• 308 682 besøk på Arbeiderpartiet.no (213 203 absolutt unike)
• 90 214 besøk på viktigfordeg.no (79 967 absolutt unike)
• 17 000 plakater er laget på kampanjesiden Viktigfordeg.no
• Youtube: 50 valgkampvideoer er vist 61 000 ganger. I tillegg tusenvis av seere på arrangementer vi har streamet live
• Annonser på Google er vist 13 millioner ganger, og klikket på 57 000 ganger
• Jens Stoltenbergs tilhengerskare på facebook har økt med 8912 i løpet av valgkampen. Siden hadde i snitt 1880 visninger om dagen. Jens Stoltenberg er i verdenstoppen blant politikere på Facebook. (80 853 sidevisninger, 13 855 bildevisninger, 10 691videovisninger)
• Vi har sendt ut nesten 290 000 e-post i løpet av valgkampen til 25 000 mottakere
• Vi har sendt ut over 100 000 sms til egene medlemmer og eget apparat
• 700 publiserte bilder på Flickr - 51 000 visninger
• Alle stortingskandidatene har profil på Mitt Arbeiderparti. De fleste er også til stede i andre nettsamfunn
• 250 twitrere sympatiserer med Arbeiderpartiet. Vi er det største partiet på Twitter.
• Nesten 70 rødbloggere

I Nidaros bispedømme fikk vi et konservativt bispedømmeråd som er opptatt av at kirken skal vurdere folks seksuelle legning før vi kan velsigne deres kjærlighet og gi den formelle rammer. 3 av 4 leke (dvs. lekfolk – ikke kirkelig ansatte, valgt av de “vanlige” medlemmene av statskirken) medlemmer av bispedømmerådet har tatt et klart standpunkt mot at kirken skal la homofile få gifte seg. Tidligere ordfører i Trondheim, Anne Katrine Slundgård er det hederlige unntaket.

Selve gjennomføringen av valget var det også sitt å utsette på. Min opplevelse av kirkevalg på Blussuvoll skole var ikke langt fra den Terje Eidsvåg beskriver i Adressa. Det er selvsagt tilgivelig med litt rot når det er første gangen kirken skal arrangere valg i stor skala, men det burde da være bedre gjennomført enn dette. Et stort antall forkastede stemmer vitner også om for dårlig informasjon.

Nominasjonsprosessens skulle være tidenes mest demokratiske, for første gang kunne det nomineres kandidater uten menighetsrådenes støtte. Problemet var bare at det var få utenfor den “faste kretsen” som fikk vite om dette før nominasjonene var ferdige. Jeg ble i alle fall ikke utsatt for noen promotering av dette før fristen var ute. Dette til tross for at jeg faktisk er avtroppende varamedlem av bispedømmerådet i dag… Jeg mistenker at den promoteringen som foregikk stort sett var rettet mot fora frekventert av de som tradisjonelt har påtatt seg slike verv.

Valgoppslutningen ble på 9,9 %, bare 2/3 av det målet på 15% som kriken på forhånd hadde satt seg. Det påstås at dette med et nødskrik er nok til at løsrivelsesprosessen kan få fortsette, men kirkerådet har erklært seg som fornøyd.

Det viktigste beviset på valgets utilstrekkelighet er at den første bokstaven i etternavnet er den viktigste faktoren for om man ble valgt eller ikke (!!). Et velkjent problem for oss som har arrangert studentvalg før. Når man har for lite informasjon om kandidatene er det alt for lett å bare krysse av på de fem første på listen. Dette vitner om at informasjonen om kandidatene i forkant ikke har nådd fram til velgerne. Frank Aarebrot mener at valget bør erklæres ugyldig. Jeg mener i alle fall det ikke kan stå som noe bevis på at kirken nå er demokratisk nok til å kunne løsrives fra demokratisk styre gjennom våre folkevalgte.

I forige stortingsperiode hadde vi det beryktede “hvileskjæret”, som heldigvis ble rettet opp mot slutten av perioden.  NTNU-rektor Torbjørn Digernes spår ikke om framtida, men han håper den nye regjeringserklæringa vil ha nye ambisjoner. Etter fadesen Djupedal er det ingen av universitetsrektorene som vil snakke stygt om Tora Aasland. Heller ikke jeg. Aasland er en statsråd som forstår sektoren hun skal være leder for.

