Først: Ta det med ro. Vi er fortsatt det beste landet å bo i. På parameteren livskvalitet er vi best av alle. Basert på våre lave mordtall, vår rene natur, vår likestilling, våre jevne inntektsfordeling og lave arbeidsledighet knuser vi Finland ned i støvlene. Men likevel vinner finnene sammenlagt. Hvorfor?

Forklaringen finner vi når vi dykker ned bak rankingen, for eksempel med Newsweeks glimrende interaktive grafikk. Vi scorer best på livskvalitet, er blant de beste på politisk miljø, men blir grundig slått av finnene på utdanning og “økonomisk dynamisme”. Newsweeks ekspertpanel har tatt med disse indikatorene fordi de ikke bare ønsker å måle hvilke land som er best i dag, men i hvilke land du har størst sjanse til å ha det bra gjennom hele livet dersom du blir født i dag. Og der mener de altså at du ligger bedre an i Finland enn i Norge. De er rett og slett ikke overbevist om at Norge kommer til å fortsette å være best.

Utdanningsrankingen er basert på de internasjonale PISA og TIMSS-rankingene som rangerer skolebarn etter deres prestasjoner. Det har lenge vært et politisk tema at vi ikke scorer blant de beste her. Det er et problem, men det står nok ikke så dårlig til med norsk skole som det disse testene synes å vise. Deres kriterier er nemlig ikke de samme som de vi har satt oss for norsk skole, slik blant annet Svein Sjøberg ved Universitetet i Bergen dokumenterer. Ekspertpanelet til Newsweek har likevel valgt disse kriteriene, antageligvis fordi det ikke finnes noen bedre. Deres “reservekriterium” – andeler som kan lese og skrive, samt forventet tid på skolebenken – ville Norge slått Finland på, men det er jo svært dårlig egnet til å måle kvaliteten på utdanning.

Det andre kriteriet som trekker Norge ned er det litt mer diffuse “økonomisk dynamisme”. Her scorer også Norge bare brukbart. Dette skal være målet på hvor bra landet antagelig kommer til å klare seg i framtida. Hvorfor gjør vi det ikke så bra her? I følge kriteriene til Newsweek er det ikke fordi den norske staten tyner bedriftene. Vi scorer bedre enn Finland både på hvor enkelt reglene gjør det å drive forretning og hvor raskt man kan starte en bedrift. Vi har også bedre økonomisk vekst enn finnene. Det vi taper på er to ting: For det første har vi en råvarebasert økonomi. Det gjør oss lite dynamiske, fordi vi er avhengige av at vi fortsatt har råvarene våre, og at verden fortsatt vil ha dem.

Det andre er at finnene knuser oss på innovasjonsindeksen til World Economic Forum, som skal måle vår innovasjonsevne. Her er det blant annet kvaliteten på forskningen, mengden penger vi bruker på forskning, samarbeidet mellom universiteter og næringsliv som teller. Her er vi rett og slett ikke gode nok, selv om vi har alle forutsetninger til å være det. Vår råvarebaserte økonomi, også kalt oljepengene, gir oss mye penger som kan investeres i å bli best når det gjeller forskning og innovasjon. Over tid kan dette føre til at vi ikke blir så råvareavhengige som vi er.

Dette er det Newsweeks eksperter straffer oss for. Vi er det beste landet å leve i per i dag, men vi investerer ikke nok i framtida gjennom å satse på utdanning og forskning. Det er bekymringsverdig.

I forige stortingsperiode hadde vi det beryktede “hvileskjæret”, som heldigvis ble rettet opp mot slutten av perioden.  NTNU-rektor Torbjørn Digernes spår ikke om framtida, men han håper den nye regjeringserklæringa vil ha nye ambisjoner. Etter fadesen Djupedal er det ingen av universitetsrektorene som vil snakke stygt om Tora Aasland. Heller ikke jeg. Aasland er en statsråd som forstår sektoren hun skal være leder for.

