UNE utøver det innvandringspolitiske skjønnet, uten noen form for politisk kontroll. UNEs nemndledere, som ikke er politikere, og ikke har lov til å ta politiske signaler, skal utøve et politisk skjønn. Det gjør de så dårlig at regjeringen må forandre forskriften fordi UNE vurderer forholdsmessigheten i en utvisningssak så dårlig at politikerne ikke kan leve med det.

Kan vi leve med byråkrater som utøver politisk skjønn uten noen form for kontroll? Eller bør UNE må inn under politisk instruksjon, på linje med UDI? Kan vi forandre forskriften hver gang UNE viser at de mangler evne til gode skjønnsmessige vurderinger?

Det synes helt klart at UNE i mange saker er elendig dårlige til å utvise skjønn, men betyr det at de herved skal underlegges politisk instruksjonsmyndighet? Jeg er ikke like sikker. Det vil gi muligheten til å ta affære i enkeltsaker der det har blitt fattet urimelige avgjørelser, men det blir også en fare for rettssikkerheten til innvanderer, for en slik instruksjonsmyndighet kan selvsagt brukes begge veier. En regjering kunne også komme til å bruke denne instruksjonsmyndigheten til å overprøve UNE for å få kastet ut folk som er politisk uønskede.

Det bør finnes en ankeinnstans som ikke er underlagt politisk instruksjon, men vi kan være enige i at UNE ikke fungerer godt nok i dag, det er Navrud-saken et tydelig eksempel på.

Dette fikk sitt tilsvar fra SVs Snorre Valen, på hans blogg, og i en påfølgende livlig Twitter-diskusjon:

snorrevalen @kokkvold Din definisjon og bruk av (ditt eget) begrep “arabisk fascisme” er nærmest skandaløst sausete og upresist – på så mange plan.

kokkvold @snorrevalen “Arabisk” er upresist, men “fascisme” er mer dekkende enn islamismens apologeter i vest våger å innse.

snorrevalen @kokkvold Du fortsetter å spre om deg med merkelapper på meningsmotstanderne – “islam-apologet” nå som “USA-hater” i 2001. Ganske ynkelig.

kokkvold @snorrevalen Du er relativt ny i politikken og har sikkert ennå mye å lære. Men som demagog er du allerede en mester.

Så kom Høyres Eirik Løkke på banen:

Eiriklokke @snorrevalen Mener du at verden ikke har en utfordring med islamsk fundamentalisme jf din kritikk av @kokkvold?

snorrevalen @Eiriklokke Jo, med islamsk fundamentalisme. Ikke arabere per se.

Eiriklokke @snorrevalen det er vel liten tvil om at de arabiske samfunn ikke er noen gode modeller for utvikling.

snorrevalen @Eiriklokke Det er ikke det vi diskuterer her. Fælt som dere konservative forsøker å vri dere unna saken.

Are Sende Osen fra P3 kommenterte diskusjonen fra sidelinjen, påfulgt av meg selv:

bareare Litt små- artig men mest stusselig twitter- kjekling på gang mellom @snorrevalen og @kokkvold. Hold fred gutta.

sverrebm @kokkvold svarer på kritikk fra @snorrevalen med blatant hersketeknikk, mens @Eiriklokke bidrar med nye generaliseringer fra sidelinja.

Og så fortsatte det hele i en diskusjon mellom meg selv og Eirik Løkke:

Eiriklokke @sverrebm vanskelig å ikke generalisere innenfor 140 tegn. Som Statsviter burde du vel vite at general. også er statsvitenskapens oppgave.

sverrebm @Eiriklokke Generalisering er ofte nødvendig for å forstå. Å dømme muslimer og arabere på bakgrunn av islamister og ekstremister er feil.

Eiriklokke @sverrebm Ikke helt uenig i det. Men generaliseringen arabiske samfunn har et mindre bra verdisyn er en generalisering jeg står for.

sverrebm @Eiriklokke Jeg mener den generaliseringen er for bred, både i forhold til ‘arabiske samfunn’ og ‘verdisyn’ som begreper.

Eiriklokke @sverrebm tja mulig den er for “bred”. Men viktig å se hva som er essens og hva som er nyanse.

