Begge sakene er eksempler (dog ikke blant de mest hårreisende) på typisk politisk journalistikk i Norge fra de store tabloidene. En journalistikk jeg godt kunne være foruten.
Den politiske dekningen, i alle fall når den får stor plass, handler om å finne “svake punkter” der man kan lage skandale av hva politikerne gjør, ikke av deres politikk. Noen ganger er dette berettiget, noen ganger komplett uvesentlig. Noen ganger jobbes det hardt for å skape storm i et vannglass og lure politikerne til å si noe dumt for så å prøve å felle dem på grunnlag av en sak som i utgangspunktet bare burde være verdt en liten notis.
Når det gjelder akkurat disse to sakene har de både likhetstrekk og ulikheter som er ganske viktige. Begge har de lagt seg på den linjen andre i samme posisjon gjør, begge antagelig uten å tenke så mye mer over det enn at “dette er nå ganske luksuriøst, men det er nå sånn man bruker å gjøre det. Da må det vel være greit for meg å gjøre det samme?”
Jeg er en sterk tilhenger av at homofile skal ha de samme rettigheter som heterofile til assistert befruktning og adopsjon. Dette fordi jeg mener det ikke er noen grunn til å anta at et homofilt par er dårligere omsorgspersoner enn et heterofilt par, eller på annen måte i dårligere stand til å gi et barn en god oppvekst. Da er det diskriminerende å ha en lovgivning som behandler dem annerledes.
I lovgivningen rundt det å få barn er det etter min mening barnets rettigheter som må ha førsteprioritet, ikke foreldrenes. Når saken var de homofiles rettigheter ble det sannsynliggjort utenfor rimelig tvil at det ikke var hensyn til barna som tilsier at man måtte forskjellsbehandle par. Derfor var det riktig å fjerne den forskjellsbehandlingen.
Nå vil Gunn Karin Gjul ha oss til å ta neste skritt og også åpne for de samme rettighetene for single kvinner. Her mener jeg den samme tankegangen ikke er gyldig.
Nyss Mag har en veldig god gjennomgang av norsk asyldebatt og hvordan den har avsporet med et ensidig fokus på antall asylsøkere som kommer til Norge. Å få ned antall asylsøkere bør i seg selv ikke være noe mål, det er målet på grunnløse asylsøkere: De som ikke har krav på vern, asyl eller opphør på humanitært grunnlag som bør må ned. De andre anerkjenner vi jo at har behov for å få bli i landet.
Særlig er den avsluttende grafen de presenterer interessant:
Jeg kan finne bare en forklaring på at de ledende politikerne i Arbeiderpartiet ser ut til å stå mer eller mindre samlet bak en norsk adoptering av EUs datalagringsdirektiv mens de fleste andre er i mot: EU.
Retorikken for hvorfor direktivet er nødvendig dreier seg stort sett om to momenter: For det første har vi argumentasjonen rundt å stoppe pedofili og annen alvorlig kriminalitet, mest berømt gjennom Helga Pedersens syltynne og desperate retorikk. Å gjennomføre et tiltak som dette på det grunnlaget strider mot de mest grunnleggende prinsippene i den norske rettsstaten. Å skulle overvåke alle for å øke sjansen for å ta de få som er lovbrytere er svært problematisk. Særlig når effekten av tiltaket er svært omstridt.
Det andre argumentet er at 27 EU-land allerede har innført direktivet. Og det er nok her kjernen i saken for ledelsen i Arbeiderpartiet ligger. Å si nei til direktivet medfører sjansen til å havne i konflikt med EU. Sammenlignet med et godt forhold til EU og en drøm om fremtidig medlemskap blir slike småsaker som personvernet mindre viktige. Dette har tross alt aldri vært et viktig politikkområde for partiet.
Den andre argumentasjonen er så lite overbevisende at jeg har vanskelig for å tro at det kan være noe annet enn dette som er forklaringen. Selv etter å ha fått bevist to ganger at det norske folket er mot er EU-saken så viktig at den får ta presedens over viktige prinsipielle spørsmål med direkte konsekvenser for den norske befolkningen. Det er bekymringsverdig.
Hvilket bringer meg over til begrunnelsen for datalagringsdirektivet, som er bekjempelse av kriminalitet. I dag lagres trafikkdata fra datamaskiner og telefoni av helt trivielle grunner; det må lages regninger (fakturaer). Slik lagring er regulert og begrenset til dette formålet, selv om det også er slik at dataene under visse vilkår kan gjøres tilgjengelig for politiet i forbindelse med etterforskning.
