Dette fikk sitt tilsvar fra SVs Snorre Valen, på hans blogg, og i en påfølgende livlig Twitter-diskusjon:

snorrevalen @kokkvold Din definisjon og bruk av (ditt eget) begrep “arabisk fascisme” er nærmest skandaløst sausete og upresist – på så mange plan.

kokkvold @snorrevalen “Arabisk” er upresist, men “fascisme” er mer dekkende enn islamismens apologeter i vest våger å innse.

snorrevalen @kokkvold Du fortsetter å spre om deg med merkelapper på meningsmotstanderne – “islam-apologet” nå som “USA-hater” i 2001. Ganske ynkelig.

kokkvold @snorrevalen Du er relativt ny i politikken og har sikkert ennå mye å lære. Men som demagog er du allerede en mester.

Så kom Høyres Eirik Løkke på banen:

Eiriklokke @snorrevalen Mener du at verden ikke har en utfordring med islamsk fundamentalisme jf din kritikk av @kokkvold?

snorrevalen @Eiriklokke Jo, med islamsk fundamentalisme. Ikke arabere per se.

Eiriklokke @snorrevalen det er vel liten tvil om at de arabiske samfunn ikke er noen gode modeller for utvikling.

snorrevalen @Eiriklokke Det er ikke det vi diskuterer her. Fælt som dere konservative forsøker å vri dere unna saken.

Are Sende Osen fra P3 kommenterte diskusjonen fra sidelinjen, påfulgt av meg selv:

bareare Litt små- artig men mest stusselig twitter- kjekling på gang mellom @snorrevalen og @kokkvold. Hold fred gutta.

sverrebm @kokkvold svarer på kritikk fra @snorrevalen med blatant hersketeknikk, mens @Eiriklokke bidrar med nye generaliseringer fra sidelinja.

Og så fortsatte det hele i en diskusjon mellom meg selv og Eirik Løkke:

Eiriklokke @sverrebm vanskelig å ikke generalisere innenfor 140 tegn. Som Statsviter burde du vel vite at general. også er statsvitenskapens oppgave.

sverrebm @Eiriklokke Generalisering er ofte nødvendig for å forstå. Å dømme muslimer og arabere på bakgrunn av islamister og ekstremister er feil.

Eiriklokke @sverrebm Ikke helt uenig i det. Men generaliseringen arabiske samfunn har et mindre bra verdisyn er en generalisering jeg står for.

sverrebm @Eiriklokke Jeg mener den generaliseringen er for bred, både i forhold til ‘arabiske samfunn’ og ‘verdisyn’ som begreper.

Eiriklokke @sverrebm tja mulig den er for “bred”. Men viktig å se hva som er essens og hva som er nyanse.

Eiriklokke @sverrebm Det er riktig at man mister noe på veien når man søker essens. Men hovedproblemet her er ikke fordommer, men manglende oppgjør.

sverrebm @Eiriklokke: Der ligger vel uenigheten mellom høyre og venstresiden. Er hovedproblemet fordommer eller manglende oppgjør med fremmed kultur?

Det siste poenget her er noe jeg stadig kommer tilbake til når jeg leser om forholdet mellom norsk og utenlandsk kultur, innvandring og asylpolitikk. Det synes på meg som debatten kan deles i et konservativt syn som stort sett har hørt høyresiden til og et liberalt som stort sett har vært venstresidens politikk.

De konservative ser på fremmed kultur som et problem. De ser konflikt mellom verdier definert som “våre” og verdier definert som “fremmede”. Fokuset blir på denne konflikten, særlig på fremmede verdier som vurderes som negative.

De liberale ser på brytning mellom kulturer som en naturlig del av menneskets sosiale utvikling. De har mindre tilknytning til et sett med verdier som oppfattes som “våre”, og er mer opptatt av å lete etter “gode” verdier hvor de enn måtte finnes. De har kanskje en tendens til å overse verdikonflikter til fordel for den positive utviklingen man kan oppnå gjennom en kontinuerlig utfordring av de dominerende verdiene i et samfunn.

