Skrevet av Sverre den 15.05.2009

De religiøse fundamentalistene kan ikke få bestemme utenrikspolitikken

Internasjonal politikk, Norsk politikk 0 kommentarer

Det satiriske nettstedet The Onion bringer følgende nyhet under overskriften “Israeli PM Debuts New Road Map For Continued Strife“:

JERUSALEM—In a historic speech before the U.N. Tuesday, newly elected Israeli prime minister Benjamin Netanyahu unveiled a comprehensive plan to extend political discord and senseless violence in the Middle East through the next 25 years. Key elements of the 60-page road map include a symbolic and ultimately fruitless 2010 regional summit, a tenuous cease-fire that will be violently broken mid-autumn by an as-yet-unnamed splinter group, a series of hope-shattering assassinations, and two untimely comas. “I intend to lead the nation of Israel out of this senseless, bitter fighting and chaos, and into a new era of organized, carefully thought-out fighting and chaos,” Netanyahu said. “If Israelis and Arabs work together, we can put off lasting peace indefinitely.” Sources close to the prime minister indicated that Netanyahu would be willing to consider Palestinian statehood if such a move led to a full-scale Mideast war.

Fra tid til annen blir jeg minnet på konflikten i Palestina, og har dårlig samvittighet på “den vestlige verdens” vegne. Den siste uken har det vært Audun Lysbakkens skildringer fra sin reise i Palestina på bloggen sin. For et par måneder siden var det Barbara Cupistis film Forbidden Childhood. Før det var det TV-sendingene fra invasjonen i Gaza. Og akkurat i dag var det dette satireinnslaget fra The Onion.

Det er alltid mulig å peke tilbake til Bibelens dager og si at dette området har en tusenårig historie med konflikt og beskrive det som en slags naturtilstand. Men ser vi på den nære historien har vi virkelig svin på skogen i forhold til å bidra til konflikten. Europas dårlige samvittighet etter 2. verdenskrig gav støtte til Sionistbevegelsen, særlig i Storbrittannia. Allerede før statens dannelse var forløperen til den Israelske hæren, Haganah, skyldig i grove overgrep mot den palestinske befolkningen. De hadde en lidelseshistorie som motivasjon, men det kan på ingen måte rettferdiggjøre det de utsatte palestinerne for.

Foreleseren jeg hadde i stormaktspolitikk bruker å si at dette er den minst viktige konflikten i det 20. århundre. Og fra et maktorientert stormaktsståsted har han selvsagt rett. Europa kunne la sionistbevegelsen få fritt spillerom i dette strategisk uviktige lille hjørnet av verden. Så lenge de ikke truet Suez-kanalen eller oljeleveransene kunne de få holde på som de ville. Og det har de virkelig fått gjort. Skruppelløse ledere i Israel har kynisk spekulert i et høyt konfliktnivå, støtte på religiøst grunnlag fra noen viktige velgere i Europa og USA og deres strategiske uviktighet i de store interessenes spill.

Så lenge grupper av religiøse fundamentalister i Norge så vel som resten av Europa og USA er de som først og fremst lar konflikten få konsekvenser for valg, er den politiske kostnaden ved å kritisere okkupasjonen stor og den potensielle fortjenesten liten. Skulle denne politiske realiteten endre seg er det et enormt problem for de elementer i den Israelske staten som ønsker at denne konflikten skal fortsette. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det nå kommer stadige anklager om antisemittisme mot Norge. Deler av den israelske ledelsen er rett og slett livredde for at den israelske okkupasjonen ikke bare skal være noe vi rister på hodet over når vi ser det på TV, men at vi også skal stille krav til våre politikere og la det få konsekvenser på valgdagen om de ikke gjør nok. Derfor trenger de å stemple kritikk av okkupasjonen som antisemittisme – å fortsette å gjøre det til en ikke-sak i europeisk, amerikansk og norsk politikk.

Vi må sørge for at disse ropene om antisemittisme er grunnløse. Det er ikke jødene som står bak handlingene – de fleste jøder bor ikke i Israel. Det er heller ikke Israel som står bak handlingene – store deler av den israelske befolkningen gjør det heller ikke. Det er israelske ledere som gir ordre til handlingene. Det er dem og deres handlinger vi må kritisere. Vi må ikke få den vanlige israelske velger til å føle seg alene og omringet av fiender, vi må sørge for at de føler seg som en del  av et verdenssamfunn og at verden rundt dem ikke kommer til å utslette Israel dersom de ikke velger ledere som Ariel Sharon, Avigdor Lieberman og Benjamin Netanyahu.

Vi har alle som velgere og deltakere i demokratiet et ansvar.

Vi må sørge for at det ikke bare er religiøse fundamentalister som stiller krav til sine politikere (også i mer enn 5 minutter etter at vi har sett et fælt innslag på Dagsrevyen), vi må sørge for at det å ikke ta okkupasjonen på alvor også har en politisk kostnad og vi må sørge for å støtte politikere som gjør en innsats, som kritiserer politikken men likevel ønsker å bygge broer til den israelske sivilbefolkningen.

Hva nå?

Kommentarfeltet er stengt.

Abonner på denne bloggen:

Abonner via RSS-feed
Hva er RSS?

..eller, abonner via epost:
“If you tolerate this; then your children will be next.”
‐ Manic Street Preachers
© Det politiske dyr | Theme: Politikkdyr, basert på BloggdesignsTWO av Bloggdesigns.no

Bad Behavior has blocked 177 access attempts in the last 7 days.