Statsråd Tora Aasland påpeker helt riktig at det ville være et brudd på den akademiske friheten. I tillegg er det som Moshe Zuckermann påpeker å angripe Israel på helt feil sted. Akademisk boikott kunne vært forsvart dersom det var tilfelle at det ble begått grove overgrep mot den akademiske friheten i landet, og akademia ikke sto fritt til å kritisere styresmaktene. Slik er det ikke, som Moshe Zuckermann er et godt eksempel på. Det at han kommer til Trondheim for å snakke, og viser at det også finnes kritiske røster i Israel er antageligvis også med på å styrke forståelsen for landet heller enn å koke opp noen antisemittisk storm som enkelte “Israel-venner” synes å tro. Som intern kritiker av Israels politikk er også han mot boikott.

Selvsagt er en generell undertrykkelse av Palestinerne en trussel mot den akademiske friheten deres, men mangelen på rent drikkevann og strøm på Gaza-stripen eller frykten for å bli drept av høyreekstreme Israelere er vesentlig større problemer. Å stenge Israel inne bak en intelektuell segregeringsmur vil ikke sørge for å styrke moderate og liberale krefter.

Når styret ved NTNU stemmer dette forslaget ned på torsdag kan vi forhåpentligvis heller fortsette en konstruktiv diskusjon rundt problemene i Midtøsten, jobbe for å styrke de moderate stemmene i Israel og hjelpe det Israelske folket å se at de ikke kan fortsette en passiv støtte til de overgrepene som gjøres i deres navn.

Oppdatering: Få også med deg innlegg om saken på bloggen Polar Coordinate.

Jeg kan godt se at det er grunnlag for saklig kritikk av utvalget av forelesere. En velbegrunnet kritikk, kanskje til og med forslag på saklige opponenter med forskningsbasert argumentasjon kunne vært grunnllag for interessant debatt. I stedet får vi en navnløs Israelsk UD-kilde referert av Haaretz og Dagbladet som omtaler foreleserne som “et stjernelag av Israel-hatere”. Det føyer seg inn i rekken av utspill fra “Israel-venner” og den israelske staten som ikke akkurat er egnet til å bygge opp tillit i verden forøvrig.

Vi ser nå gjentatte forsøk på å skape et bilde av Norge som en Israel-hatende nasjon, et bilde jeg ikke synes samsvarer med virkeligheten i det hele tatt. Med unntak av enkelte langt ute på både de ytterste høyre og venstre fløyene ser jeg svært lite Israel- eller jødehat. Det jeg derimot hører mye av er støtte til palestinerne og kritikk av den israelske statens handlinger. Å likestille det med hat mot Israel og jødene er milevidt fra å være konstruktiv diskusjon.

Nok en gang må jeg stille spørsmålet om dette er folk som faktisk ønsker å nøre opp konflikter for å kunne framstå som ofre eller om de bare ikke skjønner at det er det de holder på med. Det er vanskelig å tro på uvitenhet i det israelske utenriksdepartementet, selv om de sliter med å ha slike som Avigdor Lieberman på toppen.

Til alle dere som er sjokkert over at disse foredragene er så ubalanserte oppfordrer jeg til å arrangere en tilsvarende serie. Finn gode forskningsbaserte foredragsholdere av Walts kaliber som framstiller konflikten fra et annet synspunkt og jeg kommer gjerne for å høre på. Om noen NTNU-ansatte eller studenter er med på initiativet ser jeg ikke for meg at dørene vil være stengte heller.

Som sagt kommer Kenneth Walt til Trondheim for å holde foredrag på fredag. Jeg vil tro det må bli smekkfult i auditorium D2 med all denne forhåndsomtalen han får av foredraget…

Andre gode innlegg (med svært illustrerende kommentarfelt) om saken:

• Ola Nordal, med oppfølging.
• NTNU-rektor Torbjørn Digernes

En organisasjon som kaller seg Scholars for Peace in the Middle East var blant de første som fanget opp denne forelesningsserien og sporenstreks stemplet NTNU som “A Norwegian hate university”. De har blant annet også startet en aksjon med kommentarer på NTNU-rektor Torbjørn Digernes’ blogg. Et annet nettsted som kastet seg på hylekoret var bloggen “Norway, Israel and the Jews”.

Sistnevnte stiller seg uforstående til organisator Morten Levins (som forøvrig har jødisk bakgrunn) uttalelser om at det er “sterke krefter” som prøver å kvele all informert debatt om Israel. De lurer på hvem disse sterke kreftene er, og om det kanskje er en mørk konspirasjon?

Det er nok ingen mørk konspirasjon, men man skal ikke ha fulgt mye med på debatten om Israel før man legger merke til at det er en lang rekke Israel-vennlige debattanter som kaster seg over ethvert kritisk argument og stempler det som “antisemittisme”, “hatpropaganda” eller noe tilsvarende. Gjør man noe annet enn å ensidig uttrykke sin støtte til enhver israelsk handling er man bortimot medansvarlig for Holocaust. Selv kritikk av enkelthandlinger fra den israelske staten blir som regel slått ned på.

Det som stadig fascinerer meg er hvordan denne skaren av debattanter ikke skjønner at det finnes få ting som er så skadelig for staten Israels sak som disse beinharde og unyanserte angrepene på alle som ytrer seg kritisk eller sågar (som rektor Digernes) bare åpner for å la kritikere slippe til. Det er ikke David Irving vi snakker om her, men anerkjente forskere som i alle fall har saklig argumentasjon bak sine meninger.