Eiriklokke @sverrebm Det er riktig at man mister noe på veien når man søker essens. Men hovedproblemet her er ikke fordommer, men manglende oppgjør.

sverrebm @Eiriklokke: Der ligger vel uenigheten mellom høyre og venstresiden. Er hovedproblemet fordommer eller manglende oppgjør med fremmed kultur?

Det siste poenget her er noe jeg stadig kommer tilbake til når jeg leser om forholdet mellom norsk og utenlandsk kultur, innvandring og asylpolitikk. Det synes på meg som debatten kan deles i et konservativt syn som stort sett har hørt høyresiden til og et liberalt som stort sett har vært venstresidens politikk.

De konservative ser på fremmed kultur som et problem. De ser konflikt mellom verdier definert som “våre” og verdier definert som “fremmede”. Fokuset blir på denne konflikten, særlig på fremmede verdier som vurderes som negative.

De liberale ser på brytning mellom kulturer som en naturlig del av menneskets sosiale utvikling. De har mindre tilknytning til et sett med verdier som oppfattes som “våre”, og er mer opptatt av å lete etter “gode” verdier hvor de enn måtte finnes. De har kanskje en tendens til å overse verdikonflikter til fordel for den positive utviklingen man kan oppnå gjennom en kontinuerlig utfordring av de dominerende verdiene i et samfunn.

Politikkmessig fører dette først og fremst til en forskjell i hvilke tiltak man fokuserer på. Den liberale løsningen er å sørge for integrering, bekjempe fordommer og prøve å legge til rette for at ulike kulturer skal kunne finne seg til rette i samfunnet. Den konservative løsningen er å samle et forsvar av den norske kulturen, begrense innvandring av mennesker fra utenfor vår kulturkrets og fokusere på å løse problemene.

I diskusjonen over er det vel ganske tydelig at Kokkvold og Løkke har en klart konservativ analyse av situasjonen mens Valen og meg selv er godt plantet på den liberale siden. I norsk politikk de siste tiårene har vel SV og Venstre vært de tydelige liberalerene mens FrP har vært de tydeligste konservative partiet, kanskje sammen med Senterpartiet. Høyre og Arbeiderpartiet opplever jeg som partier som har stått litt midt imellom og hatt vanskeligheter med å være tydelige i den ene eller den andre retningen. Det har vel også ført til at den norske politikken på feltet knappest kan kalles svært tydelig.

Med en tydeligere blokkdeling av politikken har Høyre den siste tiden naturlig søkt mer til den konservative siden. Det har også Arbeiderpartiet. Som et parti som tradisjonelt ikke har vært veldig opptatt av innvandrings-, asyl- og integreringspolitikk har partiet vært åpent for at de som tok initiativet fikk ta føringen. Og de som har tatt initiativet er de som har latt seg engasjere av oppfatningen av et problem. Hærførerne fra Oslo, i kompaniskap med Bjarne Håkon Hanssen som en stund var myndig statsråd over feltet, og Arild Stokkan-Grande som satt med jobben som innvandringspolitisk talsmann på Stortinget, har løftet banneret høyt og med svært lite motstand etablert Arbeiderpartiet som et svært tydelig kultur-konservativt parti. Det bekymrer meg.

Å til stadighet snakke om folkegrupper som et problem skaper selvforsterkende trender. Hvis vi lar arabere i Norge oppleve at samfunnet ser på dem som et problem vil det være vanskelig for dem å finne seg til rette her. Hvis vi maner til kamp er det kamp vi får. Selvsagt skal vi ikke akseptere kulturelle uttrykk som er uakseptable brudd på normene i vårt samfunn, men vi kan ikke forkaste andres kultur som helhet. Ingen vil stå og se på at deres kultur utryddes, men hvis de ikke oppfatter andre som en trussel er det kanskje mulig å finne nye måter å uttrykke den på. Jeg tror ikke den som har vært villig til å reise fra sitt hjemland for å finne trygghet er helt uvillig til å inngå kompromisser for å oppnå denne. Men da må han eller hun oppleve at det er noe å hente – at det finnes muligheter for å oppnå trygghet både fysisk, økonomisk og kulturelt.

