En rekke av de politikerne som gjør dette (dog ikke alle) er politikere som stort sett ikke har drevet med annet enn politikk. Kanskje har de klart å karre til seg en del studiepoeng fra et universitet, men det meste av sin yrkeserfaring har de gjerne først fra politiske ungdomsorganisasjoner, deretter fra parti, storting og regjering. Hva er så deres kompetanse? Jo, først og fremst innsikt i politiske beslutningsprosesser, påvirkningsmuligheter og nettverk. Dette er det de kan og det som gjør dem ettertraktet som arbeidstakere. Uten en annen karriere å falle til bake på så er det helt naturlig at de trekker til denne bransjen når  de legger politikken på hylla.

Dette er heller ikke noe nytt. Avgåtte politikere har alltid vært ettertraktede leder i nærings- og samfunnsliv. Den store forskjellen er at da gjør de det samme for en bestemt arbeidsgiver mens de nå gjør det for hvem som helst som vil betale.

Slik de politiske partiene fungerer nå, så er det å kjempe seg vei opp gjennom partiorganisasjonen fra man er ung den beste måten å skaffe seg politisk innflytelse. Da må man gjerne ofre det å skaffe seg en karriere utenfor politikken. Med mindre det endrer seg er det systemet og ikke de forholdsvis ufrie karrierevalgene disse menneskene gjør vi må skylde på.

Høyreavisa Adressa prøver nok å jobbe for at det rødgrønne samarbeidet i Trondheim skal lide samme skjebne som det rødgrønne fylkessamarbeidet i Nord-Trøndelag som havarerte da det ble kjent at Senterpartiet hadde forhandlet med andre bak ryggen på sine samarbeidspartnere fra Ap og SV.

Det hele startet med utspillet fra Knut Fagerbakke om at han trodde Sp kom til å trekke seg fra samarbeidet. Med direkte adresse til den høyrevridde Sp-eren Ola Borten Moe kunne det late til at han prøvde å sparke beina under samarbeidet. Men Fagerbakke er en gammel politisk ringrev. Snart skal det forhandles om politisk plattform for neste bystyreperiode. Da er det bra for både SV og Sp om de skaper inntrykk av at det er på nippet at de trekker seg fra samarbeidet med mindre Arbeiderpartiet gir dem store innrømmelser i forhandlingene.

Dette er nok ren strategi fra SVs side, jeg tror ikke Fagerbakke styrer mot noe brudd. Så mye står på spill rent symbolsk sett for både dem og SV, både lokalt og på nasjonalt plan til at de er villige til å risikere at Høyre tar over igjen Trondheim.

Heldigvis har også Marthinsen rett når han påpeker at en vesentlig grunn til det rødgrønne samarbeidets suksess i Trondheim også er den store mangelen på alternativer på høyresiden post Slundgård. I motsetning til ham ser jeg ikke tegnene til at høyresiden i Trondheim er i ferd med å reise seg. Det er ren ønsketenkning.

For en som stort sett ikke kjøper hardcover-bøker var prisen noe stiv, men den er knakende godt skrevet. Derfor mener jeg boka var verdt pengene selv om den ser ut til å ha noen mangler jeg har kommentert lenger ned.

Som underholdningslitteratur i ferien var boka glimrende. I 1994 var jeg 13 år, men likevel svært politisk engasjert. At jeg var glødende opptatt av EU-avstemminga som 13-åring overrasket meg egentlig litt når jeg tenkte over det nå. Det betyr uansett at jeg på den tiden ikke var aktiv i Arbeiderpartiet, men har sett mye til restene av EU-saken etter at jeg selv engasjerte meg i AUF i 1997. Det var derfor veldig interessant både å få fylt inn noen av de historiske hullene og sammenhengene, samt bare å gjenoppleve hele striden.

Kallset lar oss nemlig gjenoppleve striden. Han skriver engasjerende, og det er lett for en politisk nerd å la seg rive med. Selv om jeg kjenner utfallet og historien satt jeg likevel nesten med en sitrende spenning i kroppen da Kallset beskrev spillet på LO-kongressen i 94. Jeg kunne omtrent føle frustrasjonen til landsmoder Gro og partileder Torbjørn da opprettelsen av Sosialdemokrater mot EU ble lansert. Ikke minst kunne jeg gjenoppleve den euforiske gleden av at folket stemte riktig og forkastet EU-prosjektet.

