En rekke av de politikerne som gjør dette (dog ikke alle) er politikere som stort sett ikke har drevet med annet enn politikk. Kanskje har de klart å karre til seg en del studiepoeng fra et universitet, men det meste av sin yrkeserfaring har de gjerne først fra politiske ungdomsorganisasjoner, deretter fra parti, storting og regjering. Hva er så deres kompetanse? Jo, først og fremst innsikt i politiske beslutningsprosesser, påvirkningsmuligheter og nettverk. Dette er det de kan og det som gjør dem ettertraktet som arbeidstakere. Uten en annen karriere å falle til bake på så er det helt naturlig at de trekker til denne bransjen når  de legger politikken på hylla.

Dette er heller ikke noe nytt. Avgåtte politikere har alltid vært ettertraktede leder i nærings- og samfunnsliv. Den store forskjellen er at da gjør de det samme for en bestemt arbeidsgiver mens de nå gjør det for hvem som helst som vil betale.

Slik de politiske partiene fungerer nå, så er det å kjempe seg vei opp gjennom partiorganisasjonen fra man er ung den beste måten å skaffe seg politisk innflytelse. Da må man gjerne ofre det å skaffe seg en karriere utenfor politikken. Med mindre det endrer seg er det systemet og ikke de forholdsvis ufrie karrierevalgene disse menneskene gjør vi må skylde på.

Hovedargumentet er at KrF, V, H og Frp fikk 50 000 flere stemmer enn Ap, SV og Sp gjorde til sammen. Derfor hevder Marthinsen at “velgerne tapte valget” på grunn av at valgsystemet etter sigende er udemokratisk. Han sier det er vanskelig å skjønne at det ikke skal være slik at den grupperingen som fikk flest stemmer blir den som får flest mandater og makt til å danne regjering. I følge egne uttalelser har Marthinsen en mastergrad i statsvitenskap, jeg får ta ham på ordet selv om argumentasjonen hans er håpløst simplistisk. Fra et høyrevridd synspunkt er det selvsagt lett å velge enkel retorikk som er til sin fordel.

Her følger svar på tre sentrale punkter i hans argumentasjon.

Delingstallet i valgmodellen

I Norge velger vi representanter etter den modifiserte Sainte-Laguës metode. “Den modifiserte” betyr i denne sammenhengen at man i stedet for å dele stemmetallet på 1 for å få den første representanten deler man på 1,4. Det vil altså si at et parti må ha flere stemmer enn det de må ha i den umodifiserte versjonen for å få sitt første mandat. For senere mandater har modifikasjonen ingen påvirkning. Dette hører også til blant det Marthinsen og andre mener er udemokratisk.

Grunnen til at det er sånn er at det har vært et ønske at man vil ha større og mer styringsdyktige partigrupperinger i Stortinget. Det har rett og slett ikke vært ønskelig med et system med veldig mange småpartier. Det er selvsagt en politisk beslutning man kan være enig eller uenig i, men jeg er tilhenger av den. Jeg ønsker forutsigbarhet og stabilitet i politikken.

Arealkomponenten i valgmodellen

For det første har vi hørt mye klaging i det siste på den geografiske komponenten i valgordningen. Vi har en desentralisert valgmodell der vi velger representanter fylkesvis. Hvor mange stemmer hver representant får er basert på en kombinasjon av antall innbyggere og størrelsen på fylket. Er dette håpløst udemokratisk? Kanskje hvis du ser valgsystemet fra Oslo, men se det fra nordlendingenes synspunkt.

Kilde: St.meld 12 2006-07

Med 169 representanter på stortinget ville det bety 27457 innbyggere per representant. Oslo ville hatt 19 representanter mens Finnmark ville fått 2. Disse to representantene skulle da dekke et område på 48 000 kvadratkilometer mellom seg, mens hver representant i Oslo ville ha 23. Med avstandene i Oslo kan man forvente å være representert av noen fra sitt nabolag, det er 22 kilometer fra Lysaker til Skillebekk. Mellom Alta og Kirkenes er det 466 kilometer (forutsatt at du kjører snarveien gjennom Sverige. Med bare to representanter ville den jevne Finnmarking etter all sannsynlighet ikke oppleve å være representert fra noen som kommer fra et sted i nærheten av seg selv. Ville det oppleves som rettferdig? Ville det føre til at Finnmarkingene følte en tilknytning til de beslutningene som ble tatt og rimelig kunne forventes å følge dem?

