Dette fikk sitt tilsvar fra SVs Snorre Valen, på hans blogg, og i en påfølgende livlig Twitter-diskusjon:

snorrevalen @kokkvold Din definisjon og bruk av (ditt eget) begrep “arabisk fascisme” er nærmest skandaløst sausete og upresist – på så mange plan.

kokkvold @snorrevalen “Arabisk” er upresist, men “fascisme” er mer dekkende enn islamismens apologeter i vest våger å innse.

snorrevalen @kokkvold Du fortsetter å spre om deg med merkelapper på meningsmotstanderne – “islam-apologet” nå som “USA-hater” i 2001. Ganske ynkelig.

kokkvold @snorrevalen Du er relativt ny i politikken og har sikkert ennå mye å lære. Men som demagog er du allerede en mester.

Så kom Høyres Eirik Løkke på banen:

Eiriklokke @snorrevalen Mener du at verden ikke har en utfordring med islamsk fundamentalisme jf din kritikk av @kokkvold?

snorrevalen @Eiriklokke Jo, med islamsk fundamentalisme. Ikke arabere per se.

Eiriklokke @snorrevalen det er vel liten tvil om at de arabiske samfunn ikke er noen gode modeller for utvikling.

snorrevalen @Eiriklokke Det er ikke det vi diskuterer her. Fælt som dere konservative forsøker å vri dere unna saken.

Are Sende Osen fra P3 kommenterte diskusjonen fra sidelinjen, påfulgt av meg selv:

bareare Litt små- artig men mest stusselig twitter- kjekling på gang mellom @snorrevalen og @kokkvold. Hold fred gutta.

sverrebm @kokkvold svarer på kritikk fra @snorrevalen med blatant hersketeknikk, mens @Eiriklokke bidrar med nye generaliseringer fra sidelinja.

Og så fortsatte det hele i en diskusjon mellom meg selv og Eirik Løkke:

Eiriklokke @sverrebm vanskelig å ikke generalisere innenfor 140 tegn. Som Statsviter burde du vel vite at general. også er statsvitenskapens oppgave.

sverrebm @Eiriklokke Generalisering er ofte nødvendig for å forstå. Å dømme muslimer og arabere på bakgrunn av islamister og ekstremister er feil.

Eiriklokke @sverrebm Ikke helt uenig i det. Men generaliseringen arabiske samfunn har et mindre bra verdisyn er en generalisering jeg står for.

sverrebm @Eiriklokke Jeg mener den generaliseringen er for bred, både i forhold til ‘arabiske samfunn’ og ‘verdisyn’ som begreper.

Eiriklokke @sverrebm tja mulig den er for “bred”. Men viktig å se hva som er essens og hva som er nyanse.

Eiriklokke @sverrebm Det er riktig at man mister noe på veien når man søker essens. Men hovedproblemet her er ikke fordommer, men manglende oppgjør.

sverrebm @Eiriklokke: Der ligger vel uenigheten mellom høyre og venstresiden. Er hovedproblemet fordommer eller manglende oppgjør med fremmed kultur?

Det siste poenget her er noe jeg stadig kommer tilbake til når jeg leser om forholdet mellom norsk og utenlandsk kultur, innvandring og asylpolitikk. Det synes på meg som debatten kan deles i et konservativt syn som stort sett har hørt høyresiden til og et liberalt som stort sett har vært venstresidens politikk.

De konservative ser på fremmed kultur som et problem. De ser konflikt mellom verdier definert som “våre” og verdier definert som “fremmede”. Fokuset blir på denne konflikten, særlig på fremmede verdier som vurderes som negative.

De liberale ser på brytning mellom kulturer som en naturlig del av menneskets sosiale utvikling. De har mindre tilknytning til et sett med verdier som oppfattes som “våre”, og er mer opptatt av å lete etter “gode” verdier hvor de enn måtte finnes. De har kanskje en tendens til å overse verdikonflikter til fordel for den positive utviklingen man kan oppnå gjennom en kontinuerlig utfordring av de dominerende verdiene i et samfunn.

Politikkmessig fører dette først og fremst til en forskjell i hvilke tiltak man fokuserer på. Den liberale løsningen er å sørge for integrering, bekjempe fordommer og prøve å legge til rette for at ulike kulturer skal kunne finne seg til rette i samfunnet. Den konservative løsningen er å samle et forsvar av den norske kulturen, begrense innvandring av mennesker fra utenfor vår kulturkrets og fokusere på å løse problemene.