Språket i boka fortjener ekstra ros. Boka er skrevet på nynorsk, men det er ikke den vanlige demonstrativt stive nynorsken jeg ofte opplever fra noen av venstresidens skribenter som skriver nynorsk på trass. Kallsets nynorsk flyter ekstremt godt, og som bokmålsbruker (som riktignok har 9 år nynorsk som hovedmål fra grunnskolen) går det lang tid mellom hver gang jeg tenker over at det er nynorsk jeg leser. Han velger konsekvent ord som er forståelige også for bokmålsbrukere, og i de ytterst få tilfellene der dette ikke er mulig legger han attpå til bokmålsoversettelse. Bruken av nynorsk er intet mindre enn eksemplarisk og fortjener en egen honnør.

For alt engasjementet denne boka gjenopplivet i meg er det likevel noe som får akademikeren i meg til å reagere litt. Dette er nemlig ingen bok som presenterer teorier og antyder sammenhenger ut fra det tilgjengelige materialet. Den presenterer den virkelige og autorative beskrivelsen av sannheten om prosessen. Dette er kanskje vel så mye en kritikk av historiefaget generelt som det er en kritikk av forfatteren spesielt. Jeg oppfatter nemlig dette som gjengs måte å gjøre ting på i historieskrivingen. Det er minst to ting jeg savner:

For det første ville jeg svært gjerne hatt en bedre redegjørelse (helst i starten av boka) for prosessen bak boka og de kilder og metoder som har vært de viktigste. Forfatteren er redelig i sin redegjørelse for sitt ståsted som deltaker i prosessen, men han forteller oss ikke annet enn at boka er basert på hans hovedoppgave i historie og hans egne erfaringer.

For det andre er jeg en svoren motstander av sluttnoter, særlig i bøker. Det er ekstra vanskelig å følge med på kildehenvisningene når dette medfører at man må bla tilbake i boka, finne riktig kapittel og riktig note i noteseksjonen bakerst. Siden notenummereringen starter på nytt for hvert kapittel blir dette jevnt over for mye arbeid. Derfor velger jeg som leser heller å drite i å se hva kildene er enn å måtte avbryte flyten i lesingen. Et raskt blikk ned på en fotnote eller en inline kildehenvisning ville jeg nok tatt meg tid til. Oppklarende noter blir selvsagt heller ikke lest, siden jeg ikke tar meg tid til å bla dem fram bakerst i boka for å finne ut om det lille tallet bare var henvisning til en avisartikkel eller en fyldig redegjørelse for en påstand.

Denne misnøyen understrekes ytterligere av at jeg selv takket være moderne kommunikasjonsteknologi har muligheten til å sjekke fakta. Jeg synes påstandene om Per-Edgar Kokkvolds innvolvering (på side 125-6 i boka) var ganske interessante:

Allereie på det første styremøtet hadde SME vedtatt å opprette “et nettverk av personer med faglig kompetanse på forskjellige områder”[...]der også tidlegare Ap-statsråd Matz Sandman, økonomiprofessor Steinar Strøm og redaktør i Arbeiderbladet Per Edgar Kokkvold var med. Det er interessant at ein redaktør, attpåtil i den tidlegare Ap-avisa Arbeiderbladet, gav råd og synspunkt til SME. Ein kan undre seg over korleis Norsk Presseforbund eller Norsk Redaktørforening hadde reagerdt dersom det hadde vorte kjent at ein av redaktørane var rådgivar for ein kamporganisasjon under EU-striden.

Ressursgruppa vart dratt med i arbeidet med dei viktigaste trykksakene til SME, ikkje minst det viktige heftet Sosialdemokratisk Alternativ (SALT)… [heftet] var meir eit meri kollektivt produkt enn SME gav inntrykk av. Det vart nemleg ikkje opplyst at Sandman, Kokkvold, Rune Gerhardsen og [Hallvard] Bakke hadde deltatt eller lagt premissar for skrivinga av heftet.

Disse påstandene fikk meg til å bli nysgjerrig på hvordan Kokkvold, i dag generalsekretær i Norsk Presseforbund, kunne forsvare dette. Derfor spurte jeg og fikk svar på Twitter:

Sverrebm: Er nysgjerrig på hva generalsekretær @kokkvold ville mene om redaktør Kokkvolds politiske EU-aktivisme beskrevet i boka “Makta midt imot”.

Kokkvold: @sverrebm Ett møte med SME, i full åpenhet og i samråd med ja-redaktøren. Skrev for øvrig nei-kommentarer i min spalte nesten hver uke.