Møtes de med generaliseringer som at “arabiske samfunn har et mindre bra verdisyn” tror jeg ikke vi skaper slik trygghet.

Forøvrig: Diskusjoner med innlegg på 140 tegn er vanskelig. At man må sette ting på spissen kan likevel noen ganger føre til at man ser ting på nye måter. Så lenge man kan supplere med et blogginlegg i etterkant synes jeg dette er sosiale medier på sitt beste.

Når han sammen med Kristin Halvorsen og Audun Lysbakken skal inn og forhandle så håper jeg de har lært av forrige gang og av dette valget. Jeg håper SV satser på forskning og høyere utdanning, miljø og innvandrings- og asylpolitikken.

Senterpartiet er durkdrevne i gamet. De er jo norges regjeringskoalisjonsparti nummer en og har deltatt i både borgerlige og rødgrønne flertalls- og mindretallsregjeringer. De vet hvordan de skal te seg som lillebror i en koalisjonsregjering og de får gjennomslag og tjener oppslutning på det. En kommentator (tror det var Kyrre Nakkim?) beskrev i løpet av valgnatten hvordan Senterpartiet kom med sine spissede krav i forhandlingene mens SV som aldri har vært annet enn et opposisjonsparti brettet ut hele partiprogrammet på bordet og sa “her er våre standpunkter”.

Det er nok mye av grunnen til at det har gått som det har gått med SV i dette valget. De har få saker de kan peke på som “SV-sakene” i regjeringen. Når man sitter i regjering med et Arbeiderparti som alltid har jobbet for barnehagene så viser man seg ikke fram med å satse på det samme. Jeg håper SV denne gangen vil komme til forhandlingsbordet med mer erfaring og et utvalgt knippe saker de vil kjøre hardt på. Da håper jeg de velger blant SVs hjertesaker der de faktisk er uenige om prioriteringene med Arbeiderpartiet.

Jeg mener det er tre områder der SV kan markere seg og der de faktisk har sjanse til å påvirke politikk som ville blitt mye svakere uten deres press:

• Forskning og høyere utdanning – Alle snakker varmt om det, men dessverre er det et område som har hatt en tendens til å falle igjennom når det skal prioriteres opp mot andre gode formål. Her har SV sjansen til å gjøre en forskjell, både for å sikre Norges framtid og gjenerobre velgere blant akademikerne.
• Miljø – SV fremstår som et parti som er mer opptatt av miljø enn økonomisk vekst og har muligheten til å være et viktig korrektiv til sine samarbeidspartnere som har en tendens til å prioritere næringsliv, særlig i distriktsnorge. Oljeboring i Lofoten og CO2-kutt også innenlands er områder der press fra SV kan gjøre mye.
• Innvandring – Er det ett område i politikken der jeg faktisk skjemmes over mange av uttalelsene og deler av politikken fra eget parti er det på dette området. Vi må få slutt på en populistisk politikk og konfronterende retorikk der man kaster alle prinsipper om solidaritet og medmenneskelighet for å prøve å erobre poeng fra Fremskrittspartiet. Og det har kommet signaler fra arbeidergutta fra Oslo Øst og Senterpartiets Ola Borten Moe om at de vil bli tøffere. Vær så snill og sørg for at han tar feil når Kyrre Nakkim spår at en tøffere Ap-linje vil vinne fram i dette spørsmålet?

Så, Kristin, Audun og Bård Vegard: Gå inn i forhandlingene med fokus på viktige SV-saker der det er mulig å presse Ap til en kursendring. “Pick your battles” og kom ut av forhandlingene med noen viktige seire for SV som både vil styrke dere i kommende valg og sørge for at regjeringen fører bedre politikk!

“Det går for tregt. Alt oppstyret rundt Valgcampen har begynt å lagt seg, vi trenger noe nytt,” sier Per på sin litt utvaskede Levanger-dialekt.  “Har du noen gode ideer, Per-Willy?”
“Har vi noe liggende i spark-skuffen da?” spør Per-Willy mens han kikker bort på den velbrukte skuffen borte ved kneet til Per. SPARK TIL DEM SOM LIGGER NEDE står det med store bokstaver. Dem har Geir satt på med labelmakeren de kjøpte i fjor. Under har han satt på en advarsel: BRUKES KUN I DÅRLIGE TIDER OG FØR VALG.
“Per Arne var innom og hentet noe herfra i går,” svarer Per.
“Hva da?”
“Han tok med noe om sosialklienter. Tenkte vi kunne få dem opp om morran. Uten å plage dem ut på kurs og tiltak og slikt som Bjarne Håkon bruker å mase med. De er jo late, men med dette forslaget kan vi skille klinten fra hveten. De som er uhelbredelig late vil gi opp og miste støtten, mens de andre jo er på beina. Da klarer de seg sikkert selv etter hvert.” Per virker fornøyd med tanken. “Det er populært nå som det er finanskrise og arbeidsledighet og sånn. Per Arne kom i VG og greier.”
“Er det ikke mange av våre velgere som står i fare for å bli arbeidsledige og sånn, da?” innvender Per-Willy “Gir ikke det sjansen for Ap til å fremstå som de svakes beskyttere?”
“Joda,” sier Per, “men det er ikke så nøye. “Da kan vi bare beskylde dem for å være dumsnille og dessuten drive med mobbing av oss. Så kan Siv være landsmoder og støtte oss.”

“Men hva skal vi gjøre i dag, da? Dette holder jo ikke i mange dagene.” Per-Willy tar et godt drag av sin Prince Mild. Røykeloven gjelder jo ikke inne på partikontoret, må vite.
“Hmm…” Per tenker seg nøye om. “Jo, vi fikk jo en gammel mappe i retur her for noen måneder siden. Han derre neger’n som tok over på andre sida av dammen trengte den ikke lenger.” Per bøyer seg ned og åpner Skuffen. Han roter litt rundt før han finner en gammel brunkantet mappe. Den har de arvet fra litt mer handlekraftige partikolleger i andre land som vet hvordan de skal hamle opp med folk av uønsket etnisitet. Han roter litt rundt under noen tomme akevittflasker før han utbryter triumferende: “Se her!”.

“Ååå den har jeg ikke sett siden forrige valg,” sier Per Arne. Han tar imot mappa. Den har fått to nye Post It-lapper på seg. “Thanks for the loan, guys. Worked good!” står det på den øverste, som fortsetter: “Added sum x-tra experinces. Cuba was too close to home and too pubblik. Hidden facilitis in Easter Europe were much better. Find yerself somwhere far from home. – George.”  Den andre lappen sier: “Found this on my desk, I believe it might be yours. – B. Hussein”

“Har de latt en araber klå på mappa vår også nå?” sier Per Arne med misnøye. “Men det George sier er lurt. Hvor skal vi sende dem da? Hva er det som er lengst unna Norge?”
“Afrika!” sier Per. “I alle fall tror jeg det. Det er i alle fall lengre vekk enn Tyskland.”
“Ja, det kan funke,” sier Per Arne. “Driver ikke Jonas og Erik og gjengen og gir dem masse penger også? På tide vi fikk noe tilbake.”
“Vent litt så skal jeg Google det,” sier Per og bøyer seg over tastaturet. “Hmm.. Tanzania er det visst noe som heter. Fullt av elefanter og norske skattepenger. Ganske rolig også står det her.”
“Det går vi for,” sier Per Arne. “Jeg ber Geir skrive en pressemelding. Denne gangen synes jeg det er min tur å komme i VG.”

“Bra jobba gutter,”  høres Geirs stemme om litt ute fra forkontoret. “Hører at Erna også vil ta utlendingene litt nå, så det er bra at vi kjører på for et borgerlig fellesskap.”
“Greit, greit” sier Per og henter fram en ny flaske Løitens fra skuffen…

Selvsagt har de det. Det er ikke bare å sende medmennesker som kasteballer rundt omkring i Europa fordi økonomien svinger. Selv om de kommer fra østeuropa.

