Skrevet av Sverre den 10.11.2009

Forhåpentligvis slutt på boikott-farse

På torsdag skrives forhåpentligvis siste kapittel i farsen rundt akademiker-oppropet om boikott av Israel ved NTNU. Det er et dårlig forslag og et forslag som ikke er støttet av rektor og som tidligere styremedlem ved NTNU tør jeg påstå at det virker rimelig usannsynlig at et flertall av styrets medlemmer skulle gått inn for noe slikt. Nylig avått prorektor Astrid Lægreid framstår med en ganske naiv holdning til problemstillingen i Universtietsavisa i dag.

Statsråd Tora Aasland påpeker helt riktig at det ville være et brudd på den akademiske friheten. I tillegg er det som Moshe Zuckermann påpeker å angripe Israel på helt feil sted. Akademisk boikott kunne vært forsvart dersom det var tilfelle at det ble begått grove overgrep mot den akademiske friheten i landet, og akademia ikke sto fritt til å kritisere styresmaktene. Slik er det ikke, som Moshe Zuckermann er et godt eksempel på. Det at han kommer til Trondheim for å snakke, og viser at det også finnes kritiske røster i Israel er antageligvis også med på å styrke forståelsen for landet heller enn å koke opp noen antisemittisk storm som enkelte “Israel-venner” synes å tro. Som intern kritiker av Israels politikk er også han mot boikott.

(more…)

Midtøsten, Utdanning 0 kommentarer

Skrevet av Sverre den 05.10.2009

Mer om det “Israel-hatende” Norge…

Mens vi venter på at Kenneth Walt skal holde foredrag på NTNU Dragvoll på fredag slår Dagbladet opp at avisen Haaretz og til og med den Israelske ambassadøren på ny bruker sjansen til å nøre opp under myten om det Israel-hatende Norge. Jeg har skrevet litt om kritikken av disse seminarene tidligere.

Jeg kan godt se at det er grunnlag for saklig kritikk av utvalget av forelesere. En velbegrunnet kritikk, kanskje til og med forslag på saklige opponenter med forskningsbasert argumentasjon kunne vært grunnllag for interessant debatt. I stedet får vi en navnløs Israelsk UD-kilde referert av Haaretz og Dagbladet som omtaler foreleserne som “et stjernelag av Israel-hatere”. Det føyer seg inn i rekken av utspill fra “Israel-venner” og den israelske staten som ikke akkurat er egnet til å bygge opp tillit i verden forøvrig.

Vi ser nå gjentatte forsøk på å skape et bilde av Norge som en Israel-hatende nasjon, et bilde jeg ikke synes samsvarer med virkeligheten i det hele tatt. Med unntak av enkelte langt ute på både de ytterste høyre og venstre fløyene ser jeg svært lite Israel- eller jødehat. Det jeg derimot hører mye av er støtte til palestinerne og kritikk av den israelske statens handlinger. Å likestille det med hat mot Israel og jødene er milevidt fra å være konstruktiv diskusjon. (more…)

Midtøsten, Trondheim, Utdanning 1 kommentar

Skrevet av Sverre den 24.09.2009

Hatuniversitet?

NTNU har satt i gang en forelesningsserie om konflikten mellom Israel og Palestina. Den ærklærte intensjonen er å tilføre forskningsbasert kunnskap til debatten. Dette er et tverrfaglig initiativ fra NTNU-forskere som trekker til seg storheter som Stephen Walt fra Harvard, Moshe Zuckerman fra universitetet i Tel Aviv og Ilian Pappé fra universitetet i Exeter i tillegg til flere store norske navn.

En organisasjon som kaller seg Scholars for Peace in the Middle East var blant de første som fanget opp denne forelesningsserien og sporenstreks stemplet NTNU som “A Norwegian hate university”. De har blant annet også startet en aksjon med kommentarer på NTNU-rektor Torbjørn Digernes’ blogg. Et annet nettsted som kastet seg på hylekoret var bloggen “Norway, Israel and the Jews”.

Sistnevnte stiller seg uforstående til organisator Morten Levins (som forøvrig har jødisk bakgrunn) uttalelser om at det er “sterke krefter” som prøver å kvele all informert debatt om Israel. De lurer på hvem disse sterke kreftene er, og om det kanskje er en mørk konspirasjon?

(more…)

Midtøsten, Trondheim 7 kommentarer

Skrevet av Sverre den 15.05.2009

De religiøse fundamentalistene kan ikke få bestemme utenrikspolitikken

Det satiriske nettstedet The Onion bringer følgende nyhet under overskriften “Israeli PM Debuts New Road Map For Continued Strife“:

JERUSALEM—In a historic speech before the U.N. Tuesday, newly elected Israeli prime minister Benjamin Netanyahu unveiled a comprehensive plan to extend political discord and senseless violence in the Middle East through the next 25 years. Key elements of the 60-page road map include a symbolic and ultimately fruitless 2010 regional summit, a tenuous cease-fire that will be violently broken mid-autumn by an as-yet-unnamed splinter group, a series of hope-shattering assassinations, and two untimely comas. “I intend to lead the nation of Israel out of this senseless, bitter fighting and chaos, and into a new era of organized, carefully thought-out fighting and chaos,” Netanyahu said. “If Israelis and Arabs work together, we can put off lasting peace indefinitely.” Sources close to the prime minister indicated that Netanyahu would be willing to consider Palestinian statehood if such a move led to a full-scale Mideast war.