Sverrebm: @kokkvold Inntrykket jeg sitter igjen med fra boka er at du var en sentral deltaker i Tove Strand Gerhardsens arbeidsgruppe.

Kokkvold: @sverrebm Nei, det var jeg nok ikke.

Sverrebm: @kokkvold Noen ganger er altså virkeligheten mindre spennende enn historieskrivingen…

Kokkvold: @sverrebm Min aktivitet skjedde i spaltene. Den bidro nok til at jeg ikke ble ansvartlig redaktør i Arbeiderbladet. Det var bra for avisa.

Dette illustrerer for meg tydelig de litt for svake presiseringene av hvor sterke tolkninger forfatteren selv har gjort. I notene til denne delen forklarer forfatteren følgende (s. 306):

51. Opplysningar frå Wegard Harsvik, stadfesta av Per Edgar Kokkvold, i samtale 17.03.04. Det same stadfesta Steinar Strøm i telefonsamtale våren 2004

52. Gerhardsen, Tove Strand, Wegard Harsvik, Steinar Strøm og Finn Erik Thoresen: Sosialdemokratisk Alternativ. Sosialdemokrater mot EU, Oslo 1994.

Det gis med andre ord inntrykk for at dette er en framstilling av historien som Kokkvold selv støtter. Enten lyver Kokkvold på Twitter nå, ellers tar forfatteren seg noen friheter for å gjøre historien mer interessant. Jeg velger å tro at den erfarne pressemannen Kokkvold ikke er dum nok til å komme med direkte løgner på et offentlig sted som Twitter.

Man må være en kritisk leser, og akademikeren i meg har lært meg spesielt å se på historiebøker med en viss skepsis. Klarer man det er denne boka mer enn god nok til å være både god underholdning, engasjerende polemikk og interessant kunnskapskilde. Den var vel verdt de  kr 339,00 jeg betalte for den.

Dette fikk sitt tilsvar fra SVs Snorre Valen, på hans blogg, og i en påfølgende livlig Twitter-diskusjon:

snorrevalen @kokkvold Din definisjon og bruk av (ditt eget) begrep “arabisk fascisme” er nærmest skandaløst sausete og upresist – på så mange plan.

kokkvold @snorrevalen “Arabisk” er upresist, men “fascisme” er mer dekkende enn islamismens apologeter i vest våger å innse.

snorrevalen @kokkvold Du fortsetter å spre om deg med merkelapper på meningsmotstanderne – “islam-apologet” nå som “USA-hater” i 2001. Ganske ynkelig.

kokkvold @snorrevalen Du er relativt ny i politikken og har sikkert ennå mye å lære. Men som demagog er du allerede en mester.

Så kom Høyres Eirik Løkke på banen:

Eiriklokke @snorrevalen Mener du at verden ikke har en utfordring med islamsk fundamentalisme jf din kritikk av @kokkvold?

snorrevalen @Eiriklokke Jo, med islamsk fundamentalisme. Ikke arabere per se.

Eiriklokke @snorrevalen det er vel liten tvil om at de arabiske samfunn ikke er noen gode modeller for utvikling.

snorrevalen @Eiriklokke Det er ikke det vi diskuterer her. Fælt som dere konservative forsøker å vri dere unna saken.

Are Sende Osen fra P3 kommenterte diskusjonen fra sidelinjen, påfulgt av meg selv:

bareare Litt små- artig men mest stusselig twitter- kjekling på gang mellom @snorrevalen og @kokkvold. Hold fred gutta.

sverrebm @kokkvold svarer på kritikk fra @snorrevalen med blatant hersketeknikk, mens @Eiriklokke bidrar med nye generaliseringer fra sidelinja.

Og så fortsatte det hele i en diskusjon mellom meg selv og Eirik Løkke:

Eiriklokke @sverrebm vanskelig å ikke generalisere innenfor 140 tegn. Som Statsviter burde du vel vite at general. også er statsvitenskapens oppgave.

sverrebm @Eiriklokke Generalisering er ofte nødvendig for å forstå. Å dømme muslimer og arabere på bakgrunn av islamister og ekstremister er feil.

Eiriklokke @sverrebm Ikke helt uenig i det. Men generaliseringen arabiske samfunn har et mindre bra verdisyn er en generalisering jeg står for.

sverrebm @Eiriklokke Jeg mener den generaliseringen er for bred, både i forhold til ‘arabiske samfunn’ og ‘verdisyn’ som begreper.

