Skrevet av Sverre den 07.12.2009

Diskriminering av single?

Norsk politikk 4 kommentarer

Gunn Karin Gjul tar nå på sin blogg til orde for å single kvinner rett til assistert befruktning, og påstår dette er (negativ) diskriminering. Jeg er uenig. Hun presenterer også dette forslaget i en video:

Jeg er en sterk tilhenger av at homofile skal ha de samme rettigheter som heterofile til assistert befruktning og adopsjon. Dette fordi jeg mener det ikke er noen grunn til å anta at et homofilt par er dårligere omsorgspersoner enn et heterofilt par, eller på annen måte i dårligere stand til å gi et barn en god oppvekst. Da er det diskriminerende å ha en lovgivning som behandler dem annerledes.

I lovgivningen rundt det å få barn er det etter min mening barnets rettigheter som må ha førsteprioritet, ikke foreldrenes. Når saken var de homofiles rettigheter ble det sannsynliggjort utenfor rimelig tvil at det ikke var hensyn til barna som tilsier at man måtte forskjellsbehandle par. Derfor var det riktig å fjerne den forskjellsbehandlingen.

Nå vil Gunn Karin Gjul ha oss til å ta neste skritt og også åpne for de samme rettighetene for single kvinner. Her mener jeg den samme tankegangen ikke er gyldig.

Dagens lovgivning når det gjelder kunstig befruktning har som utgangspunkt at det å ha to foreldre (uansett kjønn) i utgangspunktet er en fordel for barnet framfor å ha en forelder. Det legitimerer at vi ikke behandler single kvinner og kvinner i parforhold likt når det gjelder kunstig befruktning. Dersom Gunn Karin Gjul mener at dette er diskriminerende hviler bevisbyrden på henne når det gjelder å bevise at den antagelsen er feil.

At det er synd på ufrivillig barnløse single kvinner, som hennes argumentasjon hviler på, er ikke tilstrekkelig. Hun må også kunne overbevise oss om at det er til barnas beste. Først da blir det riktig å kalle det diskriminering.

Jeg mener det er legitim forskjellsbehandling. Jeg er åpen for forsøk på å overbevise meg om det motsatte, men inntil videre har jeg ikke støtt på tilstrekkelige argumenter for det.

Hva nå?
Torbjørn

Interessant sak, det må man si. Det er flere punkter som er verdt å diskutere.

Man kan jo starte med noen av premissene du legger til grunn.

1. Det er barns rettigheter som må ha førsteprioritet.

Det kan ikke sies at dette stemmer pr i dag på noe som helst vis. Dersom dette skulle være sant, er det umulig å si at det er en menneskerett å få barn. Det er feks en åpenbar logisk mismatch mellom det faktum at en hvilken som helst mann og kvinne kan få barn, og får beholde det selv når det er tvilsomt at de er helt skikket til å ha barn, og selv barnevernet må involveres, og det at en adopsjonsprosess setter enorme krav til de som adopterer.

2. Det er diskriminerende at single kvinner ikke får samme rettigheter som hetero og homofile par.

At det er synd på ufrivillige single kvinner er urelevant for det første, bare så det er sagt. Helt misforstått argumentasjon.

Hvis det skal være diskriminerende, så må det vises til at single kvinner blir fratatt en rett de normalt ville ha rett til. Jeg syns ikke det nytter å henvise til barns rettigheter her. Tross alt finnes det mange enkelt foreldre som må sies å være bedre enn enkelte foreldrepar. Og barns rettigheter er heller ikke prioritert når det gjelder “vanlige” pars graviditet.

Utgangspunktet om at to foreldre er bedre enn en, som en bastant påstand, er uten tvil feil. Det ekskluderer enhver form for kvalitativ evaluering, og er knapt interessant å diskutere.

Så spørsmålet blir om det faktum at single kvinner uten problemer med fertilitet kan gå på byen og bli gravide gjør det til en rett for dem å få barn. Det er det overhodet ikke. Det er en mulighet de har, og ingenting annet. Men så må man spørre seg, er det mer en rett for et vanlig gift par å få barn?

Jeg mener ikke det. Å få barn skal anses som et privilegium, ikke en rett, uavhengig av single, par,hetero eller homofil.

Men det er ikke slik. Ja, det logiske skrittet for en slik tankegang er å regulere det å få barn, men det er en annen diskusjon hvor barnets rettigheter som individ
mmå veies opp mot foreldre(nes) rettigheter som individer.