Direktivet for datalagring starter med et helt annet utgangspunkt, det er kriminalitetsbekjempelse som er selve formålet.
[... Helga Pedersen skriver:]Men det er en merkelig påstand at dette bryter med prinsippet om uskyld til det motsatte er bevist. Mine trafikkdata vil ikke lagres fordi jeg er mistenkt for å ha begått alvorlig kriminalitet, men til bruk i tilfelle jeg skulle bli mistenkt for dette. Det er noe ganske annet.”
Ja, er det egentlig noe ganske annet? For det vi ikke vet er hva Helga Pedersen vil si ja til i neste omgang – eller som hun kanskje ikke en gang behøver å si ja til fordi hun aldri blir spurt. Dataene er der. Hvorfor ikke bruke dem? Hvilke analyser og taktiske grep i etterforskningen er nå innenfor rekkevidde? Og med hvilken begrunnelse? Det som dessverre er slående med argumentasjonen fra Arbeiderpartiet og Regjeringen i denne saken er det totale fraværet av prinsipielle overveielser. Med andre ord: Hvor går grensen? Og hvis grensen ikke lar seg definere: Hvor går retningen?
På torsdag skrives forhåpentligvis siste kapittel i farsen rundt akademiker-oppropet om boikott av Israel ved NTNU. Det er et dårlig forslag og et forslag som ikke er støttet av rektor og som tidligere styremedlem ved NTNU tør jeg påstå at det virker rimelig usannsynlig at et flertall av styrets medlemmer skulle gått inn for noe slikt. Nylig avått prorektor Astrid Lægreid framstår med en ganske naiv holdning til problemstillingen i Universtietsavisa i dag.
Statsråd Tora Aasland påpeker helt riktig at det ville være et brudd på den akademiske friheten. I tillegg er det som Moshe Zuckermann påpeker å angripe Israel på helt feil sted. Akademisk boikott kunne vært forsvart dersom det var tilfelle at det ble begått grove overgrep mot den akademiske friheten i landet, og akademia ikke sto fritt til å kritisere styresmaktene. Slik er det ikke, som Moshe Zuckermann er et godt eksempel på. Det at han kommer til Trondheim for å snakke, og viser at det også finnes kritiske røster i Israel er antageligvis også med på å styrke forståelsen for landet heller enn å koke opp noen antisemittisk storm som enkelte “Israel-venner” synes å tro. Som intern kritiker av Israels politikk er også han mot boikott.
Men signalene fra regjeringen synes å gå i retning av et ja til Datalagringsdirektivet har det kommet to interessante blogginllegg om temaet. Vox Populi skriver om “føleri og prinsipper” og hvordan barneporno brukes som et følelsesladet argument for et direktiv som er ment å skulle motvirke helt andre problemer:
Datalagringsdirektivet ble ikke innført for å bekjempe barneporno. Direktivet ble innført fordi man pga terrorasksjonene i Madrid og London, trengte et enhetlig regelverk for kommunikasjonsdata. For å bekjempe terrorisme og alvorlig organisert kriminalitet. Eller “serious crime” som direktivet omtaler. Et begrep som vi ikke har i norsk rettspleie.
Fredrik Bjørnebekk på bloggen Pravda kommer med noen tall på Arbeiderpartiets nettvalgkamp. Han oppgir ikke hvor de kommer fra. Prøver meg heller ikke på noen analyse for øyeblikket, men tallene er nå interessante i seg selv. Særlig siden alle bruker å holde nettstatistikken sin så tett til brystet. Viser i alle fall at det ble satset stort på nett:
308 682 besøk på Arbeiderpartiet.no (213 203 absolutt unike)
90 214 besøk på viktigfordeg.no (79 967 absolutt unike)
Det hele startet med et kort intervju med Per Edgar Kokkvold, der han introduserte uttrykket arabisk fascisme i forbindelse med de omtalte terror-planene mot Jyllands-posten.
Kristin Clemet er en dame jeg kunne sagt mye om, både positivt og negativt. Som nytt tilskudd blant norske bloggere markerer hun seg imidlertid som reflektert, kunnskapsrik og interessant å lese (noe blant annet også Snorre Valen har bemerket).
I dag kommenterer Kristin Clemet to nyheter som etter hennes mening har fått for lite oppmerksomhet: At lovreguleringen av kjønnskvotering i ASA-styrer og forbud mot sexkjøp ikke ser ut til å virke. Personlig var jeg svært positiv til det første og skeptisk til det andre tiltaket da de ble innført, men det er ikke det jeg vil kommentere nå. Når det gjelder kjønnskvotering er nemlig argumentasjonen hennes bortimot useriøst billig.