Alle synes å være enige i at forskning og høyere utdanning er noe vi trenger for å ha noe å leve av i framtida. Likevel synes det ikke som det nødvendige engasjementet til en satsning som monner finnes noe sted. Vi trenger mer enn ambisjoner og visjoner. Vi trenger  en satsning på forskning og høyere utdanning, som betyr at vi trenger noen som kan vekke begeistring og engasjement rundt visjonene. Det virker ikke som vi har noen slike i dag…

Jeg har observert litt av hvert i løpet av en lang valgnatt. En av tingene er hvor ekstremt dårlig NRK var på å forutsi valgresultatet, eller snarere hvor dårlig Synovate var på deres vegne. Selv NRKs egne folk antydet at valgdagsmålingen måtte være på jordet når man sammenlignet med de andres. Svein Tore Marthinsen har tallene.

Personlig skulle jeg ønsket meg et mye sterkere SV. Arbeiderpartiet trenger et SV som kan være vår dårlige samvittighet på blant annet miljø og innvandring. Heldigvis ser det i alle fall ut som om det blant de SVerne som kom inn er mange veldig flinke folk som forhåpentligvis kommer til å gjøre en god jobb med dette. Gratulerer til Snorre Valen, Audun Lysbakken og dere andre.

En siste observasjon er at sentrum ser ut til å forsvinne bort fra norsk politikk, Sponheim tar hatten sin og går hjem til sauene. Arbeiderpartiet og Høyre/FrP ser ut til å være de to store blokkene. Er det medias Jens mot Jensen (og etter hvert Erna) som har skapt dette? Er det sentrumspartier som ikke velger side men insisterer på å skulle være “på vippen”? Eller er det bare en normalisering fra Høyres elendige valg i ’05 og omvendt for Venstre? Utallige kommentatorer og bloggere kommer sikkert til å ha sine egne svar på dette.

Når Arbeiderpartiet vinner valg kommer jo også som sedvanlig sutringen over valgsystemet, den modifiserte Sainte-Laguës metode som søker å kompensere for de små partienes fordel i et forholdstalssystem. Særlig er dette bittert for fansen til Venstre som prøver å svelge at elendig valgoppslutning sendte dem under sperregrensen. Marthinsen mener ikke uventet at de egentlig vant.

Det som i alle fall er sikkert er at Arbeiderpartiet har grunn til å feire! Høyres og FrPs valgkamp var vel så mye rettet mot det rødgrønne Trondheim som mot regjeringen, og Trondheim slo tilbake. Også i nabofylket i nord er vi tilbake til gamle høyder med 43,5 %. Gerd Janne Kristoffersen gjør en kjempejobb og får kjempeoppslutning blant sine egne i Verdal. Derfor får hun også med seg Susanne Bratli som tok til bake Arbeiderpartiets 3. mandat i Nord-Trøndelag. Ja, det er en god dag å være sosialdemokrat – særlig i Trøndelag. Og her skinner sola også gitt.

Valgvake

Politikk er aldri så kjedelig som når det er valgkamp. Det er ikke spesielt givende å høre politikere sitte i ørkesløse TV-debatter og gjenta sine forhåndsprogrammerte politiske standpunkter til hverandre. Det er heller ikke spesielt interessant å diskutere de populistiske utspillene som hagler fra alle partier i deres jakt på velgernes gunst. Men snart er det over. I dag er det siste frist for forhåndsstemming, på mandag slippes de siste konvoluttene ned i stemmeurnene. Da skal det avgjøres hvem som blir sittende ved roret de neste 4 årene.

Men hvem skal man stemme på? Jeg anbefaler deg faktisk å legge til side alt det du har hørt utbasunert de siste fire ukene. Det er ikke hva de klarer å overgå hverandre i lovnader mot slutten av en fireårsperiode som teller. Det som teller er hvem du stoler på. Hvem du tror kommer til å bringe samfunnet framover i riktig retning. Hvem som har det riktige grunnsynet og er i stand til å styre landet på den måten du ønsker. Hvilken vei skal vi gå?

