Politikk er aldri så kjedelig som når det er valgkamp. Det er ikke spesielt givende å høre politikere sitte i ørkesløse TV-debatter og gjenta sine forhåndsprogrammerte politiske standpunkter til hverandre. Det er heller ikke spesielt interessant å diskutere de populistiske utspillene som hagler fra alle partier i deres jakt på velgernes gunst. Men snart er det over. I dag er det siste frist for forhåndsstemming, på mandag slippes de siste konvoluttene ned i stemmeurnene. Da skal det avgjøres hvem som blir sittende ved roret de neste 4 årene.

Men hvem skal man stemme på? Jeg anbefaler deg faktisk å legge til side alt det du har hørt utbasunert de siste fire ukene. Det er ikke hva de klarer å overgå hverandre i lovnader mot slutten av en fireårsperiode som teller. Det som teller er hvem du stoler på. Hvem du tror kommer til å bringe samfunnet framover i riktig retning. Hvem som har det riktige grunnsynet og er i stand til å styre landet på den måten du ønsker. Hvilken vei skal vi gå?

[youtube SvzU-1EymAI]

Først og fremst er det et veivalg mellom høyre og venstre. Skal fokus være på individet, lavere skatt og mindre styring av folks hverdag, eller på fellesskapsløsninger, solidariske bidrag og trygghet for alle. For meg er ikke det valget vanskelig. Jeg ønsker ikke et samfunn der minst mulig skatt er målet og alle må være sin egen lykkes smed, men et samfunn der vi alle bidrar og tar vare på dem som faller igjennom og ikke lykkes. Jeg ønsker ikke et samfunn der en type barn går på en skole og en annen type barn på en annen skole, men et samfunn der alle barn er del i et variert fellesskap. Jeg ønsker ikke et samfunn der markedskreftene fritt skal få diktere lønn, regler og andre vilkår i arbeidsmarkedet, men et samfunn der vi alle sammen bidrar for at alle har en jobb å gå til med lik lønn for likt arbeid og stabile rammevilkår.

Jeg har ikke tro på at Siv Jensen eller Erna Solberg kan lede oss på veien mot dette samfunnet, Jens Stoltenberg er mannen som lede oss i arbeidet mot å skape dette samfunnet. Jeg har ikke tro på et borgerlig kaos med 4 år regjeringskrise, men et stabilt rødgrønt samarbeid der god politikk skapes i brytningen mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som alle tre skal være sterke nok til å farge politikken med sine egne hjertesaker.

Derfor går jeg til valgurnen på mandag og stemmer på Arbeiderpartiet og 4 nye år med rødgrønn regjering ledet av Jens Stoltenberg. Derfor skal jeg ut i helga sammen med resten av Team 1000 for å overbevise andre om det samme. Deretter håper jeg vi kan gå tilbake til å diskutere gode politiske løsninger heller enn hvem som sa hva til hvem på hvilket tidspunkt i valgkampen.

Godt valg, folkens!

Ta en titt på dette klippet:

[youtube S-CKZtQx43c]

Siv Jensen innrømmer her på TV at privatisering av eldreomsorgen i H og FrP-kommunen Oslo faktisk innebærer at de fraskriver seg ansvaret. Hennes unnskyldning for det hun selv omtaler som “uverdige forhold” er at sykehjemmet i reportasjen ikke er eid av kommunen. Å bli tatt mer på fersken enn dette er vel vanskelig.

Arbeiderpartiet og de rødgrønne forøvrig mener at eldreomsorgen alltid er et offentlig ansvar. Jan Bøhler i Oslo Arbeiderparti mener dette er en skandaløs ansvarsfraskrivelse, og jeg må si meg enig. Det offentlige bør ha ansvar for eldreomsorgen, og dette er noe av det den rødgrønne regjeringen vil satse på om de får fornyet tillit etter valget.

(Takk til Tore O. Sandvik for videoklipp.)

Lars Sponheim tviholder på sin drøm om en ny sentrum-høyre-regjering. Hans drøm står imidlertid og faller på at Høyre ikke vil ta sjansen på å gå i en mindretallsregjering med FrP. Dette virker som merkelig logikk. Hvorfor skulle Høyre velge å gå med i en mindretallsregjering med mindre støtte i Stortinget sammen med Venstre og KrF når de er så tydelige på at de ønsker et samarbeid med FrP. Med en mindretallsregjering har de til og med den sikkerhetsventilen at de kan få med seg de andre partiene på Stortinget til å blokkere de mest rabiate forslagene fra FrP. For Høyre burde det være tryggere enn å sitte med FrP i en flertallsregjering der de kan risikere å bli trengt opp i et hjørne og være med på å kjøre igjennom forslag de helst var foruten.

