tiltaket er svært omstridt.

Det andre argumentet er at 27 EU-land allerede har innført direktivet. Og det er nok her kjernen i saken for ledelsen i Arbeiderpartiet ligger. Å si nei til direktivet medfører sjansen til å havne i konflikt med EU. Sammenlignet med et godt forhold til EU og en drøm om fremtidig medlemskap blir slike småsaker som personvernet mindre viktige. Dette har tross alt aldri vært et viktig politikkområde for partiet.

Den andre argumentasjonen er så lite overbevisende at jeg har vanskelig for å tro at det kan være noe annet enn dette som er forklaringen. Selv etter å ha fått bevist to ganger at det norske folket er mot er EU-saken så viktig at den får ta presedens over viktige prinsipielle spørsmål med direkte konsekvenser for den norske befolkningen. Det er bekymringsverdig.

Et lite utdrag:

Hvilket bringer meg over til begrunnelsen for datalagringsdirektivet, som er bekjempelse av kriminalitet. I dag lagres trafikkdata fra datamaskiner og telefoni av helt trivielle grunner; det må lages regninger (fakturaer). Slik lagring er regulert og begrenset til dette formålet, selv om det også er slik at dataene under visse vilkår kan gjøres tilgjengelig for politiet i forbindelse med etterforskning.

Direktivet for datalagring starter med et helt annet utgangspunkt, det er kriminalitetsbekjempelse som er selve formålet.

[... Helga Pedersen skriver:]Men det er en merkelig påstand at dette bryter med prinsippet om uskyld til det motsatte er bevist. Mine trafikkdata vil ikke lagres fordi jeg er mistenkt for å ha begått alvorlig kriminalitet, men til bruk i tilfelle jeg skulle bli mistenkt for dette. Det er noe ganske annet.”

Ja, er det egentlig noe ganske annet? For det vi ikke vet er hva Helga Pedersen vil si ja til i neste omgang – eller som hun kanskje ikke en gang behøver å si ja til fordi hun aldri blir spurt. Dataene er der. Hvorfor ikke bruke dem? Hvilke analyser og taktiske grep i etterforskningen er nå innenfor rekkevidde? Og med hvilken begrunnelse? Det som dessverre er slående med argumentasjonen fra Arbeiderpartiet og Regjeringen i denne saken er det totale fraværet av prinsipielle overveielser. Med andre ord: Hvor går grensen? Og hvis grensen ikke lar seg definere: Hvor går retningen?

Datalagringsdirektivet ble ikke innført for å bekjempe barneporno. Direktivet ble innført fordi man pga terrorasksjonene i Madrid og London, trengte et enhetlig regelverk for kommunikasjonsdata. For å bekjempe terrorisme og alvorlig organisert kriminalitet. Eller “serious crime” som direktivet omtaler. Et begrep som vi ikke har i norsk rettspleie.

Vampus har skrevet brev til sine partifeller fra Høyre på Stortinget. Hun oppsummerer mye av den viktigste argumentasjonen rundt direktivet, for eksempel:

- Erfaringen viser at i de fleste tilfeller spør ikke myndighetene om trafikkdata som er eldre enn tre måneder
- EU-kommisjonen sier at de ikke vet om direktivet har fungert etter hensikten, og kan ikke vise til noen saker der alvorlig kriminalitet/terror har blitt avslørt. Politiet i noen av medlemslandene mener dog at direktivet har vært ”nyttig”.
- Manglende harmonisering gjør at det både hersker tvil og uenighet om hvordan og hvilke myndigheter som skal få tilgang til hva slags data
- Manglende retningslinjer og prosedyrer for å dekke kostnadene hos operatørene for oppbevaring av data – de mener kostnadene skal dekkes av staten, alternativet er å legge til kostnadene på regningen til kundene
- Datalagringsdirektivet kom som et svar på USAs Patriot Act, men med Obama og finanskrisen er fokus flyttet fra terrorbekjempelse til dialog/diplomati + få økonomien ut av krisen.
- Dernest er man ikke enige om definisjonen av “alvorlig kriminalitet”, og det finnes sterke krefter – med platebransjen og filmindustrien i spissen – som ønsker å bruke arkivet til å identifisere 17-åringer som laster ned en låt fra yndlingsbandet sitt ulovlig. Er det moralsk riktig å bruke et omfattende overvåkingsapparat mot alle innbyggerne for å få til dette?