[youtube SvzU-1EymAI]

Først og fremst er det et veivalg mellom høyre og venstre. Skal fokus være på individet, lavere skatt og mindre styring av folks hverdag, eller på fellesskapsløsninger, solidariske bidrag og trygghet for alle. For meg er ikke det valget vanskelig. Jeg ønsker ikke et samfunn der minst mulig skatt er målet og alle må være sin egen lykkes smed, men et samfunn der vi alle bidrar og tar vare på dem som faller igjennom og ikke lykkes. Jeg ønsker ikke et samfunn der en type barn går på en skole og en annen type barn på en annen skole, men et samfunn der alle barn er del i et variert fellesskap. Jeg ønsker ikke et samfunn der markedskreftene fritt skal få diktere lønn, regler og andre vilkår i arbeidsmarkedet, men et samfunn der vi alle sammen bidrar for at alle har en jobb å gå til med lik lønn for likt arbeid og stabile rammevilkår.

Jeg har ikke tro på at Siv Jensen eller Erna Solberg kan lede oss på veien mot dette samfunnet, Jens Stoltenberg er mannen som lede oss i arbeidet mot å skape dette samfunnet. Jeg har ikke tro på et borgerlig kaos med 4 år regjeringskrise, men et stabilt rødgrønt samarbeid der god politikk skapes i brytningen mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som alle tre skal være sterke nok til å farge politikken med sine egne hjertesaker.

Derfor går jeg til valgurnen på mandag og stemmer på Arbeiderpartiet og 4 nye år med rødgrønn regjering ledet av Jens Stoltenberg. Derfor skal jeg ut i helga sammen med resten av Team 1000 for å overbevise andre om det samme. Deretter håper jeg vi kan gå tilbake til å diskutere gode politiske løsninger heller enn hvem som sa hva til hvem på hvilket tidspunkt i valgkampen.

Godt valg, folkens!

Ta en titt på dette klippet:

[youtube S-CKZtQx43c]

Siv Jensen innrømmer her på TV at privatisering av eldreomsorgen i H og FrP-kommunen Oslo faktisk innebærer at de fraskriver seg ansvaret. Hennes unnskyldning for det hun selv omtaler som “uverdige forhold” er at sykehjemmet i reportasjen ikke er eid av kommunen. Å bli tatt mer på fersken enn dette er vel vanskelig.

Arbeiderpartiet og de rødgrønne forøvrig mener at eldreomsorgen alltid er et offentlig ansvar. Jan Bøhler i Oslo Arbeiderparti mener dette er en skandaløs ansvarsfraskrivelse, og jeg må si meg enig. Det offentlige bør ha ansvar for eldreomsorgen, og dette er noe av det den rødgrønne regjeringen vil satse på om de får fornyet tillit etter valget.

(Takk til Tore O. Sandvik for videoklipp.)

På Venstres nettsider bedyrer førstekandidat i Sør-Trøndelag, Guri Melby at det er uaktuelt å støtte en FrP-regjering, men Adresseavisen gjengir i dag en diskusjon mellom de borgerlige listetoppene i fylket (s. 8-10 i papiravisa). Her åpner Melby for å diskutere en regjering med FrP dersom de er villige til å inngå kompromisser. Og FrPs nestleder Per Sandberg går langt i å si at de kan være villig til å gå med på klimamålene fra klimaforliket dersom Venstre er villig til å gi på andre områder.

Jeg har tidligere uttrykt vilje til å stole på Venstres motvilje mot FrP, men historien og uttalelsene til en god del sentrale SVere synes å tale imot. Det spørs om ikke ønsket om regjeringsmakt er viktigere enn prinsippene også denne gangen…

Hans argument er som følger:

Hagen betalte 10 millioner i skatt i 2007. Som privatperson. I tillegg kommer overskuddsskatt i bedrifter han eier.  Anta at hans 20 milliarder er i et selskap med 4 milliarder i overskudd i 2007 – ikke urimelig i et godt år. Det blir faktisk over 1 milliard i skatt på Hagens 20 milliarder.