Sponheim og Høybråten prøver å få oss til å tro at det ikke vil bli noen FrP-regjering fordi de ikke støtter den.  Som Jørgen Lien påpeker i sin blogg er det ikke nødvendig med noen slik støtte. I Norge er det nemlig ikke Stortinget, men Kongen (dvs. i praksis stortingspresidenten) som utpeker regjeringen. Dersom ikke KrF og Venstre aktivt erklærer sin støtte til en rødgrønn regjering så denne får flertall vil han peke til den største regjeringsblokken i Stortinget for å danne regjering. Dette har vi presedens for med regjeringen Hornsrud i 1928. Dersom de rødgrønne ikke har flertall og Høyre og  FrP til sammen er større enn Arbeiderpartiet kan det godt bli en blå mindretallsregjering uten støtte fra hverken KrF eller Venstre. Det eneste de trenger å gjøre er å la være å aktivt støtte Arbeiderpartiet.

Sponheim er en opportunist som tar den makta han får, men jeg er tilbøyelig til å håpe at han kan komme til å støtte en mindretallsregjering med Arbeiderpartiet for å unngå FrP. At Høybråten skulle gjøre det stiller jeg meg sterkt tvilende til. Jeg ville ikke tørre å sette penger på noen av dem. Hvis de havner på vippen kan nåla svinge begge veier. Den eneste sikkerheten mot en regjering med FrP er fortsatt å stemme på et rødgrønt parti.

Jeg grøsser ved tanken på at denne kvinnen potensielt kan bli norsk statsminister. Med en så dårlig forståelse av samspillet mellom den lovgivende og dømmende makt i Norge er det en skremmende tanke. Jensens tankegang minner om klassisk autoritær statstankegang som for eksempel i Malaysia der den beryktede Internal Security Act gir statsministeren rett til å fengsle alle han anser som en trussel mot rikets sikkerhet på ubestemt tid. Ikke ulikt tankegangen bak Guantanamo.

Heldigvis er det ikke slik at Stortinget setter folk i fengsel i Norge. Det er det domstolene som gjør, slik Grunnloven sier:

§ 96. Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted. (Kongeriget Norges Grunnlov)

Selv ikke Siv Jensen klarer vel å få igjennom grunnlovsstridig lovgivning som får norsk politi til å lystre ordre om å arrestere Krekar i løpet av 100 dager. Dette må nok sees på som populistisk spill for galleri fra Jensen.

Audun Lysbakken har også lest FrPs partiprogram og kan i bloggen Rett Venstre! avsløre at dette ikke bare mangler i programmet, men at det i programmet til FrP faktisk også står at: “Det er ikke en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.”

Hadde vi ikke snakket om Norges nest største parti hadde dette vært noe å le av…

Trodde ikke jeg kunne la meg overraske av FrPs inkonsekvens, men her klarte de faktisk å vippe meg av pinnen.

(Takk til Tromp som gjorde meg oppmerksom på dette.)

Men er det egentlig så ille at Høyre forsvinner? Ja, jeg frykter hva som skjer hvis Fremskrittspartiet står igjen som det eneste alternativet på høyresiden. Et FrP som støvsuger opp brorparten av de som føler seg til høyre for sentrum vil gi partiet mer makt til å gjennomføre også de mest skadelige delene av politikken sin. På tross av alle Høyres feil er de imidlertid et parti med en viss grad av ansvarlighet.

Som innbygger av Trondheim synes jeg det ikke det er vanskelig å være enig. Antar selv Høyre og FrP må innrømme det faktum at Trondheims innbyggere har tapt mye penger på dette.

- Vi kan ikke la hatets og mistenksomhetens filosofi legge premissene for integreringsdebatten i 2009. Det finnes ingen fiende blant oss. Det bildet hadde vi i etterkrigstiden, og vi trenger ik ke mane det fram igjen, sa Johansen på møtet i Arbeiderpartiets representantskap[...]

- Vi må begynne å diskutere realiteter. Det flerkulturelle Norge er kommet for å bli, og uten det stopper Norge. Det høres banalt ut, men jeg savner det som er utgangspunkt for debatten. Samtidig må vi snakke om alle de utfordringene som finnes, sier han.

Jeg er enig i at vi nok trenger en diskusjon om realitetene, og at den debatten trenger å begynne i riktig ende. Derfor er det nok dessverre nødvendig å legge den på hylla til etter valget. FrP er nemlig veldig gode når det gjelder å sette dagsorden, og har et veldig sterkt såkalt sakseierskap til denne saken. Det betyr at FrP har så høy troverdighet på dette blant mange velgere (ja, faktisk!) og så klare meninger at media er villige til å kjøre debatten på deres premisser. Sjansen for at en hvilken som helst debatt om dette sklir ut i feil retning er så stor at å kjøre denne debatten nå rett før et valg er som å servere FrP en gavepakke og gi dem fornyet kraft til å holde saken på dagsorden på sine egne premisser.