Alle synes å være enige i at forskning og høyere utdanning er noe vi trenger for å ha noe å leve av i framtida. Likevel synes det ikke som det nødvendige engasjementet til en satsning som monner finnes noe sted. Vi trenger mer enn ambisjoner og visjoner. Vi trenger  en satsning på forskning og høyere utdanning, som betyr at vi trenger noen som kan vekke begeistring og engasjement rundt visjonene. Det virker ikke som vi har noen slike i dag…

Denne gangen (som gjennom den siste perioden) vil nok den hete poteten være Kunnskapsdepartementet. Mange sterke interessegrupper har sterke meninger om hvordan det bør organiseres. Det kan bli et departement med en eller to statsråder, derav en kan være Giske eller ikke,  det kan bli delt i to, få nye oppgaver eller færre. Kristin Clemet påpeker hvorfor akkurat dette er så interessant:

Nå vil tydeligvis alle ha Kunnskapsdepartementet. Det er forståelig. Det er et “tungt” departementet, fordi utdanning og forskning krever store budsjetter. Det er også et viktig departement, fordi utdannings- og forskningspolitikken blir stadig mer sentral i vårt kunnskapsintensive samfunn. Og det er politisk viktig, fordi skole og utdanning stadig står øverst på velgernes dagsorden. Dessuten virker ikke oppgaven like umulig som f.eks. helsepolitikken, som ser ut til å være en never ending story.

Jeg håper det gjøres endringer. Forskning, høyere utdanning og barnehager hører ikke inn under samme paraply, og med de rødgrønnes fokus på barnehagesatsning og grunnskole blir de andre nødt til å tape budsjettkampen. Det vil være skjebnesvangert for landet vårt på sikt.

Clemet har også et annet svært godt poeng i sitt innlegg:

Det beste hadde vært om Regjeringen greide å redusere antallet statsråder. Det sitter rett og slett for mange rundt Kongens bord. Statsrådene blir for opptatt av sine sektorer og for lite opptatt av helheten.

Mer helhetstenkning er noe norsk politikk virkelig kunne hatt godt av. Men det er vanskelig med en koalisjonsregjering. Når det ikke bare er ett partis tillitsvalgte som skal tilgodeses med statsrådsposter, men tre blir det fristende å utvide antallet statsrådsposter for å gi rom til flere. I tillegg har vi jo ikke udelt positive erfaringer med Kunnskapsdepartementet som nevnt over.

Som sagt håper jeg det skjer endringer med Kunnskapsdepartementet, endringer som medfører at barnehager havner i et annet departement enn høyere utdanning og forskning. Jeg synes personlig argumentene for hvorfor barnehager og grunnskole hører sammen er gode, så da blir spørsmålet hvor man skal gjøre av det restende. Jeg håper virkelig de ikke finner på å flytte forskningen til Næringsdepartementet eller Fornyings- og administrasjonsdepartementet uten at høyere utdanning følger med på lasset. Men vi får se… De fleste av de som hevder å vite noe om hvordan det går bløffer nok eller tar feil.

I helgen blir de store viktige politiske og organisatoriske spørsmålene avgjort. Jeg snakker selvsagt ikke om en triviell hendelse som Arbeiderpartiets 62. landsmøte, men Norsk Studentunions 55. landsting. Førstnevnte synes å ha en stor skare av bloggere til stede som kan holde meg informert, i tillegg til live-dekning på arbeiderpartiet.no.

Landstinget til NSU vil antagelig bli det mest interessante som noen sinne har skjedd på Ullevål Stadion (ikke at konkurransen er så hard). Som trofast benkesliter i kontrollkomitéen til NSU vil jeg være til stede på dette mye mer sentrale og viktige arrangementet enn det nede på Folkets Hus. Jeg har intensjoner om å holde allmennheten behørig oppdatert blant annet gjennom å teste ut live-blogging som konsept her på bloggen. Forvent også oppdateringer via Twitter og Facebook.

Oppvarmingen starter med Landsstyremøte i morgen og går videre til selve Landstinget fra fredag til søndag. På programmet står blant annet:

• Behandling av eventuell sammenslåing med Studentenes Landsforbund (3. forsøk) – lørdag kl1045-1215
• Utdanningspolitisk debatt med Odd Einar Dørum (V), Nicolai Astrup (H), Dagrun Eriksen (KrF), Bjørnar Moxnes (Rødt), Trygve M. Slagsvold Vedum (SP), Åsa Elvik (SV) – fredag kl 1630
• Utforming av nye velferdspolitiske og likestillingspolitiske plattformer
• Valg av ny ledelse (søndag formiddag)

Følg med!

Tidsplan for NSUs Landsting

Sakspapirer til NSUs Landsting