Fra tid til annen blir jeg minnet på konflikten i Palestina, og har dårlig samvittighet på “den vestlige verdens” vegne. Den siste uken har det vært Audun Lysbakkens skildringer fra sin reise i Palestina på bloggen sin. For et par måneder siden var det Barbara Cupistis film Forbidden Childhood. Før det var det TV-sendingene fra invasjonen i Gaza. Og akkurat i dag var det dette satireinnslaget fra The Onion.

Det er alltid mulig å peke tilbake til Bibelens dager og si at dette området har en tusenårig historie med konflikt og beskrive det som en slags naturtilstand. Men ser vi på den nære historien har vi virkelig svin på skogen i forhold til å bidra til konflikten. Europas dårlige samvittighet etter 2. verdenskrig gav støtte til Sionistbevegelsen, særlig i Storbrittannia. Allerede før statens dannelse var forløperen til den Israelske hæren, Haganah, skyldig i grove overgrep mot den palestinske befolkningen. De hadde en lidelseshistorie som motivasjon, men det kan på ingen måte rettferdiggjøre det de utsatte palestinerne for.

Foreleseren jeg hadde i stormaktspolitikk bruker å si at dette er den minst viktige konflikten i det 20. århundre. Og fra et maktorientert stormaktsståsted har han selvsagt rett. Europa kunne la sionistbevegelsen få fritt spillerom i dette strategisk uviktige lille hjørnet av verden. Så lenge de ikke truet Suez-kanalen eller oljeleveransene kunne de få holde på som de ville. Og det har de virkelig fått gjort. Skruppelløse ledere i Israel har kynisk spekulert i et høyt konfliktnivå, støtte på religiøst grunnlag fra noen viktige velgere i Europa og USA og deres strategiske uviktighet i de store interessenes spill.

Så lenge grupper av religiøse fundamentalister i Norge så vel som resten av Europa og USA er de som først og fremst lar konflikten få konsekvenser for valg, er den politiske kostnaden ved å kritisere okkupasjonen stor og den potensielle fortjenesten liten. Skulle denne politiske realiteten endre seg er det et enormt problem for de elementer i den Israelske staten som ønsker at denne konflikten skal fortsette. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det nå kommer stadige anklager om antisemittisme mot Norge. Deler av den israelske ledelsen er rett og slett livredde for at den israelske okkupasjonen ikke bare skal være noe vi rister på hodet over når vi ser det på TV, men at vi også skal stille krav til våre politikere og la det få konsekvenser på valgdagen om de ikke gjør nok. Derfor trenger de å stemple kritikk av okkupasjonen som antisemittisme – å fortsette å gjøre det til en ikke-sak i europeisk, amerikansk og norsk politikk.

Vi må sørge for at disse ropene om antisemittisme er grunnløse. Det er ikke jødene som står bak handlingene – de fleste jøder bor ikke i Israel. Det er heller ikke Israel som står bak handlingene – store deler av den israelske befolkningen gjør det heller ikke. Det er israelske ledere som gir ordre til handlingene. Det er dem og deres handlinger vi må kritisere. Vi må ikke få den vanlige israelske velger til å føle seg alene og omringet av fiender, vi må sørge for at de føler seg som en del  av et verdenssamfunn og at verden rundt dem ikke kommer til å utslette Israel dersom de ikke velger ledere som Ariel Sharon, Avigdor Lieberman og Benjamin Netanyahu.

Vi har alle som velgere og deltakere i demokratiet et ansvar.

Vi må sørge for at det ikke bare er religiøse fundamentalister som stiller krav til sine politikere (også i mer enn 5 minutter etter at vi har sett et fælt innslag på Dagsrevyen), vi må sørge for at det å ikke ta okkupasjonen på alvor også har en politisk kostnad og vi må sørge for å støtte politikere som gjør en innsats, som kritiserer politikken men likevel ønsker å bygge broer til den israelske sivilbefolkningen.

Internasjonal politikk, Norsk politikk 0 kommentarer

Abonner på denne bloggen:

Abonner via RSS-feed
Hva er RSS?

..eller, abonner via epost:
“Det er ikke tilstrekkelig å si at politikk er det muliges kunst. Den skal være noe mer. Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag.”
‐ Carl Joachim Hambro
© Det politiske dyr | Theme: Politikkdyr, basert på BloggdesignsTWO av Bloggdesigns.no

Bad Behavior has blocked 311 access attempts in the last 7 days.

Bad Behavior has blocked 311 access attempts in the last 7 days.