Dette var vel en bloggpost som helst skulle kommet under eller i forkant av København-forhandlingene, men jeg har vært opptatt med mye annet enn blogging i det siste. Jeg synes uansett det er interessant å titte tilbake for å forstå ting som skjedde.

Hva er så et tonivåspill? Det er en variant av såkalt spillteori. Dette er en fagretning som befinner seg i grenselandet mellom statsvitenskap og samfunnsøkonomi. Den mest berømte opprinnelsen til denne teorien kommer fra John Forbes Nash som du kanskje husker fra filmen A Beautiful Mind? Tonivåspill-teorien kommer fra Robert Putnam, og er spesielt interessant for å forstå diplomatiske forhandlinger.

I utangspunktet høres det kanskje litt merkelig at det å sende en lavere nivå representant skal gjøre deg sterkere i forhandlinger, men det er faktisk slik. Det hele handler om at man blir sterkere dersom man har en “høyere makt” i hjemlandet som man kan påberope seg at kanskje ikke vil godta resultatet av forhandlingene. USA har for eksempel veldig strenge regler for ratifisering av traktater som må godkjennes av kongressen. For å få en bindende avtale med USA må man ikke bare overbevise presidenten, men også sørge for å få en avtale som er god nok til at Kongressen vil godkjenne den. I forhandlingene kan presidenten for eksempel si noe slikt som “Personlig er jeg jo enig i det du sier, men jeg trenger en avtale som Kongressen vil godta, og det du foreslår blir nok vanskelig å selge til konservative republikanere.”

Dette blir litt det samme som når du får en invitasjon til en middagsavtale du helst vil unngå: “Ja, det høres trivelig ut, men jeg må sjekke med kona om vi er opptatt den kvelden.”

Gjennom å ha en “høyere makt” på hjemmebane får altså Obama et ekstra forhandlingskort han kan spille for å få avtalen best mulig for USA. I et mindre demokratisk land som Kina er ikke dette like effektivt.  Hvem vil tro på at Hu Jintao vil ha problemer med å få gjennomslag i Kina for en avtale han har gått med på? Da kommer trikset med å sende statsministeren i stedet. Han har da også muligheten til å være personlig medgjørlig, men han kan si han er avhengig av presidentens godkjennelse for å få noe igjennom. Hadde presidenten kommet selv kunne han blitt nødt til å komme med bindende utsagn på stedet.

Fortsatt litt uklart? Se for deg følgende eksempel:

La oss si at USA sin ideelle posisjon er at Kina forplikter seg til å redusere CO2-utslippene til et visst nivå uten at USA må betale. Kinas ideelle posisjon er at de reduserer til det nivået og at USA betaler hele beløpet det vil koste. La oss si at det vil koste 100 milliarder dollar. La oss også si at Kongressen i USA maksimalt kan være villig til å gå med på å betale inntil 60 milliarder dollar, mens Kina minimum vil kreve 40 milliarder dollar for å kunne gå med på en avtale. Vi ser da at det er et såkalt løsningsrom mellom 40 og 60 milliarder der begge er villige til å gå med på avtalen. Dette er selvsagt ikke kjent for partene, hva de er villige til å gå med på holdes hemmelig når forhandlingen starter.

For at utfallet for USA sin del skal komme så nærme 40 milliarder som mulig er det flere måter man kan gå fram. For det første kan de amerikanske forhandlerne prøve å overdrive Kongressens uvilje og overbevise kineserne om at de for eksempel aldri vil godta 5o milliarder. Hvis Wen Jiabao forhandler på vegne av kineserne kan han også si at han ikke har mandat fra presidenten for å godta mer enn 40.

Et veldig viktig poeng her er derfor å skaffe seg informasjon om hva motpartens “høyere makt” på hjemmebane er villig til å gå med på. Gjennom å vite hva det reelle forhandlingsrommet til motparten er skaffer du deg en fordel. Her har demokratier en ulempe med at de har mer åpne systemer, men de vil ofte ha en fordel med at det er mange flere beslutningstakere og dermed mindre forutsigbart hva de vil gå med på.

En annen taktikk kineserne kan bruke er også å prøve å påvirke den Amerikanske opinionen. Det er her de offentlige talene under slike konferanser er ekstremt viktige. Dersom kineserne klarer å få den amerikanske befolkningen, og dermed kongressrepresentantene til å bli mer positive og betalingsvillige vil de utvide handlingsrommet til Obama og da paradoksalt nok svekke hans forhandlingskraft.

I en slik forhandling vil det være en fordel for amerikanske forhandlere dersom den interne opposisjonen i USA lager mye leven. Dersom de gir inntrykk overfor kineserne at de vil være i stand til å velte en avtale som blir for dyr for USA vil de styrke de amerikanske forhandlernes posisjon. Dette er igjen en åpenbar fordel for demokratiske land der det er større rom for intern opposisjon.

Dette så vi også tydelig i regjeringsforhandlingene om Soria Moria II, der ulike grupper og politikere innad i de tre regjeringspartiene gikk ut offentlig og tydelig med sine krav til erklæringen. Ut fra tankegangen om et tonivåspill vil dette være noe som styrker deres partis forhandlingsposisjon gjennom å innskrenke ledelsens handlingsrom.

Selvsagt gjelder regelen om at det er en fordel å innskrenke handlingsrommet bare inntil et visst nivå. Da skjer det slik som det skjedde i København. Hvis det maksimale beløpet USA var villig til å betale var 45 mens det minimale Kina var villig til å godta for å forplikte seg var 55 milliarder blir enden på visa at det ikke er noe overlapp i handlingsrommene og dermed ikke rom for å inngå noen avtale i det hele tatt. For de som ønsker å få avtalen til å havarere er selvsagt dette målet. Klimaskeptikerne ønsker ikke bare å få en avtale som er så gunstig så mulig for Obama, men å innskrenke handlingsrommet hans så mye at han ikke får inngått noen avtale i det hele tatt.

Det er her politikkens og diplomatiets virkelige balansekunst kommer inn. Man må både håndtere den interne opposisjonen og utenlandske forhandlere på en gang. Det krever en virkelig leder for å lykkes. La oss håpe Obama er den mannen.

Som jeg skrev på min engelske blogg på fredag mener jeg at Barack Obama er en verdig mottaker av fredsprisen. Jeg har vært i tvil om det kanskje har vært litt tidlig å gi ham prisen, men blir mer og mer overbevist om at Thorbjørn Jagland og resten av Nobel-komiteen gjorde det riktige. Barack Obama har faktisk overbevist den amerikanske befolkningen om å stemme på ham og hans utenrikspolitikk. Han har tatt initiativet til en rekke nye prosesser, deriblant stenging av Guantanamo, forbud mot tortur, vraking av rakettskjoldplanene og arbeid for atomvåpennedrustning.

Å gi ham prisen kan er en viktig oppmuntring og anerkjennelse til å fortsette dette arbeidet. Jeg er enig med Tore Sandvik i at det er surpompfakter vi ser fra skaren av kritikere som fortsetter å sutre. Fortsatt i tvil? Denne videoen med Rachel Maddow kan kanskje få deg på andre tanker?

La oss håpe han gjør det…

Jeg har plassert min blogg i Trondheim på bloggportalen Bloggurat