Politikkmessig fører dette først og fremst til en forskjell i hvilke tiltak man fokuserer på. Den liberale løsningen er å sørge for integrering, bekjempe fordommer og prøve å legge til rette for at ulike kulturer skal kunne finne seg til rette i samfunnet. Den konservative løsningen er å samle et forsvar av den norske kulturen, begrense innvandring av mennesker fra utenfor vår kulturkrets og fokusere på å løse problemene.

I diskusjonen over er det vel ganske tydelig at Kokkvold og Løkke har en klart konservativ analyse av situasjonen mens Valen og meg selv er godt plantet på den liberale siden. I norsk politikk de siste tiårene har vel SV og Venstre vært de tydelige liberalerene mens FrP har vært de tydeligste konservative partiet, kanskje sammen med Senterpartiet. Høyre og Arbeiderpartiet opplever jeg som partier som har stått litt midt imellom og hatt vanskeligheter med å være tydelige i den ene eller den andre retningen. Det har vel også ført til at den norske politikken på feltet knappest kan kalles svært tydelig.

Med en tydeligere blokkdeling av politikken har Høyre den siste tiden naturlig søkt mer til den konservative siden. Det har også Arbeiderpartiet. Som et parti som tradisjonelt ikke har vært veldig opptatt av innvandrings-, asyl- og integreringspolitikk har partiet vært åpent for at de som tok initiativet fikk ta føringen. Og de som har tatt initiativet er de som har latt seg engasjere av oppfatningen av et problem. Hærførerne fra Oslo, i kompaniskap med Bjarne Håkon Hanssen som en stund var myndig statsråd over feltet, og Arild Stokkan-Grande som satt med jobben som innvandringspolitisk talsmann på Stortinget, har løftet banneret høyt og med svært lite motstand etablert Arbeiderpartiet som et svært tydelig kultur-konservativt parti. Det bekymrer meg.

Å til stadighet snakke om folkegrupper som et problem skaper selvforsterkende trender. Hvis vi lar arabere i Norge oppleve at samfunnet ser på dem som et problem vil det være vanskelig for dem å finne seg til rette her. Hvis vi maner til kamp er det kamp vi får. Selvsagt skal vi ikke akseptere kulturelle uttrykk som er uakseptable brudd på normene i vårt samfunn, men vi kan ikke forkaste andres kultur som helhet. Ingen vil stå og se på at deres kultur utryddes, men hvis de ikke oppfatter andre som en trussel er det kanskje mulig å finne nye måter å uttrykke den på. Jeg tror ikke den som har vært villig til å reise fra sitt hjemland for å finne trygghet er helt uvillig til å inngå kompromisser for å oppnå denne. Men da må han eller hun oppleve at det er noe å hente – at det finnes muligheter for å oppnå trygghet både fysisk, økonomisk og kulturelt.

Møtes de med generaliseringer som at “arabiske samfunn har et mindre bra verdisyn” tror jeg ikke vi skaper slik trygghet.

Forøvrig: Diskusjoner med innlegg på 140 tegn er vanskelig. At man må sette ting på spissen kan likevel noen ganger føre til at man ser ting på nye måter. Så lenge man kan supplere med et blogginlegg i etterkant synes jeg dette er sosiale medier på sitt beste.

Politikk er aldri så kjedelig som når det er valgkamp. Det er ikke spesielt givende å høre politikere sitte i ørkesløse TV-debatter og gjenta sine forhåndsprogrammerte politiske standpunkter til hverandre. Det er heller ikke spesielt interessant å diskutere de populistiske utspillene som hagler fra alle partier i deres jakt på velgernes gunst. Men snart er det over. I dag er det siste frist for forhåndsstemming, på mandag slippes de siste konvoluttene ned i stemmeurnene. Da skal det avgjøres hvem som blir sittende ved roret de neste 4 årene.

