[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=qvd5jAP0nGs]

Jeg er en sterk tilhenger av at homofile skal ha de samme rettigheter som heterofile til assistert befruktning og adopsjon. Dette fordi jeg mener det ikke er noen grunn til å anta at et homofilt par er dårligere omsorgspersoner enn et heterofilt par, eller på annen måte i dårligere stand til å gi et barn en god oppvekst. Da er det diskriminerende å ha en lovgivning som behandler dem annerledes.

I lovgivningen rundt det å få barn er det etter min mening barnets rettigheter som må ha førsteprioritet, ikke foreldrenes. Når saken var de homofiles rettigheter ble det sannsynliggjort utenfor rimelig tvil at det ikke var hensyn til barna som tilsier at man måtte forskjellsbehandle par. Derfor var det riktig å fjerne den forskjellsbehandlingen.

Nå vil Gunn Karin Gjul ha oss til å ta neste skritt og også åpne for de samme rettighetene for single kvinner. Her mener jeg den samme tankegangen ikke er gyldig.

Dagens lovgivning når det gjelder kunstig befruktning har som utgangspunkt at det å ha to foreldre (uansett kjønn) i utgangspunktet er en fordel for barnet framfor å ha en forelder. Det legitimerer at vi ikke behandler single kvinner og kvinner i parforhold likt når det gjelder kunstig befruktning. Dersom Gunn Karin Gjul mener at dette er diskriminerende hviler bevisbyrden på henne når det gjelder å bevise at den antagelsen er feil.

At det er synd på ufrivillig barnløse single kvinner, som hennes argumentasjon hviler på, er ikke tilstrekkelig. Hun må også kunne overbevise oss om at det er til barnas beste. Først da blir det riktig å kalle det diskriminering.

Jeg mener det er legitim forskjellsbehandling. Jeg er åpen for forsøk på å overbevise meg om det motsatte, men inntil videre har jeg ikke støtt på tilstrekkelige argumenter for det.

I dag kommenterer Kristin Clemet to nyheter som etter hennes mening har fått for lite oppmerksomhet: At lovreguleringen av kjønnskvotering i ASA-styrer og forbud mot sexkjøp ikke ser ut til å virke. Personlig var jeg svært positiv til det første og skeptisk til det andre tiltaket da de ble innført, men det er ikke det jeg vil kommentere nå. Når det gjelder kjønnskvotering er nemlig argumentasjonen hennes bortimot useriøst billig.

Clemets bakgrunn for å si at kjønnskvoteringen ikke virker er at kvinneandelen blant toppledelsen i ASA-bedriftene har økt lite. Intensjonen var at flere kvinner i styrene også skulle føre til at dette bedret seg, men foreløpig har andelen blant de 30 av de største 100 bedriftene i Norge som er Allmenaksjeselskaper bare økt fra 12 til 16,6 prosent. Den er attpåtil høyere blant selskaper som ikke er omfattet av loven.

Å dømme tiltaket på dette grunnlaget framstår som rimelig lite seriøst. Tiltaket kommer fordi man har sett en systematisk kjønsskjevhet i hvordan dette fordeles. En systematisk skjevhet som har eksistert helt siden vi først fikk bedrifter, i flere hundre år. Kjønnskvotering er ment å skulle åpne på denne skjevheten gjennom å gi flere kvinner nødvendig erfaring fra strategisk toppnivå i norsk næringsliv. Vi snakker her om et utvalg på 30 bedrifter i en tidsperiode på 5 år (2004-09). Hvor stor andel av toppledelsen er skiftet ut på disse 5 årene? I tillegg trådde ikke loven i kraft før 1. januar 2006((Vedtaket var knyttet til Odelstingsproposisjon 97 (2002-03), og knytter seg til Lov om Aksjeselskaper og Lov om Allmennaksjeselskaper. )), med 2 års overgangstid for etablerte selskaper. Det vil si at kravet ikke har vært aktivt før 1. januar 2008. Det vil si i under to år.

Hvor raskt forventer Kristin Clemet at man skal kunne snu en slik kultur? Det tar tid for disse kvinnene å skaffe seg erfaringen og nettverket som gjør dem i stand til å utkonkurrere menn med samme kunnskap og kompetanse som dem selv. Det tar tid å snu trenden, deretter tar det tid at denne utviklingen endrer den faktiske sammensetningnen. Ingen forventer vel at man skal begynne å sparke mannlige toppledere forå sette inn kvinner. Først må det dyrkes frem flere kvinner med riktig erfaring, så må det oppstå åpninger gjennom andre lederes avgang som disse kan fylle. Jeg hadde blitt veldig overrasket om denne prosessen hadde tatt så lite som to år.

Det er godt mulig at dette ikke vil ha så stor effekt som det vi tilhengere håper, men det blir for billig av Clemet å bruke dette som argument for at det er feilslått.

Audun Lysbakken har også lest FrPs partiprogram og kan i bloggen Rett Venstre! avsløre at dette ikke bare mangler i programmet, men at det i programmet til FrP faktisk også står at: “Det er ikke en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.”

Hadde vi ikke snakket om Norges nest største parti hadde dette vært noe å le av…