Jeg har observert litt av hvert i løpet av en lang valgnatt. En av tingene er hvor ekstremt dårlig NRK var på å forutsi valgresultatet, eller snarere hvor dårlig Synovate var på deres vegne. Selv NRKs egne folk antydet at valgdagsmålingen måtte være på jordet når man sammenlignet med de andres. Svein Tore Marthinsen har tallene.

Personlig skulle jeg ønsket meg et mye sterkere SV. Arbeiderpartiet trenger et SV som kan være vår dårlige samvittighet på blant annet miljø og innvandring. Heldigvis ser det i alle fall ut som om det blant de SVerne som kom inn er mange veldig flinke folk som forhåpentligvis kommer til å gjøre en god jobb med dette. Gratulerer til Snorre Valen, Audun Lysbakken og dere andre.

En siste observasjon er at sentrum ser ut til å forsvinne bort fra norsk politikk, Sponheim tar hatten sin og går hjem til sauene. Arbeiderpartiet og Høyre/FrP ser ut til å være de to store blokkene. Er det medias Jens mot Jensen (og etter hvert Erna) som har skapt dette? Er det sentrumspartier som ikke velger side men insisterer på å skulle være “på vippen”? Eller er det bare en normalisering fra Høyres elendige valg i ’05 og omvendt for Venstre? Utallige kommentatorer og bloggere kommer sikkert til å ha sine egne svar på dette.

Når Arbeiderpartiet vinner valg kommer jo også som sedvanlig sutringen over valgsystemet, den modifiserte Sainte-Laguës metode som søker å kompensere for de små partienes fordel i et forholdstalssystem. Særlig er dette bittert for fansen til Venstre som prøver å svelge at elendig valgoppslutning sendte dem under sperregrensen. Marthinsen mener ikke uventet at de egentlig vant.

Det som i alle fall er sikkert er at Arbeiderpartiet har grunn til å feire! Høyres og FrPs valgkamp var vel så mye rettet mot det rødgrønne Trondheim som mot regjeringen, og Trondheim slo tilbake. Også i nabofylket i nord er vi tilbake til gamle høyder med 43,5 %. Gerd Janne Kristoffersen gjør en kjempejobb og får kjempeoppslutning blant sine egne i Verdal. Derfor får hun også med seg Susanne Bratli som tok til bake Arbeiderpartiets 3. mandat i Nord-Trøndelag. Ja, det er en god dag å være sosialdemokrat – særlig i Trøndelag. Og her skinner sola også gitt.

På Venstres nettsider bedyrer førstekandidat i Sør-Trøndelag, Guri Melby at det er uaktuelt å støtte en FrP-regjering, men Adresseavisen gjengir i dag en diskusjon mellom de borgerlige listetoppene i fylket (s. 8-10 i papiravisa). Her åpner Melby for å diskutere en regjering med FrP dersom de er villige til å inngå kompromisser. Og FrPs nestleder Per Sandberg går langt i å si at de kan være villig til å gå med på klimamålene fra klimaforliket dersom Venstre er villig til å gi på andre områder.

Jeg har tidligere uttrykt vilje til å stole på Venstres motvilje mot FrP, men historien og uttalelsene til en god del sentrale SVere synes å tale imot. Det spørs om ikke ønsket om regjeringsmakt er viktigere enn prinsippene også denne gangen…

Jeg har selv vært lykkelig over de siste årenes EU-fredning så jeg kunne la saken ligge litt før jeg måtte hente den fram og forme mitt nye standpunkt. Som 13-åring i 1994 var jeg sterk motstander uten nødvendigvis å ha et veldig sofistikert politisk grunnlag. Som student i statsvitenskap måtte jeg kaste mye av min opplæring fra EU-kampens skyttergraver på båten. Jeg lærte om visjonene bak EU – og dem var det mye vanskeligere å være en sterk motstander av.

Jeg er ikke lenger en motstander av EU som prosjekt – jeg mener EU er viktig for Europa. Det betyr ikke at det er riktig av Norge å bli et fullverdig medlem. For meg er blant annet det argumentet Bård Vegard Solhjell peker på, om at vi trenger flere uavhengige stemmer i verden viktig.

Inntil videre befinner jeg meg dermed i posisjonen positiv til EØS, negativ til norsk EU-medlemskap men ønsker EU som organisasjon lykke til på ferden. Jeg ser med spenning fram til å lese boka Et nytt nei, som kanskje kan hjelpe meg videre.