Men hvem skal man stemme på? Jeg anbefaler deg faktisk å legge til side alt det du har hørt utbasunert de siste fire ukene. Det er ikke hva de klarer å overgå hverandre i lovnader mot slutten av en fireårsperiode som teller. Det som teller er hvem du stoler på. Hvem du tror kommer til å bringe samfunnet framover i riktig retning. Hvem som har det riktige grunnsynet og er i stand til å styre landet på den måten du ønsker. Hvilken vei skal vi gå?

[youtube SvzU-1EymAI]

Først og fremst er det et veivalg mellom høyre og venstre. Skal fokus være på individet, lavere skatt og mindre styring av folks hverdag, eller på fellesskapsløsninger, solidariske bidrag og trygghet for alle. For meg er ikke det valget vanskelig. Jeg ønsker ikke et samfunn der minst mulig skatt er målet og alle må være sin egen lykkes smed, men et samfunn der vi alle bidrar og tar vare på dem som faller igjennom og ikke lykkes. Jeg ønsker ikke et samfunn der en type barn går på en skole og en annen type barn på en annen skole, men et samfunn der alle barn er del i et variert fellesskap. Jeg ønsker ikke et samfunn der markedskreftene fritt skal få diktere lønn, regler og andre vilkår i arbeidsmarkedet, men et samfunn der vi alle sammen bidrar for at alle har en jobb å gå til med lik lønn for likt arbeid og stabile rammevilkår.

Jeg har ikke tro på at Siv Jensen eller Erna Solberg kan lede oss på veien mot dette samfunnet, Jens Stoltenberg er mannen som lede oss i arbeidet mot å skape dette samfunnet. Jeg har ikke tro på et borgerlig kaos med 4 år regjeringskrise, men et stabilt rødgrønt samarbeid der god politikk skapes i brytningen mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som alle tre skal være sterke nok til å farge politikken med sine egne hjertesaker.

Derfor går jeg til valgurnen på mandag og stemmer på Arbeiderpartiet og 4 nye år med rødgrønn regjering ledet av Jens Stoltenberg. Derfor skal jeg ut i helga sammen med resten av Team 1000 for å overbevise andre om det samme. Deretter håper jeg vi kan gå tilbake til å diskutere gode politiske løsninger heller enn hvem som sa hva til hvem på hvilket tidspunkt i valgkampen.

Godt valg, folkens!

Realiteten er imidlertid at problemene først og fremst har kommet på grunn av sviktende inntekter. Inntektene som har sviktet mest er inntektene fra kommunens kraftfond. Før eide kommunen nemlig det svært lønnsome selskapet Trondheim Energiverk som de årlig fikk inn gode inntekter fra. Dette var imidlertid ikke det privatiseringskåte høyrestyret så fornøyd med. Høyre mener som vi vet at stat og kommune ikke bør ha langsiktig eierskap i bedrifter (som for eksempel Trondheim Energiverk eller Aker), men heller forvalte sine penger i kortsiktige plasseringer i penge- og aksjemarked. Derfor solgte det blå flertallet kraftselskapet i 2002 og plasserte pengene i et kraftfond som skulle gi inntekter til komunekassen i stedet.

Som vi vet har det ikke gått så bra med aksje- og pengemarkedene i det siste, og kraftfondet har tapt penger. I stedet for å gi penger inn i kommunekassa tapte fondet 389 millioner. Til sammenligning hadde Trondheim Energi AS et overskudd på 421 millioner i 2007, og halvtårsresultatet for 1. halvår 2008 viste at de bare lå an til en liten nedgang fra dette. Dette er penger som hadde kommet godt med for å unngå underskudd i kommunen i år.