Jeg håper vi kan la den nåværende debatten som stort sett er egnet til å skape fremmedfrykt dø ut, for så å prøve å starte en ny en på bedre premisser. Det håper jeg Raymond Johansen skal vise seg som rette mann til å gjøre.

Bloggurat

Før valget i 2001 red Jens på en Tony Blair-bølge og ønsket å være med på å forme det “nye sosialdemokratiet”, som i prinsippet gikk ut på at Arbeiderpartiet skulle bli litt mer likt Høyre. Det ble privatisering av Telenor, Statoil og New Public Management-revolusjon i blant annet sykehussektoren. Å la være å være sosialdemokrater lenger skulle være løsningen på alt. Sosialdemokrati var gammeldags, og måten å lure tilbake velgerne var å gi dem det Arbeiderparti-ledelsen trodde de ville ha – høyrepolitikk. Som vi husker gikk det veldig bra i 2001-valget?

Denne gangen er det ikke Høyre-politikk man tror velgerne vil ha, men FrP-politikk. Det har vært litt grums ute og gått, men det fikk sin første store topp da Bjarne Håkon Hanssen gikk ut med en ny og mindre human asylpolitikk. Så nører Hijab-saken opp en islamiserings-panikk, og så lanserer Martin Kolberg en kamp mot det radikale islam. Min gamle medsammensvorne fra AUF i Nord-Trøndelag, Arild Stokkan-Grande har siste utspill på banen om å bruke bistandspolitikken som pressmiddel for å bli kvitt de flyktningene vi ikke vil ha. SnikFrPiseringen av Arbeiderpartiet kaller Tore Sandvik det så treffende i sin blogg.

Dersom vi faller for FrPs grep og aksepterer holdningen om vår svært liberale innvandringspolitikk som er en trussel mot den norske kultur og egenart, så får vi denne typen politikk. Norge har hatt en svært restriktiv innvandringspolitikk, og Norge renner ikke over av radikale muslimer. Dette er små, marginale miljøer – PST anerkjenner at de eksisterer, men mener ikke de er noen stor trussel. Men når vi bidrar til å la disse sakene dominere dagsorden som om de representerte absolutte sannheter så fremstår vi som et parti som ikke akkurat er med på å styrke integreringen i Norge.

Kolbergs forsvar for seg selv på Arbeiderpartiets nettsider er et typisk eksempel på hvordan vi faller i denne fella:

- Arbeiderpartiet vil ha et tolerant samfunn der vi har respekt for at vi er forskjellige. Vi vil ha en aktiv integreringspolitikk med gode skoler, barnehager, fritidsklubber og opplæring i norsk språk, kultur og samfunnsliv.

Hittil går det bra, men så…

Nettopp derfor vil vi slå ned på det ekstreme. Det rammer først og fremst minoritetsmiljøene selv, det hindrer integrering og det er i strid med grunnleggende rettigheter alle skal ha i det norske samfunnet.

Selvsagt skal vi slå ned på radikal islam der denne kommer i konflikt med norsk lov og forsøke å forebygge andre negative sider gjennom god integrering. Hvorfor holder det ikke da med de første to setningene, Kolberg? Hvorfor undergrave det positive budskapet med det negative? Hvorfor slå opp den “uakseptable ideologien” i overskriften heller enn å fokusere på det positive muslimene tilfører. Hvis man trekker fram begge deler er det de negative sidene som blir husket. Og dette er med på å stigmatisere store befolknignsgrupper.

Jonas Gahr Støre, selv om han ikke tar avstand fra Kolbergs måte å formulere seg på, klarer i alle fall å ha et noe mer edruelig forhold til problemstillingen. Han evner å ta avstand fra FrP-versjonen av å forholde seg til problemet, noe Kolberg ikke gjør:

Så til Fremskrittspartiets metode med å løfte denne type saker inn i den norske debatten og skape et inntrykk av at dette pågår nærmest fordi vi har medmennesker med muslimsk tro. Det tar vi avstand fra. Det er der det er viktig å være presis ved å si at den type ekstreme holdninger er ikke et utbredt politisk eller kulturelt fenomen i Norge. PST omtaler det på ganske sober måte i sin rapport, og de er den tjenesten som skal følge med på det. De mener de har god kontroll over det. Men derfra og til nærmest å skape en snikgeneralisering av denne type holdninger som skal gi en assosiasjon til alle mennesker med muslimsk tro, som er følgen av Fremskrittspartiets retorikk, det er ikke jeg med på. (Stortingets spørretime, 18.3.09)