Jeg vil uttrykke min tydelige støtte til Torbjørn Digernes og organisatorene bak forelesningsserien og gleder meg til foredraget med Walt den 9. oktober. Jeg hører gjerne også på seriøse forskningsbaserte innlegg fra Israel-vennlige forelesere, men kan ikke annet enn riste på hodet over de nett-trollene som her er nevnt.

JERUSALEM—In a historic speech before the U.N. Tuesday, newly elected Israeli prime minister Benjamin Netanyahu unveiled a comprehensive plan to extend political discord and senseless violence in the Middle East through the next 25 years. Key elements of the 60-page road map include a symbolic and ultimately fruitless 2010 regional summit, a tenuous cease-fire that will be violently broken mid-autumn by an as-yet-unnamed splinter group, a series of hope-shattering assassinations, and two untimely comas. “I intend to lead the nation of Israel out of this senseless, bitter fighting and chaos, and into a new era of organized, carefully thought-out fighting and chaos,” Netanyahu said. “If Israelis and Arabs work together, we can put off lasting peace indefinitely.” Sources close to the prime minister indicated that Netanyahu would be willing to consider Palestinian statehood if such a move led to a full-scale Mideast war.

Fra tid til annen blir jeg minnet på konflikten i Palestina, og har dårlig samvittighet på “den vestlige verdens” vegne. Den siste uken har det vært Audun Lysbakkens skildringer fra sin reise i Palestina på bloggen sin. For et par måneder siden var det Barbara Cupistis film Forbidden Childhood. Før det var det TV-sendingene fra invasjonen i Gaza. Og akkurat i dag var det dette satireinnslaget fra The Onion.

Det er alltid mulig å peke tilbake til Bibelens dager og si at dette området har en tusenårig historie med konflikt og beskrive det som en slags naturtilstand. Men ser vi på den nære historien har vi virkelig svin på skogen i forhold til å bidra til konflikten. Europas dårlige samvittighet etter 2. verdenskrig gav støtte til Sionistbevegelsen, særlig i Storbrittannia. Allerede før statens dannelse var forløperen til den Israelske hæren, Haganah, skyldig i grove overgrep mot den palestinske befolkningen. De hadde en lidelseshistorie som motivasjon, men det kan på ingen måte rettferdiggjøre det de utsatte palestinerne for.

Foreleseren jeg hadde i stormaktspolitikk bruker å si at dette er den minst viktige konflikten i det 20. århundre. Og fra et maktorientert stormaktsståsted har han selvsagt rett. Europa kunne la sionistbevegelsen få fritt spillerom i dette strategisk uviktige lille hjørnet av verden. Så lenge de ikke truet Suez-kanalen eller oljeleveransene kunne de få holde på som de ville. Og det har de virkelig fått gjort. Skruppelløse ledere i Israel har kynisk spekulert i et høyt konfliktnivå, støtte på religiøst grunnlag fra noen viktige velgere i Europa og USA og deres strategiske uviktighet i de store interessenes spill.

Så lenge grupper av religiøse fundamentalister i Norge så vel som resten av Europa og USA er de som først og fremst lar konflikten få konsekvenser for valg, er den politiske kostnaden ved å kritisere okkupasjonen stor og den potensielle fortjenesten liten. Skulle denne politiske realiteten endre seg er det et enormt problem for de elementer i den Israelske staten som ønsker at denne konflikten skal fortsette. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det nå kommer stadige anklager om antisemittisme mot Norge. Deler av den israelske ledelsen er rett og slett livredde for at den israelske okkupasjonen ikke bare skal være noe vi rister på hodet over når vi ser det på TV, men at vi også skal stille krav til våre politikere og la det få konsekvenser på valgdagen om de ikke gjør nok. Derfor trenger de å stemple kritikk av okkupasjonen som antisemittisme – å fortsette å gjøre det til en ikke-sak i europeisk, amerikansk og norsk politikk.

Vi må sørge for at disse ropene om antisemittisme er grunnløse. Det er ikke jødene som står bak handlingene – de fleste jøder bor ikke i Israel. Det er heller ikke Israel som står bak handlingene – store deler av den israelske befolkningen gjør det heller ikke. Det er israelske ledere som gir ordre til handlingene. Det er dem og deres handlinger vi må kritisere. Vi må ikke få den vanlige israelske velger til å føle seg alene og omringet av fiender, vi må sørge for at de føler seg som en del  av et verdenssamfunn og at verden rundt dem ikke kommer til å utslette Israel dersom de ikke velger ledere som Ariel Sharon, Avigdor Lieberman og Benjamin Netanyahu.

Vi har alle som velgere og deltakere i demokratiet et ansvar.

Vi må sørge for at det ikke bare er religiøse fundamentalister som stiller krav til sine politikere (også i mer enn 5 minutter etter at vi har sett et fælt innslag på Dagsrevyen), vi må sørge for at det å ikke ta okkupasjonen på alvor også har en politisk kostnad og vi må sørge for å støtte politikere som gjør en innsats, som kritiserer politikken men likevel ønsker å bygge broer til den israelske sivilbefolkningen.