La meg bruke hans logikk med meg selv som eksempel:

Jeg er student med jobb på si. Hadde drøyt 120 000 i inntekt i fjor og betalte drøyt 20 000 i skatt av dette. Jeg har litt penger i arvede aksjer og et studielån som vokser seg stadig større. I tillegg har jeg arvet et hus sammen med mine søsken. Som annen fast eiendom er den skattbare verdien mye mindre enn den reelle. Jeg regner med Hagen også nyter godt av dette, men for argumentets skyld skal jeg heller legge inn den reelle verdien. Da kommer jeg fortsatt ut med mindre enn 100 000 i pluss.

Etter NHOs logikk: Av min formue på 100 000 betaler jeg 20 000 i skatt! Shock and horror! Hele 4 ganger så høy andel som Hagen!

Selvsagt er dette bare vås. Hagen skatter ikke 1 millard av sin formue på 20 milliarder. Hagen betaler skatt av overskuddet i sine selskaper. En mye mindre andel enn det vanlige lønnstakere betaler i skatt av sine lønnsinntekter. Selvsagt svir det for oss andre om han stikker til utlandet for å slippe å betale sin andel til fellesskapet. En milliard i året er mye tapt i velferd. Men skal vi la han presse oss for penger bare fordi han vil være mindre solidarisk enn alle andre? Heldigvis forhandler ikke Kristin med utpressere.

Svarte du ja tør jeg påstå at enten: A. Du lyver, B. Du tar feil eller C. Du er en del av et svært lite mindretall blant norske stemmeberettigede (og for den saks skyld politikere).

Personlig har jeg har slitt meg gjennom noen valgkamper og har nesten en mastergrad i statsvitenskap. Jeg var også litt usikker når jeg tenkte over det. Etter litt research byr jeg derfor på litt voksenopplæring:

Den korte forklaringen

Valgmetoden i stortingsvalget er beskrevet på KRDs nettsider. Hvert fylke for seg fordeles det grunnleggende slik: Først deler man alle partienes stemmer på 1,4. Deretter rangerer man dem etter rekkefølge. Den listen med flest stemmer får det første mandatet.

Så deler man (det opprinnelige stemmetallet) til partiet som fikk det første mandatet med 3 og rangerer dem på nytt. Det partiet som nå rangerer høyest får mandat nummer to. Deretter gjentas prosessen. Når et parti får sitt 2. mandat deler man det partiets stemmer på 5, deretter 7, 9, 11 osv.

Slik fortsetter man til man har fordelt alle mandatene i et fylke så nær som det siste. Dette reserveres som et såkalt utjevningsmandat. Dette fordeles for å jevne ut nasjonale forskjeller i mandatfordelingen.

Den lange forklaringen

For den som vil vite hvorfor man fordeler som man gjør:

Stortingsvalget foregår etter den modifiserte Sainte-Laguës metode (dog referert til som St. Lague i KRDs forklaring). Sainte-Laguës metode er den samme som brukes i Sverige, men ikke den samme som i Danmark. Der bruker de D’Hondts metode. De baserer seg på et lignende prinsipp, men D’Hondts metode favoriserer store partier i større grad en Sainte-Laguë.

I den originale Sainte-Laguë justeres partienes stemmer etter formelen , der V er antall stemmer listen har fått og s er antall mandater listen allerede har oppnådd. Før et parti har fått tildelt det første mandatet er s=0, dermed deler man på 1, altså brukes det umodifiserte stemmetallet.

Den listen som har det høyeste stemmetallet får det første mandatet. Deretter deles dette partiets stemmer på 2s+1, dvs. 3, og partiene rangeres på nytt. Det partiet som da har det høyeste stemmetallet får det neste mandatet osv. Når et parti har fått 2 mandater deler man partiets stemmetall på 5, deretter 7, så 9 osv.

Dette gir en fordeling ganske lik den “riktige” prosentmessige fordelingen så lenge man velger veldig mange mandater. Med et begrenset antall mandater (slik vi har med fylkesvis mandatfordeling) gir metoden imidlertid en fordel til små partier.