Marthinsens tankegang på spørsmålet om geografi vil ikke akkurat gjøre det enklere for småpartiene. Det vil si: Oslo vil med sine 19 representanter antagelig være representert av en lang rekke småpartier, mens spenningen i Finnmark med sine 2 vil stå mellom om begge går til Arbeiderpartiet eller om også Fremskrittspartiet får et mandat. Definisjonen av “småparti” vil bli en helt annen i de mindre folketunge strøkene i landet.

Det er forøvrig interessant at Marthingsen henger seg veldig opp i dette delingstallet uten å være så opptatt av sperregrensen. Nå har jeg heller ikke gått inn i de mer politiske argumentene for en geografisk skjevfordeling som skal kompensere for andre systematiske skjevheter i samfunnsstrukturen.

Venstre som borgerlig parti

Marthinsens argumentasjon baserer seg på at “den borgerlige siden” med 50 000 flere stemmer har blitt “frarøvet” flertallet sitt. Legg merke til at han her inkluderer Venstre med sine 104 000 stemmer. Vi snakker her om det samme Venstre som var klare på at de ikke ville akseptere noen regjering med FrP. FrP har på sin side sagt at de ikke vil støtte noen regjering de ikke er med i. Da er det viktig å huske at vi i Norge ikke har en såkalt “positiv parlamentarisme”, som krever at regjeringen skal ha et flertall i Stortinget. Presedens (for eksempel fra Hornsrud i 1928) er at den som har den største blokken bak seg, uten et aktivt flertall mot seg utnevnes til statsminister. Gitt at Venstre og FrP ikke kunne delta i den samme blokken ville fortsatt de rødgrønne utgjøre den største blokken i Stortinget selv med de ekstra mandatene de kunne fått.

Dette var tre poenger sånn på sparket (kunne sikkert kommet med fler om jeg hadde tid) som illustrerer at Marthinsens syn på saken er ekstremt forenklet og på ingen måte noen selvsagt sannhet.

Klassekampen beskriver angrepet slik:

Høyre har bestemt seg for at helse og sykehussektoren skal på dagsordenen i valgkampen, og gårsdagens spørretime var ikke noe unntak fra stormløpet.

Det startet med Høyres ulovlige TV-reklame. Den handlet om helsesektoren, der Høyre mener å kunne pirke den rødgrønne regjeringen der det kiler aller mest, nemlig på P-ordet.

Høyres ikke spesielt dårlige poeng er nemlig at antallet private helseforsikringer, og antallet personer som kjøper seg forbi helsekøene, øker. Dermed fører lange helsekøer i seg selv til privatisering. Og det er altså Høyre imot. Derfor vil de – tata! – at staten skal ta i bruk private sykehus for å løse helsekøene.

Og det var dette som var Høyres angrepspunkt mot helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen i spørretimen i går også.

Fra stortingsreferatene kan vi lese oss til hva Bjarne Håkon Hanssen svarte i Stortingets spørretime:

Jeg har lagt merke til at Høyres svar på alle disse spørsmålene er private løsninger. Sist da jeg møtte Lønning i salen, var det atrieflimmer, altså hjerteflimmer, som var den store saken og spørsmålet om å bruke f.eks. Feiringklinikken til å løse det problemet. Jeg har gått positivt inn i dette og sett på den muligheten. Da er situasjonen den at i Norge er fagmiljøet knyttet til atrieflimmer veldig lite. Her i Oslo er det f.eks. to leger som kan behandle atrieflimmer. Da blir ikke løsningen på det problemet å flytte en av de legene ut til Feiringklinikken. Det eneste man da løser, er at vedkommende sannsynligvis får en million kroner mer i lønn.

Som sagt – jeg frykter ikke Høyres valgkamstrategi hvis den er å satse på private sykehus. Det er faktisk noe jeg tror de fleste mennesker i Norge ikke ønsker seg. Når det er sagt er det mye som kan gjøres bedre i norsk helsevesen. En av de tingene som bør gjøres er å få kontroll med en New Public Management-tankegang som har gått over styr, enten slik Senterpartiet foreslår eller på en annen måte.