Jeg håper i det lengste at mine partifeller i Arbeiderpartiet skal ta til vettet og sørge for at dette ikke innføres i Norge. Alternativt håper jeg Høyre hører på Vampus og andre og stopper direktivet i Stortinget.

Jeg er lite paranoid når det gjelder personvern og lar stort sett det meste av informasjon om meg selv være åpent tilgjengelig. Likevel er jeg skeptisk til en så storstilt innsamling av personinformasjon som datalagringsdirektivet legger opp til uten en akseptabel begrunnelse. Datalagringsdirektivets utgangspunkt om at alle er datakriminelle inntil det motsatte er bevist er noe  jeg er svært skeptisk til. Spesielt når vi har sett en framvekst av tvilsomme holdninger til håndtering av lovbrudd på internett.

Jeg har etter hvert blitt overbevist om at begrunnelsen for overvåkning i en slik skala er for dårlig begrunnet. Jeg håper stortingsrepresentanter fra flere partier slår seg sammen med SV og SPerne og at også Arbeiderpartiet kan fristille sine representanter i et spørsmål der regjeringen er dypt splittet.

Lese mer?

• Wikipedia om datalagringsdirektivet
• Bloggstafetten mot datalagringsdirektivet, fra bloggen Liberaleren.
• Datalagringsdirektivet.no, en kampanjeside med mye informasjon.

Jeg har selv vært mye i tvil om hva jeg skal mene om dette. Jeg har vært skeptisk, men hvor ille er det egentlig? Er det noe jeg prioriterer å engasjere meg i? At trafikkdata lagres er i seg selv ikke et stort problem så lenge jeg har tillit til at de ikke misbrukes. Men nå begynner den tilliten å bli tynslitt. Etter de statlige tilsynenes rolle i forbindelse med den private nett-inkvisisjonen begynner jeg nå å tvile på statens rolle til å ivareta personvernet vårt. Skepsisen har nådd selv en ikke-paranoid stats-positiv sosialdemokrat som meg selv som stort sett ikke har så store motforestillinger mot å dele informasjon på nett.

Når private aktører får lov til å ta seg til rette og ta over politiets ansvar og nettleverandørene attpåtil pålegges å utlevere det som hittil har vært fortrolige data er det grunn til bekymring. I en slik situasjon blir det ekstra ille hvis man også skal pålegges å lagre større mengder data over lengre tid. Der vi før hadde begrensninger av personvernhensyn skal man i følge datalagringsdirektivet nå pålegges å lagre. Kobler man disse to utviklingstrekkene sammen får man en skummel situasjon, selv for oss rimelig lovlydige borgere. Potensialet til misbruk blir for stort når det attpåtil skal på private hender.

Min tvil er borte. Jeg føyer meg til hylekoret av dem som krever et veto mot datalagringsdirektivet. I tillegg må vi få en skikkelig gjennomgang av hva som skal være lov og ikke på internett. Det Stortinget så konkluderer med at er et problem må vi deretter sette politiet i stand til å håndtere og ikke overlate til en privat inkvisisjon.

Taker også bloggen æLenn for tips om Georg Apenes personlige spalte om datalagringsdirektivet på datatilsynets nettsider. Et utdrag:

Da EØS-avtalen ble inngått, var det et pro-argument at dersom EU fant på å presentere direktiver som etter sitt innhold var aldeles uforenlige med norsk rettstradisjon osv., ja, så kunne Norge reservere seg. Det har vårt land hittil aldri gjort. Men hva kan man da tenke seg som mer uforenlig med vår rettskultur og våre rettighetstradisjoner enn å utnevne 250 norske teletrafikkoperatører til ulønnede lagerbetjenter for norsk politi?

- Men operatørene fører jo lister allerede, bli det sagt,. – Hva er så galt med å bruke dem til andre, aktverdige formål enn som grunnlag for å skrive ut telefonregninger? Med andre ord: Et kunderegister bør kunne konverteres til et politiregister. Det bør helse- og sosialvesenet for eksempel, merke seg før turen kommer til dem. Og veivesenet. Og tollvesenet. Og bankene. Og kredittopplysningsbyråene. Og….