Konklusjon blir derimot ikke det man skulle forvente. Basert på de faktiske forhold er det faktisk diskriminering at single kvinner ikke kan få hjelp
. Riktignok er det fordi at systemet er feil i utgangspunktet etter min mening, men det er likevel en diskriminering som vanskelig kan argumenteres bastant mot. Det er ingen tvil om at mange adobterte barn ville fått en bedre barndom med en forelder, enn med en oppvekst på barnehjem.

Det viktigste poenget er at det er håpløst å argumentere med at det er generelt til det beste (eller ikke) for barn, som om det fantes en universel sannhet. Det er naivt, på grensen til det fordummende. Det er mulig at det er praktisk umulig å gjennomføre et system som tar hensyn til alle variabler, men det forhindrer ikke at diskusjonen må tas som om det var mulig.

Så kan man jo diskutere diskriminering mellom menn og kvinner på dette området generelt, men igjen, ikke nå 😉

Håper du har noen bra motargumenter nå!

Skrevet den 07.12.09
sverrebm

1.Barns rettigheter har førsteprioritet.
Jeg vil påstå at dagens lovverk har til hensikt å prioritere barn, men det er langt fra noen absolutt prioritet. Jeg vil derimot påstå at det er en prioritet som bør veie svært tungt, men selvsagt ikke på bekostning av enhver rettighet for foreldre.

I dag kan en hvilken som helst mann og kvinne få barn. Isolert sett er ikke det ideelt for barns rettigheter, men det ville innebære et for stort inngrep i voksnes rettigheter å prøve å regulere det.

Det vi derimot kan gjøre er å retroaktivt ta barn fra foreldre som er åpenbart uskikket dersom det vurderes som bedre enn å la dem være hos dem. Det gjør vi i dag gjennom barnevernet.

2. Diskriminering
At noen har rett til noe andre ikke har er per definisjon diskriminering. I dagligtale brukes det som regel som et ensidig negativt begrep, men i samfunnsvitenskapene (særlig i økonomi) brukes det som et nøytralt begrep som bare betyr å behandle ulike grupper på forsjellig vis. Det er derimot forskjell på diskriminering som er positiv og negativ og hvilken negativ diskriminering som er akseptabel av andre hensyn.

I dette tilfellet vil jeg påstå at jeg ikke ser de tydelige bevisene for at dette er uakseptabel negativ diskriminering. Det avhenger selvsagt omtrent utelukkende av gyldigheten av premisset om at det generelt sett er mindre fordelaktig for barn å vokse opp med bare en forelder.

Å forhindre single kvinner i å gå på byen og finne seg en tilfeldig sexpartner for å få barn er det umulig å regulere uten for store inngrep i individets rettigheter, så det anser jeg ikke som en interessant del av diskusjonen.

3. To foreldre bedre enn en?
Dette har vært utgangspunktet for all norsk lovgivning så langt. Med dette mener jeg ikke at to dårlige foreldre er bedre enn en god, men at sjansen for å få en god oppvekst er større med to enn en forelder. Jeg har ikke satt meg inn i forskningen på feltet, men jeg ville bli overrasket dersom det ikke er slik at det er statistisk større sjanse for å unngå ulike sosiale problemer dersom man har vokst opp i et hjem med to foreldre.

Det er svært viktig her å ikke blande inn argumentet med barnehjem som du trekker inn. Jeg er helt enig i at det antageligvis ville være til det beste for mange barn å bo med en enkelt forelder enn i barnehjem. Jeg er derfor ikke på samme måte skeptisk til adopsjon for single. I det tilfellet snakker vi om å skape en best mulig situasjon for allerede eksisterende barn med de midler vi har til rådighet, ikke en planlagt situasjon for et nytt barn. Da vil det også være mulig (som i sosialt akseptabelt) å drive en omfattende utvelgelsesprosess for å finne egnede foreldre.

Konklusjon:
Når det gjelder kunstig befruktning snakker vi om å gjøre en aktiv handling for å åpne opp lovverket for noe som i dag er teknisk mulig. Da mener jeg vi må veie viktige pragmatiske hensyn opp mot de prinsippielle sidene.

Det hele står og henger på om det stemmer at to foreldre generelt er bedre enn en, og om det i så fall er så mye bedre at det rettferdiggjør diskriminering av single kvinner i forhold til kunstig befruktning.