Eiriklokke @sverrebm tja mulig den er for “bred”. Men viktig å se hva som er essens og hva som er nyanse.

Eiriklokke @sverrebm Det er riktig at man mister noe på veien når man søker essens. Men hovedproblemet her er ikke fordommer, men manglende oppgjør.

sverrebm @Eiriklokke: Der ligger vel uenigheten mellom høyre og venstresiden. Er hovedproblemet fordommer eller manglende oppgjør med fremmed kultur?

Det siste poenget her er noe jeg stadig kommer tilbake til når jeg leser om forholdet mellom norsk og utenlandsk kultur, innvandring og asylpolitikk. Det synes på meg som debatten kan deles i et konservativt syn som stort sett har hørt høyresiden til og et liberalt som stort sett har vært venstresidens politikk.

De konservative ser på fremmed kultur som et problem. De ser konflikt mellom verdier definert som “våre” og verdier definert som “fremmede”. Fokuset blir på denne konflikten, særlig på fremmede verdier som vurderes som negative.

De liberale ser på brytning mellom kulturer som en naturlig del av menneskets sosiale utvikling. De har mindre tilknytning til et sett med verdier som oppfattes som “våre”, og er mer opptatt av å lete etter “gode” verdier hvor de enn måtte finnes. De har kanskje en tendens til å overse verdikonflikter til fordel for den positive utviklingen man kan oppnå gjennom en kontinuerlig utfordring av de dominerende verdiene i et samfunn.

Politikkmessig fører dette først og fremst til en forskjell i hvilke tiltak man fokuserer på. Den liberale løsningen er å sørge for integrering, bekjempe fordommer og prøve å legge til rette for at ulike kulturer skal kunne finne seg til rette i samfunnet. Den konservative løsningen er å samle et forsvar av den norske kulturen, begrense innvandring av mennesker fra utenfor vår kulturkrets og fokusere på å løse problemene.

I diskusjonen over er det vel ganske tydelig at Kokkvold og Løkke har en klart konservativ analyse av situasjonen mens Valen og meg selv er godt plantet på den liberale siden. I norsk politikk de siste tiårene har vel SV og Venstre vært de tydelige liberalerene mens FrP har vært de tydeligste konservative partiet, kanskje sammen med Senterpartiet. Høyre og Arbeiderpartiet opplever jeg som partier som har stått litt midt imellom og hatt vanskeligheter med å være tydelige i den ene eller den andre retningen. Det har vel også ført til at den norske politikken på feltet knappest kan kalles svært tydelig.

Med en tydeligere blokkdeling av politikken har Høyre den siste tiden naturlig søkt mer til den konservative siden. Det har også Arbeiderpartiet. Som et parti som tradisjonelt ikke har vært veldig opptatt av innvandrings-, asyl- og integreringspolitikk har partiet vært åpent for at de som tok initiativet fikk ta føringen. Og de som har tatt initiativet er de som har latt seg engasjere av oppfatningen av et problem. Hærførerne fra Oslo, i kompaniskap med Bjarne Håkon Hanssen som en stund var myndig statsråd over feltet, og Arild Stokkan-Grande som satt med jobben som innvandringspolitisk talsmann på Stortinget, har løftet banneret høyt og med svært lite motstand etablert Arbeiderpartiet som et svært tydelig kultur-konservativt parti. Det bekymrer meg.

Å til stadighet snakke om folkegrupper som et problem skaper selvforsterkende trender. Hvis vi lar arabere i Norge oppleve at samfunnet ser på dem som et problem vil det være vanskelig for dem å finne seg til rette her. Hvis vi maner til kamp er det kamp vi får. Selvsagt skal vi ikke akseptere kulturelle uttrykk som er uakseptable brudd på normene i vårt samfunn, men vi kan ikke forkaste andres kultur som helhet. Ingen vil stå og se på at deres kultur utryddes, men hvis de ikke oppfatter andre som en trussel er det kanskje mulig å finne nye måter å uttrykke den på. Jeg tror ikke den som har vært villig til å reise fra sitt hjemland for å finne trygghet er helt uvillig til å inngå kompromisser for å oppnå denne. Men da må han eller hun oppleve at det er noe å hente – at det finnes muligheter for å oppnå trygghet både fysisk, økonomisk og kulturelt.

Møtes de med generaliseringer som at “arabiske samfunn har et mindre bra verdisyn” tror jeg ikke vi skaper slik trygghet.