Lars Sponheim tviholder på sin drøm om en ny sentrum-høyre-regjering. Hans drøm står imidlertid og faller på at Høyre ikke vil ta sjansen på å gå i en mindretallsregjering med FrP. Dette virker som merkelig logikk. Hvorfor skulle Høyre velge å gå med i en mindretallsregjering med mindre støtte i Stortinget sammen med Venstre og KrF når de er så tydelige på at de ønsker et samarbeid med FrP. Med en mindretallsregjering har de til og med den sikkerhetsventilen at de kan få med seg de andre partiene på Stortinget til å blokkere de mest rabiate forslagene fra FrP. For Høyre burde det være tryggere enn å sitte med FrP i en flertallsregjering der de kan risikere å bli trengt opp i et hjørne og være med på å kjøre igjennom forslag de helst var foruten.

Sponheim og Høybråten prøver å få oss til å tro at det ikke vil bli noen FrP-regjering fordi de ikke støtter den.  Som Jørgen Lien påpeker i sin blogg er det ikke nødvendig med noen slik støtte. I Norge er det nemlig ikke Stortinget, men Kongen (dvs. i praksis stortingspresidenten) som utpeker regjeringen. Dersom ikke KrF og Venstre aktivt erklærer sin støtte til en rødgrønn regjering så denne får flertall vil han peke til den største regjeringsblokken i Stortinget for å danne regjering. Dette har vi presedens for med regjeringen Hornsrud i 1928. Dersom de rødgrønne ikke har flertall og Høyre og  FrP til sammen er større enn Arbeiderpartiet kan det godt bli en blå mindretallsregjering uten støtte fra hverken KrF eller Venstre. Det eneste de trenger å gjøre er å la være å aktivt støtte Arbeiderpartiet.

Sponheim er en opportunist som tar den makta han får, men jeg er tilbøyelig til å håpe at han kan komme til å støtte en mindretallsregjering med Arbeiderpartiet for å unngå FrP. At Høybråten skulle gjøre det stiller jeg meg sterkt tvilende til. Jeg ville ikke tørre å sette penger på noen av dem. Hvis de havner på vippen kan nåla svinge begge veier. Den eneste sikkerheten mot en regjering med FrP er fortsatt å stemme på et rødgrønt parti.

Det som egentlig er opphavet til hele problemstillingen er en bruker som, slik Fjellandsbø påpeker, har innrømmet at han bevisst ønsket å sabotere for denne typen bruk av twitter (en aksjon jeg personlig synes er teit, ikke pionervirksomhet for rettigheter og ytringsfrihet, men det er en helt annen sak).

Det gav i utgangspunktet Høyre 3 muligheter:
1. La det skure og gå og håpe at folk klarte å ignorere det eller at nettets selvjustis på en eller annen måte gjorde seg gjeldende.
2. Begynne å moderere/sensurere
3. Stenge twitter-feeden og satse på et annet medium (for eksempel CoverItLive-kommentarer)

Alle har sine åpenbare ulemper.

Slik det ser ut gikk Fjellandsbø for alternativ 2, men dro det i starten en del for langt og i tillegg til denne ene “terroristen” (hans egne ord) sensurerte et par andre og truet enda flere med sensur. Det var helt åpenbart at enkelte av disse ble sensurert fordi man ikke likte måten de sa ting på, ikke fordi de bevisst ønsket å sabotere. Dette førte igjen til at mange av oss twitter-brukere ikke lenger hadde tillit til feeden og heller fulgte twitter-debatten via andre kanaler. Mange av oss gjorde antageligvis det allerede.

Poenget er vel at Twitter antageligvis ikke er et veldig godt egnet medium til “åpen debatt” når man når over en viss størrelse. Den normale bruken av twitter baserer seg på at man følger tweetene til en utvalgt gruppe brukere og at man kan velge å la være å følge twittrere man ikke er interessert i.

Jeg spår en framtid der hashtags bare kommer til å være interessante i de første dagene etter at de er lansert fordi nettets spammere, scammere, phishere og idioter ganske straks vil floode en hashtag etter at den har blitt populær. Det er jo en glimrende mulighet til å få vist sin lenke til tusenvis av brukere i en fei.