Før valget i 2001 red Jens på en Tony Blair-bølge og ønsket å være med på å forme det “nye sosialdemokratiet”, som i prinsippet gikk ut på at Arbeiderpartiet skulle bli litt mer likt Høyre. Det ble privatisering av Telenor, Statoil og New Public Management-revolusjon i blant annet sykehussektoren. Å la være å være sosialdemokrater lenger skulle være løsningen på alt. Sosialdemokrati var gammeldags, og måten å lure tilbake velgerne var å gi dem det Arbeiderparti-ledelsen trodde de ville ha – høyrepolitikk. Som vi husker gikk det veldig bra i 2001-valget?

Denne gangen er det ikke Høyre-politikk man tror velgerne vil ha, men FrP-politikk. Det har vært litt grums ute og gått, men det fikk sin første store topp da Bjarne Håkon Hanssen gikk ut med en ny og mindre human asylpolitikk. Så nører Hijab-saken opp en islamiserings-panikk, og så lanserer Martin Kolberg en kamp mot det radikale islam. Min gamle medsammensvorne fra AUF i Nord-Trøndelag, Arild Stokkan-Grande har siste utspill på banen om å bruke bistandspolitikken som pressmiddel for å bli kvitt de flyktningene vi ikke vil ha. SnikFrPiseringen av Arbeiderpartiet kaller Tore Sandvik det så treffende i sin blogg.

Dersom vi faller for FrPs grep og aksepterer holdningen om vår svært liberale innvandringspolitikk som er en trussel mot den norske kultur og egenart, så får vi denne typen politikk. Norge har hatt en svært restriktiv innvandringspolitikk, og Norge renner ikke over av radikale muslimer. Dette er små, marginale miljøer – PST anerkjenner at de eksisterer, men mener ikke de er noen stor trussel. Men når vi bidrar til å la disse sakene dominere dagsorden som om de representerte absolutte sannheter så fremstår vi som et parti som ikke akkurat er med på å styrke integreringen i Norge.

Kolbergs forsvar for seg selv på Arbeiderpartiets nettsider er et typisk eksempel på hvordan vi faller i denne fella:

- Arbeiderpartiet vil ha et tolerant samfunn der vi har respekt for at vi er forskjellige. Vi vil ha en aktiv integreringspolitikk med gode skoler, barnehager, fritidsklubber og opplæring i norsk språk, kultur og samfunnsliv.

Hittil går det bra, men så…

Nettopp derfor vil vi slå ned på det ekstreme. Det rammer først og fremst minoritetsmiljøene selv, det hindrer integrering og det er i strid med grunnleggende rettigheter alle skal ha i det norske samfunnet.

Selvsagt skal vi slå ned på radikal islam der denne kommer i konflikt med norsk lov og forsøke å forebygge andre negative sider gjennom god integrering. Hvorfor holder det ikke da med de første to setningene, Kolberg? Hvorfor undergrave det positive budskapet med det negative? Hvorfor slå opp den “uakseptable ideologien” i overskriften heller enn å fokusere på det positive muslimene tilfører. Hvis man trekker fram begge deler er det de negative sidene som blir husket. Og dette er med på å stigmatisere store befolknignsgrupper.

Jonas Gahr Støre, selv om han ikke tar avstand fra Kolbergs måte å formulere seg på, klarer i alle fall å ha et noe mer edruelig forhold til problemstillingen. Han evner å ta avstand fra FrP-versjonen av å forholde seg til problemet, noe Kolberg ikke gjør:

Så til Fremskrittspartiets metode med å løfte denne type saker inn i den norske debatten og skape et inntrykk av at dette pågår nærmest fordi vi har medmennesker med muslimsk tro. Det tar vi avstand fra. Det er der det er viktig å være presis ved å si at den type ekstreme holdninger er ikke et utbredt politisk eller kulturelt fenomen i Norge. PST omtaler det på ganske sober måte i sin rapport, og de er den tjenesten som skal følge med på det. De mener de har god kontroll over det. Men derfra og til nærmest å skape en snikgeneralisering av denne type holdninger som skal gi en assosiasjon til alle mennesker med muslimsk tro, som er følgen av Fremskrittspartiets retorikk, det er ikke jeg med på. (Stortingets spørretime, 18.3.09)