Forøvrig: Diskusjoner med innlegg på 140 tegn er vanskelig. At man må sette ting på spissen kan likevel noen ganger føre til at man ser ting på nye måter. Så lenge man kan supplere med et blogginlegg i etterkant synes jeg dette er sosiale medier på sitt beste.

I dag kommenterer Kristin Clemet to nyheter som etter hennes mening har fått for lite oppmerksomhet: At lovreguleringen av kjønnskvotering i ASA-styrer og forbud mot sexkjøp ikke ser ut til å virke. Personlig var jeg svært positiv til det første og skeptisk til det andre tiltaket da de ble innført, men det er ikke det jeg vil kommentere nå. Når det gjelder kjønnskvotering er nemlig argumentasjonen hennes bortimot useriøst billig.

Clemets bakgrunn for å si at kjønnskvoteringen ikke virker er at kvinneandelen blant toppledelsen i ASA-bedriftene har økt lite. Intensjonen var at flere kvinner i styrene også skulle føre til at dette bedret seg, men foreløpig har andelen blant de 30 av de største 100 bedriftene i Norge som er Allmenaksjeselskaper bare økt fra 12 til 16,6 prosent. Den er attpåtil høyere blant selskaper som ikke er omfattet av loven.

Å dømme tiltaket på dette grunnlaget framstår som rimelig lite seriøst. Tiltaket kommer fordi man har sett en systematisk kjønsskjevhet i hvordan dette fordeles. En systematisk skjevhet som har eksistert helt siden vi først fikk bedrifter, i flere hundre år. Kjønnskvotering er ment å skulle åpne på denne skjevheten gjennom å gi flere kvinner nødvendig erfaring fra strategisk toppnivå i norsk næringsliv. Vi snakker her om et utvalg på 30 bedrifter i en tidsperiode på 5 år (2004-09). Hvor stor andel av toppledelsen er skiftet ut på disse 5 årene? I tillegg trådde ikke loven i kraft før 1. januar 2006((Vedtaket var knyttet til Odelstingsproposisjon 97 (2002-03), og knytter seg til Lov om Aksjeselskaper og Lov om Allmennaksjeselskaper. )), med 2 års overgangstid for etablerte selskaper. Det vil si at kravet ikke har vært aktivt før 1. januar 2008. Det vil si i under to år.

Hvor raskt forventer Kristin Clemet at man skal kunne snu en slik kultur? Det tar tid for disse kvinnene å skaffe seg erfaringen og nettverket som gjør dem i stand til å utkonkurrere menn med samme kunnskap og kompetanse som dem selv. Det tar tid å snu trenden, deretter tar det tid at denne utviklingen endrer den faktiske sammensetningnen. Ingen forventer vel at man skal begynne å sparke mannlige toppledere forå sette inn kvinner. Først må det dyrkes frem flere kvinner med riktig erfaring, så må det oppstå åpninger gjennom andre lederes avgang som disse kan fylle. Jeg hadde blitt veldig overrasket om denne prosessen hadde tatt så lite som to år.

Det er godt mulig at dette ikke vil ha så stor effekt som det vi tilhengere håper, men det blir for billig av Clemet å bruke dette som argument for at det er feilslått.

En rap fra to college-gutter som karakteriserer seg som “young conservatives”, ikke ulikt Unge Høyre her hjemme. Blant ting du ikke hadde forventet å høre i en rap-låt:

Three things taught me conservative love:
Jesus, Ronald Reagan, plus Atlas Shrugged
Saving our nation from inflation devastation
On my hands and my knees praying for salvation

[youtube lkeZ2P4SiY8]

For den som ikke er fult like politisk nerdete kan jeg nevne at Atlas Shrugged som det henvises til er en roman av Ayn Rand, som regnes som en viktig del av det ideologiske grunnlaget for nykonservatismen – ideologien både Unge Høyre og de unge konservative i USA er så begeistret for.

Du kan også lese hele teksten til låta her.

(Thanks to Lee Stiegman at The Monkey Cage for posting this video.)

Oppdatering: Tar selvkritikk på å ha blandet sammen begrepet young conservatives med Young Republicans som er Unge Høyres motstykke i USA. Har redigert i forhold til det.

