Begge sakene er eksempler (dog ikke blant de mest hårreisende) på typisk politisk journalistikk i Norge fra de store tabloidene. En journalistikk jeg godt kunne være foruten.

Den politiske dekningen, i alle fall når den får stor plass, handler om å finne “svake punkter” der man kan lage skandale av hva politikerne gjør, ikke av deres politikk. Noen ganger er dette berettiget, noen ganger komplett uvesentlig. Noen ganger jobbes det hardt for å skape storm i et vannglass og lure politikerne til å si noe dumt for så å prøve å felle dem på grunnlag av en sak som i utgangspunktet bare burde være verdt en liten notis.

Når det gjelder akkurat disse to sakene har de både likhetstrekk og ulikheter som er ganske viktige. Begge har de lagt seg på den linjen andre i samme posisjon gjør, begge antagelig uten å tenke så mye mer over det enn at “dette er nå ganske luksuriøst, men det er nå sånn man bruker å gjøre det. Da må det vel være greit for meg å gjøre det samme?”

Det er en glimrende sammenligning Johannesen gjør mellom Stoltenberg og Kong Olav på trikken. Der Stoltenberg bare gjorde som statsledere bruker å gjøre når de reiser så Kong Olav en glimrende mulighet til å fremstå som et symbol og godt eksempel gjennom å ta trikken under oljekrisen i 1973. Jens’ synd er å ikke benytte seg av den samme muligheten gjennom å ofre en time eller to ekstra for å ta rutefly, eller kanskje til og med reise til København med nattoget? Fortjener han litt kjeft for det? Ja, greit nok. Burde det være verdt et førstesideoppslag i landets største avis? Antagelig ikke.

Jagland-saken er mer komplisert. Torbjørn Jagland har mottatt den gode lønnen og frynsegodene som følger med stillingen hans som generalsekretær for Europarådet. Samtidig slipper han å betale skatt, siden det er et etablert prinsipp i internasjonal rett at de som arbeider for internasjonale organisasjoner ikke skal betale skatt hverken til landet der de jobber eller landet de kommer fra². Andre nordmenn som jobber i internasjonale organisasjoner nyter godt av det samme³. Burde Jagland gitt avkall på noen av godene? Kanskje. Samtidig, dersom han gjorde dette ville det indirekte kunne oppfattes som en kritikk av europeiske statsledere som har vesentlig større goder. Ta for eksempel en titt på luksusen franske presidenter velter seg i. Slik kritikk er noe en representant for Europarådet må være veldig forsiktig med.

Men hva er det Jagland forsvarer seg med? Ikke det han burde gjort, et kort utsagn som for eksempel: “Vilkårene er utvilsomt svært gode etter norsk standard, og jeg mener ikke det ville være urimelig om det ble innført en ordning som gjorde at jeg måtte betale skatt som alle andre.” Hadde han holdt seg til å svare noe slikt hadde det antageligvis ikke blitt mer enn et lite oppslag som fort ble glemt. Beklageligvis sier han omtrent det, men så lar han seg lure av journalistene til å begynne å ro seg ut på en argumentasjon om at man trenger gode betingelser for å rekruttere de beste⁴. Mulig det, men det er argumentasjon som norske bedriftsledere allerede har bevist at ikke skaper mye sympati i den norske befolkningen (eller hos VG). Jagland sier ingen ting som er direkte feil, men han burde skjønt at å utdype og nyansere i en slik sak ikke vil hjelpe ham. Det burde han få noen andre til å hjelpe ham med. Dessverre har Jagland bevist før at han er et lett offer for VG og andre i denne type saker. Det har antagelig kostet ham både en statsministerpost og et partilederverv før.

Men hva er egentlig moralen her? At Jagland og Stoltenberg gjør PR-tabber? Nei, at den norske tabloidpressen bruker alt for mye innsats på dårlige politiske saker. For hvor viktige er egentlig disse to sakene for norsk politikk? Ikke så lite viktige at de ikke fortjener å skrives om, men ikke viktigere enn at det holder med en liten syrlig kommentar. Og disse eksemplene er ikke så ille. Heksejakten mot Åslaug Haga var et mye verre eksempel. Hun hadde begått noen små feil, og lot seg lure til å komme med feil kommentarer til media for deretter å bli jaget til hun ikke klarte mer.

Hvor viktig var det for oss nordmenn at Åslaug Haga hadde gjort et par små feil? Ganske lite viktig. Greit nok at hun ble tatt på det. Greit nok at hun burde beklaget det uforbeholdent med en gang, men helt hårreisende at det ble drevet så langt.

Jeg savner journalister og redaktører som ikke bare vurderer hvorvidt det er mulig å selge aviser på en sak eller hvorvidt det går an å bruke den til å “ta makta”. Jeg savner journalister og redaktører som jobber for å “ta makta” der det begås faktiske og viktige overtramp, der politikken er feil eller der politikernes handlinger faktisk kan tenkes å gå ut over den. Jeg kan godt tenke meg å slippe journalister og redaktører uten noe filter for hva de mener er riktig, viktig og rettferdig, som ser på det som sin oppgave å formidle alt folket vil ha, uansett.

Det er en grunn til at jeg aldri kjøper hverken VG eller Dagbladet og færre og færre papiraviser generelt…

1. henholdsvis denne om Jagland denne om Stoltenberg
2. blant annet for å bevare sin uavhengighet og ikke gi noen stat som deltar i samarbeidet en fordel de andre ikke har
3. men i noen tilfeller betaler man i stedet skatt til organisasjonen for eksempel i FN
4. ikke i VG-saken på nett, men blant annet her i Aftenposten

- Plutselig kom det ene fantasioppslaget etter det andre. Plutselig var ledelsen i Forsvaret trukket inn, og så gikk redaktør Stanghelle ut og beskyldte Forsvaret for løgn. Det er helt absurd at de få setningene i Jerusalem Post har blitt til en så stor sak. Det føles som om jeg har åpnet Pandoras eske, sier 45-åringen til Dagbladet.

Stanghelle kom med betimelig og riktig kritikk av Jerusalem Post og deres helt håpløse oppslag om den norske antisemittismen, men han bør tåle å få tilbake med samme mynt. Det grunnlaget han hadde for å mene at forsvaret skjulte noe var jo heller ikke annet enn ekstremt syltynt. Og hadde han brukt litt sunn fornuft måtte han jo også skjønne at det ville være litt merkelig av en norsk offiser å stikke hodet sitt fram på denne måten, som forsvarets Bent-Ivan Myhre sier:

Det faller på sin egen urimelighet at en norsk etterretningsoffiser skulle gå ut med navn på denne måten. Men om Stanghelle eller noen andre har dokumentasjon på det motsatte, tar vi mer enn gjerne imot den, sier han.

Realiteten i denne saken viser seg å være at både Jerusalem Post, Aftenposten og store deler av pressen forøvrig har latt seg lure opp i stry av folk som hadde interesser av å selge en sak om norsk antisemittisme. Som vanlig får ikke kildekritikk stå i veien for en god og kontroversiell historie.

Iskwews hjørne har en mer inngående gjennomgang av hele hendelsesforløpet i denne besynderlige påskekrimmen. Takk til Snorre Valen som gjorde meg oppmerksom på det.

En ting synes i alle fall å være sikkert – det er lenge siden nettet ble bedre på å levere øyeblikksnyheter, og papiravisene blir også raskt utkonkurrert som kilden til godt kommentarstoff. Papiravisene må holdes kunstig i live dersom de ikke klarer å utvikle seg selv til å bli noe nytt. TED stiller som vanlig med interessante tanker om mye, også en utvei for papiravisenes overlevelse: