Dette fikk sitt tilsvar fra SVs Snorre Valen, på hans blogg, og i en påfølgende livlig Twitter-diskusjon:

snorrevalen @kokkvold Din definisjon og bruk av (ditt eget) begrep “arabisk fascisme” er nærmest skandaløst sausete og upresist – på så mange plan.

kokkvold @snorrevalen “Arabisk” er upresist, men “fascisme” er mer dekkende enn islamismens apologeter i vest våger å innse.

snorrevalen @kokkvold Du fortsetter å spre om deg med merkelapper på meningsmotstanderne – “islam-apologet” nå som “USA-hater” i 2001. Ganske ynkelig.

kokkvold @snorrevalen Du er relativt ny i politikken og har sikkert ennå mye å lære. Men som demagog er du allerede en mester.

Så kom Høyres Eirik Løkke på banen:

Eiriklokke @snorrevalen Mener du at verden ikke har en utfordring med islamsk fundamentalisme jf din kritikk av @kokkvold?

snorrevalen @Eiriklokke Jo, med islamsk fundamentalisme. Ikke arabere per se.

Eiriklokke @snorrevalen det er vel liten tvil om at de arabiske samfunn ikke er noen gode modeller for utvikling.

snorrevalen @Eiriklokke Det er ikke det vi diskuterer her. Fælt som dere konservative forsøker å vri dere unna saken.

Are Sende Osen fra P3 kommenterte diskusjonen fra sidelinjen, påfulgt av meg selv:

bareare Litt små- artig men mest stusselig twitter- kjekling på gang mellom @snorrevalen og @kokkvold. Hold fred gutta.

sverrebm @kokkvold svarer på kritikk fra @snorrevalen med blatant hersketeknikk, mens @Eiriklokke bidrar med nye generaliseringer fra sidelinja.

Og så fortsatte det hele i en diskusjon mellom meg selv og Eirik Løkke:

Eiriklokke @sverrebm vanskelig å ikke generalisere innenfor 140 tegn. Som Statsviter burde du vel vite at general. også er statsvitenskapens oppgave.

sverrebm @Eiriklokke Generalisering er ofte nødvendig for å forstå. Å dømme muslimer og arabere på bakgrunn av islamister og ekstremister er feil.

Eiriklokke @sverrebm Ikke helt uenig i det. Men generaliseringen arabiske samfunn har et mindre bra verdisyn er en generalisering jeg står for.

sverrebm @Eiriklokke Jeg mener den generaliseringen er for bred, både i forhold til ‘arabiske samfunn’ og ‘verdisyn’ som begreper.

Eiriklokke @sverrebm tja mulig den er for “bred”. Men viktig å se hva som er essens og hva som er nyanse.

Eiriklokke @sverrebm Det er riktig at man mister noe på veien når man søker essens. Men hovedproblemet her er ikke fordommer, men manglende oppgjør.

sverrebm @Eiriklokke: Der ligger vel uenigheten mellom høyre og venstresiden. Er hovedproblemet fordommer eller manglende oppgjør med fremmed kultur?

Det siste poenget her er noe jeg stadig kommer tilbake til når jeg leser om forholdet mellom norsk og utenlandsk kultur, innvandring og asylpolitikk. Det synes på meg som debatten kan deles i et konservativt syn som stort sett har hørt høyresiden til og et liberalt som stort sett har vært venstresidens politikk.

De konservative ser på fremmed kultur som et problem. De ser konflikt mellom verdier definert som “våre” og verdier definert som “fremmede”. Fokuset blir på denne konflikten, særlig på fremmede verdier som vurderes som negative.

De liberale ser på brytning mellom kulturer som en naturlig del av menneskets sosiale utvikling. De har mindre tilknytning til et sett med verdier som oppfattes som “våre”, og er mer opptatt av å lete etter “gode” verdier hvor de enn måtte finnes. De har kanskje en tendens til å overse verdikonflikter til fordel for den positive utviklingen man kan oppnå gjennom en kontinuerlig utfordring av de dominerende verdiene i et samfunn.

Politikkmessig fører dette først og fremst til en forskjell i hvilke tiltak man fokuserer på. Den liberale løsningen er å sørge for integrering, bekjempe fordommer og prøve å legge til rette for at ulike kulturer skal kunne finne seg til rette i samfunnet. Den konservative løsningen er å samle et forsvar av den norske kulturen, begrense innvandring av mennesker fra utenfor vår kulturkrets og fokusere på å løse problemene.

I diskusjonen over er det vel ganske tydelig at Kokkvold og Løkke har en klart konservativ analyse av situasjonen mens Valen og meg selv er godt plantet på den liberale siden. I norsk politikk de siste tiårene har vel SV og Venstre vært de tydelige liberalerene mens FrP har vært de tydeligste konservative partiet, kanskje sammen med Senterpartiet. Høyre og Arbeiderpartiet opplever jeg som partier som har stått litt midt imellom og hatt vanskeligheter med å være tydelige i den ene eller den andre retningen. Det har vel også ført til at den norske politikken på feltet knappest kan kalles svært tydelig.

Med en tydeligere blokkdeling av politikken har Høyre den siste tiden naturlig søkt mer til den konservative siden. Det har også Arbeiderpartiet. Som et parti som tradisjonelt ikke har vært veldig opptatt av innvandrings-, asyl- og integreringspolitikk har partiet vært åpent for at de som tok initiativet fikk ta føringen. Og de som har tatt initiativet er de som har latt seg engasjere av oppfatningen av et problem. Hærførerne fra Oslo, i kompaniskap med Bjarne Håkon Hanssen som en stund var myndig statsråd over feltet, og Arild Stokkan-Grande som satt med jobben som innvandringspolitisk talsmann på Stortinget, har løftet banneret høyt og med svært lite motstand etablert Arbeiderpartiet som et svært tydelig kultur-konservativt parti. Det bekymrer meg.

Å til stadighet snakke om folkegrupper som et problem skaper selvforsterkende trender. Hvis vi lar arabere i Norge oppleve at samfunnet ser på dem som et problem vil det være vanskelig for dem å finne seg til rette her. Hvis vi maner til kamp er det kamp vi får. Selvsagt skal vi ikke akseptere kulturelle uttrykk som er uakseptable brudd på normene i vårt samfunn, men vi kan ikke forkaste andres kultur som helhet. Ingen vil stå og se på at deres kultur utryddes, men hvis de ikke oppfatter andre som en trussel er det kanskje mulig å finne nye måter å uttrykke den på. Jeg tror ikke den som har vært villig til å reise fra sitt hjemland for å finne trygghet er helt uvillig til å inngå kompromisser for å oppnå denne. Men da må han eller hun oppleve at det er noe å hente – at det finnes muligheter for å oppnå trygghet både fysisk, økonomisk og kulturelt.

Møtes de med generaliseringer som at “arabiske samfunn har et mindre bra verdisyn” tror jeg ikke vi skaper slik trygghet.

Forøvrig: Diskusjoner med innlegg på 140 tegn er vanskelig. At man må sette ting på spissen kan likevel noen ganger føre til at man ser ting på nye måter. Så lenge man kan supplere med et blogginlegg i etterkant synes jeg dette er sosiale medier på sitt beste.

Jeg er lite paranoid når det gjelder personvern og lar stort sett det meste av informasjon om meg selv være åpent tilgjengelig. Likevel er jeg skeptisk til en så storstilt innsamling av personinformasjon som datalagringsdirektivet legger opp til uten en akseptabel begrunnelse. Datalagringsdirektivets utgangspunkt om at alle er datakriminelle inntil det motsatte er bevist er noe  jeg er svært skeptisk til. Spesielt når vi har sett en framvekst av tvilsomme holdninger til håndtering av lovbrudd på internett.

Jeg har etter hvert blitt overbevist om at begrunnelsen for overvåkning i en slik skala er for dårlig begrunnet. Jeg håper stortingsrepresentanter fra flere partier slår seg sammen med SV og SPerne og at også Arbeiderpartiet kan fristille sine representanter i et spørsmål der regjeringen er dypt splittet.

Lese mer?

• Wikipedia om datalagringsdirektivet
• Bloggstafetten mot datalagringsdirektivet, fra bloggen Liberaleren.
• Datalagringsdirektivet.no, en kampanjeside med mye informasjon.

Når han sammen med Kristin Halvorsen og Audun Lysbakken skal inn og forhandle så håper jeg de har lært av forrige gang og av dette valget. Jeg håper SV satser på forskning og høyere utdanning, miljø og innvandrings- og asylpolitikken.

Senterpartiet er durkdrevne i gamet. De er jo norges regjeringskoalisjonsparti nummer en og har deltatt i både borgerlige og rødgrønne flertalls- og mindretallsregjeringer. De vet hvordan de skal te seg som lillebror i en koalisjonsregjering og de får gjennomslag og tjener oppslutning på det. En kommentator (tror det var Kyrre Nakkim?) beskrev i løpet av valgnatten hvordan Senterpartiet kom med sine spissede krav i forhandlingene mens SV som aldri har vært annet enn et opposisjonsparti brettet ut hele partiprogrammet på bordet og sa “her er våre standpunkter”.

Det er nok mye av grunnen til at det har gått som det har gått med SV i dette valget. De har få saker de kan peke på som “SV-sakene” i regjeringen. Når man sitter i regjering med et Arbeiderparti som alltid har jobbet for barnehagene så viser man seg ikke fram med å satse på det samme. Jeg håper SV denne gangen vil komme til forhandlingsbordet med mer erfaring og et utvalgt knippe saker de vil kjøre hardt på. Da håper jeg de velger blant SVs hjertesaker der de faktisk er uenige om prioriteringene med Arbeiderpartiet.

Jeg mener det er tre områder der SV kan markere seg og der de faktisk har sjanse til å påvirke politikk som ville blitt mye svakere uten deres press:

• Forskning og høyere utdanning – Alle snakker varmt om det, men dessverre er det et område som har hatt en tendens til å falle igjennom når det skal prioriteres opp mot andre gode formål. Her har SV sjansen til å gjøre en forskjell, både for å sikre Norges framtid og gjenerobre velgere blant akademikerne.
• Miljø – SV fremstår som et parti som er mer opptatt av miljø enn økonomisk vekst og har muligheten til å være et viktig korrektiv til sine samarbeidspartnere som har en tendens til å prioritere næringsliv, særlig i distriktsnorge. Oljeboring i Lofoten og CO2-kutt også innenlands er områder der press fra SV kan gjøre mye.
• Innvandring – Er det ett område i politikken der jeg faktisk skjemmes over mange av uttalelsene og deler av politikken fra eget parti er det på dette området. Vi må få slutt på en populistisk politikk og konfronterende retorikk der man kaster alle prinsipper om solidaritet og medmenneskelighet for å prøve å erobre poeng fra Fremskrittspartiet. Og det har kommet signaler fra arbeidergutta fra Oslo Øst og Senterpartiets Ola Borten Moe om at de vil bli tøffere. Vær så snill og sørg for at han tar feil når Kyrre Nakkim spår at en tøffere Ap-linje vil vinne fram i dette spørsmålet?

Så, Kristin, Audun og Bård Vegard: Gå inn i forhandlingene med fokus på viktige SV-saker der det er mulig å presse Ap til en kursendring. “Pick your battles” og kom ut av forhandlingene med noen viktige seire for SV som både vil styrke dere i kommende valg og sørge for at regjeringen fører bedre politikk!

Jeg har observert litt av hvert i løpet av en lang valgnatt. En av tingene er hvor ekstremt dårlig NRK var på å forutsi valgresultatet, eller snarere hvor dårlig Synovate var på deres vegne. Selv NRKs egne folk antydet at valgdagsmålingen måtte være på jordet når man sammenlignet med de andres. Svein Tore Marthinsen har tallene.

Personlig skulle jeg ønsket meg et mye sterkere SV. Arbeiderpartiet trenger et SV som kan være vår dårlige samvittighet på blant annet miljø og innvandring. Heldigvis ser det i alle fall ut som om det blant de SVerne som kom inn er mange veldig flinke folk som forhåpentligvis kommer til å gjøre en god jobb med dette. Gratulerer til Snorre Valen, Audun Lysbakken og dere andre.

En siste observasjon er at sentrum ser ut til å forsvinne bort fra norsk politikk, Sponheim tar hatten sin og går hjem til sauene. Arbeiderpartiet og Høyre/FrP ser ut til å være de to store blokkene. Er det medias Jens mot Jensen (og etter hvert Erna) som har skapt dette? Er det sentrumspartier som ikke velger side men insisterer på å skulle være “på vippen”? Eller er det bare en normalisering fra Høyres elendige valg i ’05 og omvendt for Venstre? Utallige kommentatorer og bloggere kommer sikkert til å ha sine egne svar på dette.

Når Arbeiderpartiet vinner valg kommer jo også som sedvanlig sutringen over valgsystemet, den modifiserte Sainte-Laguës metode som søker å kompensere for de små partienes fordel i et forholdstalssystem. Særlig er dette bittert for fansen til Venstre som prøver å svelge at elendig valgoppslutning sendte dem under sperregrensen. Marthinsen mener ikke uventet at de egentlig vant.

Det som i alle fall er sikkert er at Arbeiderpartiet har grunn til å feire! Høyres og FrPs valgkamp var vel så mye rettet mot det rødgrønne Trondheim som mot regjeringen, og Trondheim slo tilbake. Også i nabofylket i nord er vi tilbake til gamle høyder med 43,5 %. Gerd Janne Kristoffersen gjør en kjempejobb og får kjempeoppslutning blant sine egne i Verdal. Derfor får hun også med seg Susanne Bratli som tok til bake Arbeiderpartiets 3. mandat i Nord-Trøndelag. Ja, det er en god dag å være sosialdemokrat – særlig i Trøndelag. Og her skinner sola også gitt.

Selvsagt skal Røberg-Larsen stå fritt til å fronte sine meninger, selv om de skaper problemer for eget parti, men analysen hans synes å være grunnleggende feil. Arbeiderpartiet står vesentlig sterkere i oppslutning nå enn vi gjorde før vi gikk inn for et rødgrønt alternativ. Vi ser ut til å få en oppslutning rundt ti prosent høyere enn katastrofevalget i 2001. Et katastrofevalg som inntraff da Arbeiderpartiet, inspirert av Tony Blair og Anthony Giddens skulle prøve å bli “moderne” og mer markedsrettet, med andre ord mer lik Høyre. I en tid da de sosialdemokratiske partiene i de fleste landene rundt oss sliter virker det merkelig å mene at dette er et tegn på at velgerne straffer oss. (For tall på dette, se Christer Gulbrandsen)

SV fungerer som et utmerket korrektiv til de som fortsatt ikke har lært av historien og tror at det er en god idé å bevege seg bort fra å være et sosialdemokratisk parti. SV er også et miljøparti som står som en motvekt trykket fra industriinteressene for å prioritere økonomisk vekst og velstand over miljøet.

Med et stortingsflertall bak seg har også regjeringen en gjennomføringsevne mye sterkere enn når man stadig må kjempe for gjennomslag. Dette ser ut til å gi velgerne tillit til Arbeiderpartiet. Selv etter fire års “regjeringsslitasje” som rikssynserne ynder å kalle det, er det lite som tyder på at velgerne vil straffe oss. De ser at regjeringen får gjennomført mye god sosialdemokratisk politikk.

For høyrekrefter som ønsker å trekke Arbeiderpartiet i motsatt retning er det selvsagt ingen fordel at vi binder oss til et parti til venstre for oss. At organisasjonen Norsk Industri for eksempel mener dette overrasker meg ikke, og er ikke noe overbevisende argument for min del. Røberg-Larsen mener åpenbart at det er et godt argument i seg selv at denne arbeidsgiverorganisasjonen mener det. Jeg deler ikke hans oppfatning.

SV er bra for Arbeiderpartiet. Sammen i regjering får vi gjennomført mer sosialdemokratisk politikk, og SV er et nyttig korrektiv for å holde Arbeiderpartiet til å fortsatt være et sosialdemokratisk parti. En fortsatt rødgrønn regjering vil være bra både for Arbeiderpartiet og Norge!

EDIT: Det ser faktisk ikke ut som det er Snorre Valens egenproduksjon denne gangen. Opphavsmannen er noe usikker (den er publisert av Youtube-brukeren SVnett), men musikken er i alle fall fra Aleksander Vinter.  Unge Hr. Valen skal likevel ikke undervurderes som elektronisk lydkunstner.

SV mener musikkbransjens strategi i kampen mot ulovlig fildeling har vært feilslått. Ulovlig fildeling er uakseptabelt fordi det undergraver kunstnernes rettigheter til sitt eget åndsverk. Men den digitale revolusjonen kan ikke stanses i rettssalen, slik som i USA der plateselskaper har dratt tenåringer for retten og krevd millionbeløp i erstatning. Den ulovlige fildelingen har tvert imot økt, og viser et prekært behov for varige løsninger.

Fildelingsdebatten har så langt vært preget av en lite konstruktiv skyttergravskrig. SV mener det er på tide å diskutere hvordan vi kan bruke en demokratisk og framtidsrettet teknologi på en måte som samtidig sikrer kunstnernes rettigheter og inntektsgrunnlag. Vi vil finne fram til varige økonomiske kompensasjonsordninger for produksjon.

Hvis det er mulig å oppnå noe slikt, og Norge kan bli et foregangsland på dette området hadde det vært helt fantastisk. Jeg ser mange skjær i sjøen, men håper det faktisk gjøres et ærlig forsøk på å få det til. Men før det kan være mulig vil det kreve en stor mentalitetsendring hos dagens artister og plateselskaper.

Men det må ofte være en enkel og sorgløs tilværelse. Jeg er for eksempel en stor tilhenger av tanken om en felles offentlig skole der barn utvikles gjennom å møte barn som re forskjellige fra seg selv. En skole som skaper oppegående samfunnsborgere. Jeg misliker spesielt religiøse private skoler. Og jeg vet jo naturligvis bedre hva som er bra for barna enn de stakkars trangsynte idiotene som sender sine små på slike skoler. Da må det vel være greit å forby dem?

Men så var det dette her med fri vilje og demokrati og menneskerettigheter og slikt da. Der har de visst kommet på å skrive noe sånt som at foreldre har rett til å velge skolegang for barna sine og at staten ikke har rett til å tvinge på dem en inndoktrinering i noe de ikke vil. Og det er visst noe om at sånne regler ikke bare gjelder for onde diktaturer, men også for velmenende velferdsstater.

Jeg er ingen libertarianer som mener at staten ikke har rett til å blande seg borti hva folk holder på med, men jeg må medgi at noen rettigheter må individet også ha. Og dette er nok desverre en viktig rett. Det faller meg tungt å tillate at folk oppdrar barna sine til dårlige holdninger, men jeg må nok medgi at det er umulig å forby det. Hadde jeg bare vært SVer og sluppet å bry meg med slike vanskelige tanker.

Vi trenger imidlertid ikke bruke statens penger på det; det er forskjell på å støtte og å la være å forby.

Flere om dette:

• VG: “- Friskole-forbud på kant med menneskerettighetene“