Lars Sponheim tviholder på sin drøm om en ny sentrum-høyre-regjering. Hans drøm står imidlertid og faller på at Høyre ikke vil ta sjansen på å gå i en mindretallsregjering med FrP. Dette virker som merkelig logikk. Hvorfor skulle Høyre velge å gå med i en mindretallsregjering med mindre støtte i Stortinget sammen med Venstre og KrF når de er så tydelige på at de ønsker et samarbeid med FrP. Med en mindretallsregjering har de til og med den sikkerhetsventilen at de kan få med seg de andre partiene på Stortinget til å blokkere de mest rabiate forslagene fra FrP. For Høyre burde det være tryggere enn å sitte med FrP i en flertallsregjering der de kan risikere å bli trengt opp i et hjørne og være med på å kjøre igjennom forslag de helst var foruten.

Sponheim og Høybråten prøver å få oss til å tro at det ikke vil bli noen FrP-regjering fordi de ikke støtter den.  Som Jørgen Lien påpeker i sin blogg er det ikke nødvendig med noen slik støtte. I Norge er det nemlig ikke Stortinget, men Kongen (dvs. i praksis stortingspresidenten) som utpeker regjeringen. Dersom ikke KrF og Venstre aktivt erklærer sin støtte til en rødgrønn regjering så denne får flertall vil han peke til den største regjeringsblokken i Stortinget for å danne regjering. Dette har vi presedens for med regjeringen Hornsrud i 1928. Dersom de rødgrønne ikke har flertall og Høyre og  FrP til sammen er større enn Arbeiderpartiet kan det godt bli en blå mindretallsregjering uten støtte fra hverken KrF eller Venstre. Det eneste de trenger å gjøre er å la være å aktivt støtte Arbeiderpartiet.

Sponheim er en opportunist som tar den makta han får, men jeg er tilbøyelig til å håpe at han kan komme til å støtte en mindretallsregjering med Arbeiderpartiet for å unngå FrP. At Høybråten skulle gjøre det stiller jeg meg sterkt tvilende til. Jeg ville ikke tørre å sette penger på noen av dem. Hvis de havner på vippen kan nåla svinge begge veier. Den eneste sikkerheten mot en regjering med FrP er fortsatt å stemme på et rødgrønt parti.

Inntil videre ser det ut til at de negative stemmene treffer nærmest målet. Vi kan i dag lese i Dagsavisen at det hele bryter sammen til kaos og opptøyer. Nå slåss politiet med tilhengere av Musavi som mener det er omfattende valgfusk. Det ser ut til at det er langt å gå før Iran nærmer seg noe som ligner på stabilt demokrati.

Oppdatering: Blogger Andreas Halse kommenterer i lys av egne erfaringer fra Iran, og VG rapporterer om kaos i det deres egne journalister også har blitt slått med køller av politiet.

Et par små utdrag:

Internett er fortsatt et ungt fenomen, og det forstås ikke av alle. Dessverre er det gjerne slik at jo mer makt man har, jo mindre forstår man.

Når store deler av samfunnet ledes av personer som knapt kan stave IT, og med enda færre som vet hva forkortelsen står for, er det ikke rart at fremtiden saboteres av makthaverne.

Det gjør mange, enten de jobber i det private eller i offentlig sektor.

Og dette om platebransjens krig mot egne kunder:

Resten av mediebransjen var på den årlige prisutdelingen til Gulltaggen. Det er et stort årlig arrangement med glimrende foredragsholdere, men prisutdelingen har en stor stygg ripe i lakken etter at de ifjor kåret «Piracy Kills Music» til Norges beste internettstrategi.

Ett år etter klarer jeg verken å se at strategien var vellykket, eller at den noensinne kommer til å virke. For meg virker det som om musikkbransjens strategi er å sende ut «selvmordsbombere».

Ledelsen overlever kanskje, men hvordan det og «brent jords taktikk» skal gi dem og musikerne mer penger i kassa er nok strategi på et nivå høyere enn jeg forstår.

Det overrasker vel ingen at SV ligger langt framme, med bloggere som Bård Vegard Solhjell, Audun Lysbakken og Snorre Valen, men det er mer interessant at KrF synes å være i siget. De har blant annet en aktiv blogg-tjeneste på sine nettsider, og synes å satse hardt på dette i valgkampen. Arbeiderpartiets toppolitikere har desverre mange dårlig oppdaterte blogger, selvsagt med en del hederlige unntak – slik som Tore O. Sandvik. Partiet får likevel omtale som en “lovende outsider”, og omtales som bedre på Facebook og Twitter. Høyre synes tross hærskaren av “blåbloggere” å ha dårlig med toppolitikere som blogger.

Dette gjelder imidlertid (topp-)politikerblogger, til forskjell fra blogger om politikk der bildet nok er litt annerledes.