Av samme grunn tror jeg nok også denne forkjærligheten hos media og partier for å vise komplette hashtag-feeds kommer til å dø ut, kanskje til fordel for et system der man ber om å bli “friend” med hlm for å få komme i feeden (som er et skritt videre fra det Høyre driver med nå). Da er vi imidlertid tilbake til et punkt der en tredjepersons oppfatning av hva som er “passende” er det som vil gjelde, og nettets frihet har blitt brutt. Det tror jeg på sikt ikke vil være åpent nok for den jevne bruker som selv vil ha makten til å bestemme på hvem sitt vås han eller hun vil høre på.

Hvis du legger hodet på blokka er det ganske lurt å være på godfot med han med øksa…

(For den som ikke vet hva en hashtag er, så er det noe folk skriver på den sosiale tjenesten Twitter for å angi et tema for oppdateringen sin. Dette kan andre søke på eller importere til en annen nettside, for eksempel nettsiden for høyres landsmøte. Arbeiderpartiet importete alle innlegg med #aplm uten å sensurere. Høyre tør tydeligvis ikke utvise samme åpenhet med de som er merket #hlm).

Men er det egentlig så ille at Høyre forsvinner? Ja, jeg frykter hva som skjer hvis Fremskrittspartiet står igjen som det eneste alternativet på høyresiden. Et FrP som støvsuger opp brorparten av de som føler seg til høyre for sentrum vil gi partiet mer makt til å gjennomføre også de mest skadelige delene av politikken sin. På tross av alle Høyres feil er de imidlertid et parti med en viss grad av ansvarlighet.

Som innbygger av Trondheim synes jeg det ikke det er vanskelig å være enig. Antar selv Høyre og FrP må innrømme det faktum at Trondheims innbyggere har tapt mye penger på dette.

Klassekampen beskriver angrepet slik:

Høyre har bestemt seg for at helse og sykehussektoren skal på dagsordenen i valgkampen, og gårsdagens spørretime var ikke noe unntak fra stormløpet.

Det startet med Høyres ulovlige TV-reklame. Den handlet om helsesektoren, der Høyre mener å kunne pirke den rødgrønne regjeringen der det kiler aller mest, nemlig på P-ordet.

Høyres ikke spesielt dårlige poeng er nemlig at antallet private helseforsikringer, og antallet personer som kjøper seg forbi helsekøene, øker. Dermed fører lange helsekøer i seg selv til privatisering. Og det er altså Høyre imot. Derfor vil de – tata! – at staten skal ta i bruk private sykehus for å løse helsekøene.

Og det var dette som var Høyres angrepspunkt mot helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen i spørretimen i går også.

Fra stortingsreferatene kan vi lese oss til hva Bjarne Håkon Hanssen svarte i Stortingets spørretime:

Jeg har lagt merke til at Høyres svar på alle disse spørsmålene er private løsninger. Sist da jeg møtte Lønning i salen, var det atrieflimmer, altså hjerteflimmer, som var den store saken og spørsmålet om å bruke f.eks. Feiringklinikken til å løse det problemet. Jeg har gått positivt inn i dette og sett på den muligheten. Da er situasjonen den at i Norge er fagmiljøet knyttet til atrieflimmer veldig lite. Her i Oslo er det f.eks. to leger som kan behandle atrieflimmer. Da blir ikke løsningen på det problemet å flytte en av de legene ut til Feiringklinikken. Det eneste man da løser, er at vedkommende sannsynligvis får en million kroner mer i lønn.

Som sagt – jeg frykter ikke Høyres valgkamstrategi hvis den er å satse på private sykehus. Det er faktisk noe jeg tror de fleste mennesker i Norge ikke ønsker seg. Når det er sagt er det mye som kan gjøres bedre i norsk helsevesen. En av de tingene som bør gjøres er å få kontroll med en New Public Management-tankegang som har gått over styr, enten slik Senterpartiet foreslår eller på en annen måte.