Jeg er åpen for å overbevises om at den forskjellen ikke er så stor som det tradisjonelle synet tilsier, men jeg velger “to err on the side of caution” inntil det motsatte er tilstrekkelig sannsynliggjort.

De erfaringene jeg personlig har gjort meg gjennom å observere de aleneforeldre jeg kjenner tilsier at de har en veldig mye vanskeligere jobb enn de familiene med to foreldre. Det er flere å fordele byrder på, og man er mindre sårbar for endringer. Det betyr ikke at ikke aleneforeldre kan være like gode, bare at de har en vanskeligere jobb og at det framstår for meg som sannsynligheten for å mislykkes er større. Om noen kan vise meg noe som tyder på noe annet er jeg villig til å lytte.

Skrevet den 08.12.09
Torbjørn

Litt repeat, men:

Jeg syns ethvert argument som baserer seg på en statistisk tilnærming er feilslått når saken som diskuteres handler om individer.

Det er i det hele tatt litt vanskelig å forstå at din tilnærming til å bli overbevist, ser ut til å være en statistisk analyse av analyseforeldre.

Jeg mener at det prinsipielt riktige svaret er å vurdere det enkelte individ. Er du enig eller uenig i dette?

Hvis du er enig, blir ikke da konklusjonen din merkelig? Man burde vel sannsynliggjøre individets evne, på samme måte som ved adopsjon, ikke en gruppens evne sannsynlighet?

Hvis du er uenig, hvorfor?

Skrevet den 08.12.09
sverrebm

Jeg er faktisk ikke enig.

Jeg mener faktisk i dette tilfellet at det å skulle pålegge det enkelte individ en vurdering av egen egnethet som forelder vil være et større inngrep i individets rettigheter enn det å gjøre en generell vurdering av en ønskelig samfunnsutvikling. Å skulle måtte stå til rette for hvorfor du vil ha barn og din skikkethet til det oppfatter jeg som en uhensiktsmessig belastning. Hvis vi skal utsette single for dette må vi nesten utsette alle for det, da?

Veldig mye lovgivning baserer seg på generelle betraktninger og sannsynligheter. Vi har for eksempel ingen individuell vurdering av hvem som får bære våpen på offentlig sted i Norge. Konsekvensen av misbruk av våpen vil være så stor at vi heller ikke tillater bæring av våpen for den store massen som aldri ville brukt dem til noe galt. Dette fordi vi ikke mener vi fratar folk noen grunnleggende rettighet gjennom å nekte dem dette.

På samme måten mener jeg ikke vi fratar single kvinner noen grunnleggende rettighet når vi ikke tillater dem å få kunstig befruktning. Vi kan vurdere å gi dem privilegiet å kunne få kunstig befruktning, men det må være dersom det er tilstrekkelig sannsynliggjort at dette ikke har vesentlig negative konsekvenser for barna. Dersom forskning skulle bekrefte mine betraktninger om at det å være aleneforelder er et generelt problem som ofte er vesentlig negativt for barnet mener jeg det er grunn nok til at samfunnet ikke bør foreta den aktive handlingen å åpne for dette.

Dersom det skulle vise seg at det kun er i få enkelttilfeller dette er et problem og det finnes tydelige kriterier for hva som gjør det til et problem kan man kanskje vurdere en ordning med individuelle vurderinger eller til og med treffe tiltak som eliminerer disse problemene. Om man skal gjøre dette vil det uansett være slik at det må finnes kriterier en slik vurdering skal gjøres på grunnlag av, og disse kriteriene må baseres på forskning.

Den prinsipielle forskjellen er etter min mening ikke så stor dersom vi er enige om at kunstig befruktning ikke er noen universell rettighet som alle må kunne ha krav på uansett.

Skrevet den 15.12.09

Legg igjen din kommentar her:









Egen gravatar?

Egen gravatar får du gratis på Gravatar.com! Skaff deg din egen gravatar idag!



*

Abonner på denne bloggen:

Abonner via RSS-feed
Hva er RSS?

..eller, abonner via epost:
“If voting changed anything, they'd make it illegal.”
‐ Emma Goldman
© Det politiske dyr | Theme: Politikkdyr, basert på BloggdesignsTWO av Bloggdesigns.no

Bad Behavior has blocked 252 access attempts in the last 7 days.