Ta dette eksempelet:

Hvis det er avgitt 1000 stemmer der Arbeiderpartiet har fått 300 og Rødt 30 stemmer vil Rødt få sitt første mandat før Arbeiderpartiet får sitt 6. mandat (stemmene deles på 11 etter 5 mandater) selv om de har 10 ganger så mange stemmer. Med flere små partier vil disse bli overrepresentert på bekostning av de store.

For å motvirke denne effekten brukes den såkalte Modifiserte Sainte-Laguë. Dette innebærer at man ikke deler på 1 for å få det første mandatet, men i stedet deler på 1,4.

I tilfellet over ville det bety at Arbeiderpartiet etter å ha fått 5 mandater ville stå igjen med et stemmetall på 27 mens Rødt ville ha 21. Arbeiderpartiet ville da fått både sitt 6. og 7. mandat før Rødt fikk sitt første, og mandatfordelingen nærmere den prosentvise fordelingen av stemmene.

Utjevningsmandatene

Etter at alle distriktsmandatene er fordelt kommer utjevningsmandatene. Dette er for å kompensere for skjevheter i fordelingen blant annet grunnet at partier kan komme like under grensen for å få et nytt mandat i mange punkter og dermed få det vi kaller store residualer (til overs-stemmer). Dette kan med så mange som 19 valgkretser føre til betydelige avvik mellom det antallet mandater et parti ville fått for opptelling for landet som helhet og det partiet fikk ved opptelling av distriktsmandater fylke for fylke. For å kompensere for noe av dette har hvert fylke ett utjevningsmandat.

For å kvalifisere for å få utjevningsmandater må et parti ha nådd den mye omtalte sperregrensen. Dette betyr at de må ha fått minst 4,0% av stemmene på landsbasis. Dersom et parti som ikke kvalifiserer for utjevningsmandater har fått vanlige mandater trekker man disse fra det totale tallet stortingsmandater, 169 før beregning av utjevningsmandater begynner.

Så gjennomfører man et valgoppgjør på samme måte som i fylkene. Dersom noe parti har fått flere mandater i det fylkesvise oppgjøret enn det ville fått etter dette trekkes listens mandater fra de resterende mandatene, og man gjennomfører oppgjøret på nytt. Dette partiet vil ikke få utjevningsmandater. Dette gjøres til kun partier med færre distriktsmandater enn mandater etter den nasjonale fordelingen står igjen.

Når man så har nådd fram til et oppgjør sammenligner man de mandatene hvert av partiene som kvalifiserer har ved dette oppgjøret sammenlignet med det de fikk i det fylkesvise oppgjøret. Det antallet utjevningsmandater hvert parti skal ha tilsvarer differansen mellom disse tallene.

Så kommer den kompliserte delen – hvordan dette skal fordeles på fylkene. Man regner ut en kvotient (Q) for hvert parti i hvert fylke ut fra formelen til høyre. A er antallet vektede stemmer etter Sainte-Laguës metode i fylket. Merk at her brukes ikke den modifiserte Sainte-Laguë. Dersom et parti ikke har fått mandater i et fylke tilsvarer A det totale antallet stemmer partiet fikk i fylket. v er antallet avlagte stemmer i fylket, og S er antallet mandater fordelt i fylket, slik at B er gjennomsnittlig antall stemmer bak hvert mandat i et fylke.

A deles så på B og gir en kvotient Q per parti per fylke. Disse rangeres, og distriktsmandat nummer 1 tildeles til det partiet i det fylket med den største kvotienten. Dersom det er uavgjort avgjøres det ved antall stemmer i fylket (forklaringen spesifiserer ikke om det er antall stemmer partiet har oppnådd i fylket eller om det er det totale stemmetallet i fylket som er rangeringskriterie, men jeg heller mot det siste). Dersom dette også er likt avgjøres ved loddtrekning.

Dette fylket strykes deretter fra listen og man går til nummer 2. Når et parti oppnår sitt antall distriktsmandater strykes også dette fra listen. Slik fortsetter man til alle utjevningsmandatene er fordelt.

Eksempel: Valgoppgjøret for utjevningsmandater fra 2005

Og voila! Vi har et Storting. Enkelt ikke sant?