I diskusjonen over er det vel ganske tydelig at Kokkvold og Løkke har en klart konservativ analyse av situasjonen mens Valen og meg selv er godt plantet på den liberale siden. I norsk politikk de siste tiårene har vel SV og Venstre vært de tydelige liberalerene mens FrP har vært de tydeligste konservative partiet, kanskje sammen med Senterpartiet. Høyre og Arbeiderpartiet opplever jeg som partier som har stått litt midt imellom og hatt vanskeligheter med å være tydelige i den ene eller den andre retningen. Det har vel også ført til at den norske politikken på feltet knappest kan kalles svært tydelig.

Med en tydeligere blokkdeling av politikken har Høyre den siste tiden naturlig søkt mer til den konservative siden. Det har også Arbeiderpartiet. Som et parti som tradisjonelt ikke har vært veldig opptatt av innvandrings-, asyl- og integreringspolitikk har partiet vært åpent for at de som tok initiativet fikk ta føringen. Og de som har tatt initiativet er de som har latt seg engasjere av oppfatningen av et problem. Hærførerne fra Oslo, i kompaniskap med Bjarne Håkon Hanssen som en stund var myndig statsråd over feltet, og Arild Stokkan-Grande som satt med jobben som innvandringspolitisk talsmann på Stortinget, har løftet banneret høyt og med svært lite motstand etablert Arbeiderpartiet som et svært tydelig kultur-konservativt parti. Det bekymrer meg.

Å til stadighet snakke om folkegrupper som et problem skaper selvforsterkende trender. Hvis vi lar arabere i Norge oppleve at samfunnet ser på dem som et problem vil det være vanskelig for dem å finne seg til rette her. Hvis vi maner til kamp er det kamp vi får. Selvsagt skal vi ikke akseptere kulturelle uttrykk som er uakseptable brudd på normene i vårt samfunn, men vi kan ikke forkaste andres kultur som helhet. Ingen vil stå og se på at deres kultur utryddes, men hvis de ikke oppfatter andre som en trussel er det kanskje mulig å finne nye måter å uttrykke den på. Jeg tror ikke den som har vært villig til å reise fra sitt hjemland for å finne trygghet er helt uvillig til å inngå kompromisser for å oppnå denne. Men da må han eller hun oppleve at det er noe å hente – at det finnes muligheter for å oppnå trygghet både fysisk, økonomisk og kulturelt.

Møtes de med generaliseringer som at “arabiske samfunn har et mindre bra verdisyn” tror jeg ikke vi skaper slik trygghet.

Forøvrig: Diskusjoner med innlegg på 140 tegn er vanskelig. At man må sette ting på spissen kan likevel noen ganger føre til at man ser ting på nye måter. Så lenge man kan supplere med et blogginlegg i etterkant synes jeg dette er sosiale medier på sitt beste.

Problemstillingen er som følger:

Er det greit at hvem som helst, også kommersielle aktører, kan importere en twitter-feed og offentliggjøre den på sine egne nettsider?

Nei, mener Mikkel Grüner:

Av en eller anden grunn irriterte det meg grenseløst. Det føltes rett og slett feil at Dagbladet så nonchalant høstet småfolks meninger om storfolk.

Mellem linjene lå det en rekke synspunkter som jeg er uenig i: At storfolks meninger er verdt penger, mens småfolks meninger bør være gratis. At man ikke engang trenger å vurdere å gi kompensasjon, at man kan bemektige seg tankene og meningene deres uten å innhente tillatelse.

Slik jeg ser det er Twitter et medium for de som ønsker å bli lest. Det er et komplett åpent medium, og ønsker du ikke at mange skal lese din tweet så bør du gå over til Facebook eller et annet medium som er tilrettelagt for at du kan begrense hvem som skal lese det du skriver.

Dersom forutsetningen er at du ønsker å bli lest, bør du bli glad, ikke sint over at andre tar tak i det du skriver og retter oppmerksomhet mot det. Etter som Twitter har tilrettelagt et API som gjør dette mulig er det også forholdsvis utopisk å se for seg at det ikke skal bli sånn.

Det er imidlertid ikke greit å direkte kopiere det noen skriver uten å kreditere dem, og det er høflig å kreditere dem hvis du videreformidler ideen bak det de skrev med egne ord. Det er imidlertid absurd å kreve eierskap til en tanke du formidler på 140 tegn.

Hva er så løsningen?

Martin Grüner Larsen mener at svaret er:

Jeg lurer på om den gode løsningen er at alle Twitter-feeds i utgangspunktet havner under en Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike-lisens, som man som bruker kan velge vekk og sette sin feed under copyright. Og så kan Twitter opprette en måte å oppsøke bare Creative Commons-twitterfeeds. Dealen med institusjoner som Dagbladet osv. må da, siden lisensen er non-commercial, være at de oppretter Twitterfeeds på egne sider uten reklamer, der de ikke kan tjene penger på at min bror kaller Røkke for stygge ting under sin egen copyright.

Jeg mener for det første at Noncommercial-forutsetningen er overflødig. Så lenge man plikter å kreditere den som har skrevet det (f.eks. gjennom å publisere en komplett feed med lenkede brukernavn) mener jeg Tweets bør være åpne for å siteres eller gjengis hvor man måtte ønske. Det er også en merkelig forutsetning at noen skal ha rett til å kalle Røkke stygge ting i offentligheten men at det skal være forbudt å sitere dem. Tror heller ikke det holder vann i forhold til norsk copyright-lovgivning (åndsverkslovens § 22):

§ 22. Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Når det gjelder adgangen til å “reservere seg” mener jeg den ganske enkelt bare bør være slik man har i dag, nemlig adgangen til å velge hvem som får være “followers”. Da er tweetene (formodentlig) heller ikke søkbare, og problemet er løst. Brukere som velger dette er imidlertid slik jeg ser det i feil medium, men det får nå være deres sak.

Andre bloggere om dette:

• Jill Walker Tretteberg har edruelige kommentarer og forslag.

Det som egentlig er opphavet til hele problemstillingen er en bruker som, slik Fjellandsbø påpeker, har innrømmet at han bevisst ønsket å sabotere for denne typen bruk av twitter (en aksjon jeg personlig synes er teit, ikke pionervirksomhet for rettigheter og ytringsfrihet, men det er en helt annen sak).

Det gav i utgangspunktet Høyre 3 muligheter:
1. La det skure og gå og håpe at folk klarte å ignorere det eller at nettets selvjustis på en eller annen måte gjorde seg gjeldende.
2. Begynne å moderere/sensurere
3. Stenge twitter-feeden og satse på et annet medium (for eksempel CoverItLive-kommentarer)

Alle har sine åpenbare ulemper.

Slik det ser ut gikk Fjellandsbø for alternativ 2, men dro det i starten en del for langt og i tillegg til denne ene “terroristen” (hans egne ord) sensurerte et par andre og truet enda flere med sensur. Det var helt åpenbart at enkelte av disse ble sensurert fordi man ikke likte måten de sa ting på, ikke fordi de bevisst ønsket å sabotere. Dette førte igjen til at mange av oss twitter-brukere ikke lenger hadde tillit til feeden og heller fulgte twitter-debatten via andre kanaler. Mange av oss gjorde antageligvis det allerede.

Poenget er vel at Twitter antageligvis ikke er et veldig godt egnet medium til “åpen debatt” når man når over en viss størrelse. Den normale bruken av twitter baserer seg på at man følger tweetene til en utvalgt gruppe brukere og at man kan velge å la være å følge twittrere man ikke er interessert i.

Jeg spår en framtid der hashtags bare kommer til å være interessante i de første dagene etter at de er lansert fordi nettets spammere, scammere, phishere og idioter ganske straks vil floode en hashtag etter at den har blitt populær. Det er jo en glimrende mulighet til å få vist sin lenke til tusenvis av brukere i en fei.

Av samme grunn tror jeg nok også denne forkjærligheten hos media og partier for å vise komplette hashtag-feeds kommer til å dø ut, kanskje til fordel for et system der man ber om å bli “friend” med hlm for å få komme i feeden (som er et skritt videre fra det Høyre driver med nå). Da er vi imidlertid tilbake til et punkt der en tredjepersons oppfatning av hva som er “passende” er det som vil gjelde, og nettets frihet har blitt brutt. Det tror jeg på sikt ikke vil være åpent nok for den jevne bruker som selv vil ha makten til å bestemme på hvem sitt vås han eller hun vil høre på.

Hvis du legger hodet på blokka er det ganske lurt å være på godfot med han med øksa…

(For den som ikke vet hva en hashtag er, så er det noe folk skriver på den sosiale tjenesten Twitter for å angi et tema for oppdateringen sin. Dette kan andre søke på eller importere til en annen nettside, for eksempel nettsiden for høyres landsmøte. Arbeiderpartiet importete alle innlegg med #aplm uten å sensurere. Høyre tør tydeligvis ikke utvise samme åpenhet med de som er merket #hlm).